Ang. å adoptere vekk barnet mitt...

[Anonym bruker]

Jeg ser at det har vært innlegg om dette lenger ned. Barnet mitt er snart 1 år gammelt. Jeg har forsøkt lenge, men det er en situasjon jeg takler dårlig og føler at barn vil ha det mye bedre i en annen familie enn hos meg. Far er tilstede, men ikke villig til å ta på seg hovedomsorg.

 

Barn skulle i hovedpunkt adopteres bort, men ombestemte meg etter at barnet ble født. Var aldri overbevist om at det var det rette valg, og det er jeg fortsatt ikke.

 

Føler jeg ikke tilbyr barn nok og gir et så godt hjem som mulig. Det er ikke et hjem av økonomiske vanskeligheter. Heller bare et hjem for kjærlighet ikke er veldig sentralt og mor/far ikke er veldig interessert i barn.

 

Er det noen som vet hvordan reglene rundt dette er? Ikke aktuelt å sette barn i fosterhjem. Eneste aktuelle i dette tilfellet er adoptivfamilie.

[Gjest]

Huff stakkars deg. Du har det nok ikke noe greit nå Er det ingen du kan snakke med? Jeg vet dessverre ikke så mye om slike saker..Håper du får den hjelpen du trenger.

[Anonym bruker]

Ja, du kan forsåvidt adoptere bort barnet ditt.

 

Men: Jeg tror ikke du har noe du skulle ha sagt i forhold til hvem som kan adoptere barnet. Jeg tror heller ikke det er sannsynlig at barnet ikke vil bli plassert i fosterhjem en periode før adopsjon foregår - men det er ganske vanlig at små barn blir plassert i et fosterhjem med tanke på fremtidig adopsjon, så det vil antagelig ikke bety bytte av familie. Jeg er ikke hundre prosent sikker på dette.

 

Om du har et snart ettårig barn og fortsatt vurderer å adoptere det bort, bør du uansett snarest kontakte barnevernet for rådgivning, hjelp til omsorgen etc.

[Anonym bruker]

stakkars barn !!!

[blond]

Kanskje du trenger veiledning og støtte?

[Anonym bruker]

Ikke gjør det. Det kommer etterhvert til å knekke dei fullstendig! Du har et helt år med barnet, og myyyyyyye å se tilbake på, lukter, smil, tenner. Hva er det du føler du ikke kan tilby? Tror de fleste har noe de føler de ikke mestrer eller kan tilby barna sine.

[Anonym bruker]

En ting er ihvertfall sikkert: Du må få hjelp med dette hos noen profesjonelle, er det noe familiekontor/adopsjonskontor eller liknende du kan kontakte? De finner nok en løsning og har råd i sånne situasjoner. GJØR DET I DAG!!!

 

Hverken du eller barnet har det bra sånn det er nå. Du må tenke på barnet først og fremst, h*n har ikke bedt om å komme til verden uten å få den kjærligheten som trengs. Husk, det er nok av mennesker der ute som står klare med masse kjærlighet å gi til et lite barn.

[Adoptmamman]

Ser det er et par uker siden siste innlegg, og håper du har kontaktet barnevernet for veiledning og hjelp. Er helt enig med innlegget over her. Håper det ordner seg. Du trenger profesjonelle råd, ikke råd fra et åpent forum som dette. Du tenker jo helt klart på barnets beste, og det er kjempeflott! Du virker som en ansvarlig person. Håper det ordner seg.

 

hilsen kommende

[Anonym bruker]

Ønsker å svare;

 

Det var i et øyeblikk av frustrasjon at jeg sende innlegget.Hvor tankene mine ikke var helt klar... Ting har bedret seg, og jeg har også søkt hjelp for situasjonen. Takk for svar

[blond]

Lykke til!!

[Sissy-mams]

Da jeg leste hovedinnlegget ditt, fikk jeg en følelse av at du var deprimert og/eller frustrert. Det var veldig godt å se at du er så sterk at du har søkt om hjelp. Det er jo et veldig godt signal om at du har det som skal til for å være en god mor. Det er veldig mange som sliter med seg selv i perioder, og føler at de ikke strekker til. Da er det viktig å få snakke med noen som kan hjelpe. Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Fint at deg går bedre nå.

Kanskje du trenger litt avlastning.

Ungene blir jo litt enklere å ha med å gjøre etterhvert også.

Håper du vil klare å føle at du er god nok mamma for barnet ditt, og at du ikke vil adoptere det bort.

 

[Anonym bruker]

Har lyst til å oppdatere litt på dette, selv om ingen her kanskje husker dette innlegget. Men kanskje det er en fin historie å lese for de av dere som kommer inn på dette forumet og lurer på hva dere skal gjøre.

 

Jeg slet med kraftig svangerskap og fødselsdepresjon og hadde en vanskelig spebarnstid. Barn som sov lite, savnet mitt gamle liv og var ikke klar for å få barnet da jeg fikk det. Hadde vanskeligheter for å knytte meg til barnet, mest fordi det ikke var ønsket, og utviklet aldri noe kjærlighetsforhold til barnet. Tok selvfølgelig godt vare på barnet og barnet fikk alt det trengte, nærhet og omsorg også, det lå bare ingen sterke følelser bak dette. Etter at barnet fylte ett år begynte ting å bli bedre. Mest fordi jeg tok meg mer sammen og valgte å gjøre noe for å bedre situasjonen, men også fordi barnet vokste til og vi kunne begynne å kommunisere sammen. Fikk et helt annet forhold til barnet og det var en ukjent følelse å føle stolthet og nærhet. Nå har barnet snart blitt tre år gammelt og vi har det veldig bra sammen. Angrer ikke på at jeg valgte å beholde, og kan ikke forstå hvordan jeg kunne vurdere en adopsjon!

 

Situasjonen jeg befant meg i, var ikke egnet for å få barn. Jeg var absolutt ikke klar for barn, og det tok meg et helt svangerskap og over ett år av barnets liv før jeg ble klar. Allikevel gjorde jeg mitt beste og lot det aldri gå utover barnet! Nå i dag elsker jeg morsrollen og ville ikke gjort om på ting uansett hva! Er en erfaring eller tusen rikere, og vet hvordan det er å ha det vanskelig med barnet sitt, og ikke føle den umiddelbare tilknytningen som alle sier de får. Det er greit, og det burde ikke være tabulagt! Det er tøft å bli mor, en omveltning uten like, men med styrke, vilje og selvinnsikt kan alle klare det!

 

Ønsker alle her inne masse lykke til med adopsjonsprosessen og alle dere som vurderer å adoptere vekk barnet deres, lykke til! I mange situasjoner er det nok det rette alternativet, men tenk nøye igjennom det!

[Anonym bruker]

Puh... Ja det er enkelt å miste kontakten. Med seg selv, med kjærligheten, med livet. Jeg har selv ikke peiling på akkurat det du snakke om nå, så beklager om jeg sier noe feil til deg. Men jeg var vettskremt da jeg ble gravid. Det er rart som du sier da likevel; det har aldri gått utover barnet, og det viser at vi som mennesker har endel innstinkter som setter inn for at barnet skal ivaretas for enhver pris.

 

Jeg var vettskremt da jeg var gravid. Hadde det vanskelig i livet på alle vis, og tenkte på å ta abort. Føte at barnet ikke ville få det bra hos meg.

 

Hun er det beste som noensinne kunne skjedd meg......... Og jeg bobler over av lykke når jeg tenker på det. Hun er her, hun smiler og gir meg kjærlighet, hun tror på det gode i meg uansett hva!!!!!

 

Nei jeg prøver overhodet ikke gi noen dårlig samvittighet eller noe slikt. Alles situasjon er forskjellig, det viktigste er at barnet mottar all den kjærligheten den trenger. Ene og alene. Hvorfor får vi ikke kurs i barneoppdragelse på skolen? Istedet terper vi på tysk og nynorsk!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!???????????????????

 

Vi har fortsatt en vei å gå.............

 

Vil bare sende alle mine tanker og klemmer og kjærlighet til alle barna rundt omkring. De små som fødes og mener godt, gir godt, gir styrke, lærer oss å elske oss selv, lærer oss at livet handler om mer...

Jeg er evig takknemlig..

 

Jaja, som sagt, jeg forsøker ikke gi noen dårlig samvittighet. Tror vi har en ekstrem styrke inni oss, og kan få til nærmest hva som helst. Likevel; om en innser at en ikke kan være den beste oppdrageren til barnet er jo det også en sterk vedkjennelse.

 

Vel, la oss ta vare på barna!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Så godt å høre at det går så bra med deg og din lille:)

[Anonym bruker]

Tårevåt historie, husker historien din fra -07 ja. Syntes det var så trist å lese og håpet lenge at du skulle få hjelp, uansett hvadu ville komme til å velge.

At du nå, to år seiner kommer å oppdaterer er bare helt fantastisk. Slike historier brenner fast i enhver.

Alt godt til deg! Du må væreverdens beste mor, tenk, et slikt et dårlig utgangspunkt og til der du er nå. FANTASTISK og beundringsverdig.

[Anonym bruker]

Tårevåt historie, husker historien din fra -07 ja. Syntes det var så trist å lese og håpet lenge at du skulle få hjelp, uansett hvadu ville komme til å velge.

At du nå, to år seiner kommer å oppdaterer er bare helt fantastisk. Slike historier brenner fast i enhver.

Alt godt til deg! Du må væreverdens beste mor, tenk, et slikt et dårlig utgangspunkt og til der du er nå. FANTASTISK og beundringsverdig.