termin midt i ferien med stebarn

[Anonym bruker]

jeg har en datter fra før og min mann har to barn, med vanlig samværsrett. vi venter vår første sammen. barna hans er snille og greie, og jeg har blitt glad i dem. problemet er at under graviditeten har jeg desverre merket at jeg tålererer dem mindre og har tatt meg i å grue meg til dem kommer i helgene. og når dem er her, blir jeg sur og irritert. jeg prøver å la være, og å ikke vise det, men det er veldig vanskelig....

 

nå som sommeren nærmer seg, og skoleferien bare er noen måneder unna kjenner jeg at jeg blir helt syk innvendig. tidligere har dem alltid vært hos oss lengre i forbindelse med helgene, og selvfølgelig 2 uker sammenhengende som har blitt avtalt i god tid på forhånd. eksen hans er alltid tidlig ute med hvilke uker ho vil de skal være hos oss.

 

terminen min ble "flyttet" 3 uker tidligere etter siste ul, og nå sammenfaller den med når ungene hans skal være hos oss. og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?? bare tanken på at dem er her når jeg kommer fra sykehuset med den lille, får det til å vrenge seg i meg. og jeg får så dårlig samvittighet når jeg tenker sånn, for dem syns det sikkert er gøy, men for meg ser jeg for meg et slit og en ekstra byrde. jeg orker bare ikke å se dem da. dette høres veldig ille ut, og jeg håper virkelig at det bare er hormonene mine som er på ville veier...

 

har sagt til mannen min at jeg syns det passer litt dårlig med feriesamvær akkurat da, men forstålig nok blir han snurt og sur og vil ikke prate om det.

 

må også si at med dattra mi er det ikke noe problem, det er bare hans barn jeg føler det sånn for (akkurat nå), og mannen min er passe flink med alle 3, selv om mesteparten med ungene selvfølgelig faller på meg.

 

noen som kan hjelpe meg???

[Kreoline]

Siden samværet på død og liv skal passe biomor, bør du kunne kreve at din mann tar seg av barna sine 100% når de er der slik at du får fred sammen med babyen. Det må være lov å være sliten etter fødselen og ikke greie å være superstemor for barna hans. Jeg for min del hadde blitt meget skuffet om min mann hadde tatt mer hensyn til at samværet behaget biomor enn sin nye kone, for det er det som skjer her.

[Anonym bruker]

Merkelig hvor mye hets biomødre skal utsettes for her inne .... *rister på hodet*

 

Det er jo selvfølgelig at gode pappaer tar seg av de eldre barna 100% etter en fødsel av helsøsken eller halvsøsken.

 

Når det kommer til å avtale ferier lang tid i forveien må jo det absolutt ses på som en fordel siden det gir forutsigbarhet og det gir begge familiene rom for å planlegge sine ferier.

 

Her var det termin som ble flyttet - og jeg regner ikke med at biomor hadde noe med det å gjøre!!!

 

Neste år er HI kanskje glad for forutsigbarheten....

 

 

 

[Anonym bruker]

Må innrømme jeg ikke forstår problemet her jeg da. Det med hans barn osv. Du har fått flytta terminen, ikke mor som har flytta samværet. Og om det er noe problem så kan dere jo høre om det kan byttes også da vel?

Men det jeg ikke forstår er: hans barn kommer og det vrenger seg? Det er jo søskene til den du skal føde. Jeg venter også med termin midt i et samvær, og håper jeg har fått til da jeg så jeg kommer meg hjem til de kommer. Så de får være med fra begynnelsen. Går jeg over tiden blir det en måned til de får se lillesøstra si. Og det er ikke gøy for ungene. Jeg kan hvile fordi, og mest fordi jeg ikke irriterer meg over det.

[Anonym bruker]

Hei ville bare si at jeg forstår deg godt jeg HI... Tenker på det samme. Vi har stebarnet mitt en ukedag og annen hver helg. Hun er en flott jente som jeg er glad i, men har mye slit med bm. Og datteren har ingen grenser hos mor, noe som gjør at vi må slite ekstra med grensene her hjemme. Men til vanlig går det helt fint, selvom det blir en del krangling mellom mannen min og datteren pga at hun ikke hører på han. Og for han er det vansklig at hun alltid skal krangle og ha det så strengt hos oss. noe som gjør at han har en tendens til å gi etter når hun sutrer noe som gjør at hun surter hele tiden. Hun gjør riktignok ikke det med meg for hun vet at hvis jeg har sagt nei så betyr det nei(jeg sier ikke nei unødvendig heller). Mannen min øver seg på å bli mere bestemt med henne han også. slik at hun ikke skal sutre og krangle sånn.

 

Nå skal det sies at vi ikke er kiipe mot henne, når det gjelder grenser. Setter kun grenser når det gjelder: kosthold(at hun ikke skal kun spise nugatti og syltetøy på loff til frokost og lunsj. Prøver å finne sunde ting som hun kan like.), klær(ha på jakke om vinteren) Tv(ikke bare sitte foran tven heeele dagen) Pusse tenner og bade eller dusje.

 

Jeg kan med hånden på hjerte si at hun har det veldig godt når hun er hos oss. Her mangler hun ikke omsorg, grenser, tid eller kjærlighet. Det merker jeg også på at hun vil være sammen med oss hele tiden, noe som til vanlig bare er koslig.

 

Men jeg merker at akkurat den dagen jeg kommer hjem fra sykehuset hadde jeg trengt litt tid alene med babyen. Bli kjent med den og fokusere kun på å hvile og den lille. Vet også at hun komme til å få en reaksjon på at hun ikke får all oppmerksomheten vår hele tiden. Og de problemmene er jeg klar til å takle men hadde vært deilig med en dag hvor jeg bare kunne nyte følelsen av å være mor og fokusere på babyen min først.

 

vet også at hvis jeg ender opp med å føde i ferien vi har med stedattern min vil bm nekte å ha datteren sin kun på purr faen. Selvom hun er hjemme og hadde hatt muligheten.

 

Men for meg er det uaktuelt å ha med stedatteren min på fødselen min. Akkurat den dagen trenger jeg min mann som støtte og klarer ikke å passe på stedatteren min, mens jeg ligger og føder.

 

Derfor må vi muligens la en vennine av meg, som er kjempe flink med barn passe på stedatteren min. Hvis ikke moren til mannen kan. Og da kommer bm til å lage HELVETE. ikke fordi hun kjenner vennina mi eller meg (hun snakker dritt om meg bak ryggen min og prøver så godt hun kan å overse meg ellers. Jeg har aldri gjort noe galt, men hun tåler ikke at exen hennes er lykkelig med meg..)

Så dette blir det krangel og drama av. noe jeg helst ville slippe akkurat denne dagen.

 

Gleder meg til å vise stedatteren min sitt nye søsken. Men fødselen og dagen vi kommer hjem fra sykehuset skulle jeg gjerne ha hatt kun til babyen. Få tid til å la det synke inn at jeg endelig har fått møte den som sparker meg sånn...

[Gjest]

Hvorfor i all verden er det en selvfølge at mesteparten med ungene faller på deg??

 

Han har ansvaret for 2/3 av dem jo, ergo skal mesteparten falle på ham.

 

Og når du i tillegg er gravid med et felles barn, skal han avlaste deg for din ditt ansvar også.

 

 

Det er ikke rart at du er sliten og får stebarna litt opp i halsen selv om de er greie, når du får ekstra arbeid med dem mens du egentlig har nok med graviditet og det barnet du selv er mor til. Når energi og overskudd er mangelvare, er man ikke like åpen for å ta på seg flere barn.

 

Stram opp mannen din!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg også godt, jeg er i samme situasjon som deg, jeg har en datter på seks og han har to en på 5 og en på 9 år og vi veneter en felles jente i august.

Det vrenger seg av og til innvendig i meg også av hans eldste datter, og det har ingenting med biomor å gjøre i mitt tilfelle hun er langt mer spiselig en datteren;-) Det er bare at jeg tror ikke alle mennesker kan ha god kjemi med hverandre, det gjelder også barn, alle barn er ikke søte og greie å ha med å gjøre...

Vi har lagt opp vår ferie ut i fra termin og håper det vil klaffe og jeg har sagt fra om at ved fødsel og dagene etter trenger jeg hans fulle oppmerksomhet, noe han er helt enig i.

Jeg merker også at jeg ikke er bekvem med hans datter stirrende rundt meg når jeg kommer hjem fra fødselen. men er de oss oss da må jeg jo bare gjøre det beste ut av det.

Lykke til og prøv å endre ferien og si at det er viktig for deg at dere får den aller første tiden alene i ro og mak, for det trenger dere:-)

[Anonym bruker]

Også termin i en uke vi etter planen har hans unger..men som vi alle vet, en fødsel kommer når den kommer.

Er ungene hos oss, må vi selvsagt finne pass til de, dersom biomor ikke skulle tilby seg (noe jeg vet hun mer enn gjerne gjør).

 

Med litt "gi og få" holdning er det rart hvor mye som pleier å ordne seg.

Ikke ta problemene på forhånd..du kan føde både før og etter termin, og det er det ikke noe biomor kan hjelpe deg med å kontrollere!

[Anonym bruker]

HI her

 

takk for svar og mange ulike synspunkter alle sammen. det er ikke alltid så lett med dine, mine og våre barn. en skal jo få alt til å fungere.

 

for min del håper jeg den følelsen går over, for det har aldri vært sånn før, så håper det er graviditets-hormonene som er på ville veier. og vi er vel alle litt slitne i kropp og sinn nå etterhvert?

 

biomor er ikke så enkel å ha med å gjøre, barna hennes er lettere. så å spørre om noe bytting tviler jeg på har noe for seg. jeg får satse på å gå over tia (he-he) eller så får bare mannen min ta med seg barna ut på tur eller noe.

 

det var iallefall godt å lufte følelesene og få andres meninger om det. det er jo lissom ikke noe en forteller til hvem som helst det her.

 

 

[Anonym bruker]

Å det var godt å se at det ikke bare var meg som ikke ser fram til å ha

barna hans hos oss ved fødsel. Jeg har termin midt i ferien di er hos oss. Han har to barn på 5 og 10 å jeg har ingen. Barna er kjempe herlige å ikke vanskelige å ha med å gjøre å må innrømme at jeg er blitt ganske glad i di. Men vil bare ikke ha di hjemme hos oss når jeg kommer hjem ifra sykehuset. Da vil jeg at vi bare skal konsentrene oss om den lille. Så jeg skjønner deg godt HI.

Lykke til )

[Anonym bruker]

Helt enig...skal jeg først få komme med et ønske...så ønsker jeg helt klart å ikke ha samboers barn hjemme første uka jeg kommer hjem med baby...ingen tvil.

 

Men, er sikker på at samboer vil gjøre hva han kan for å skåne meg fra ekstra oppgaver dersom de skulle være hos oss...

 

tar det som det kommer!

[Anonym bruker]

for meg dreier det seg om kontroll. jeg har total angst for dette med barna hans og min termin, samvær etter fødselen og eventuellt når jeg skal føde. min egen unge har jeg kontroll på, jeg har også kontroll på barnepass av min egen unge. toleransegrensen er også høyere, men det er ikke det som er hovedsaken.

 

det er ikke alltid ungene hans lyer meg, ungene hans gjør også mange rare ting, ting jeg synest bare er rare, de har også mange reaksjoner på saker og ting, og de er veldig emosjonelle. også er det den evindelige mamma har sagt at babyer liker det når du stikker fingeren i munnen på dem, de liker å suge, det klør i tennene etc. så ved første fellesbarn var det jo 10 tusen ganger jeg måtte slå ned på dette.

 

nå når jeg kommer hjem vil jeg så gjerne ha kontrollen, og slippe å måtte terpe, slippe å måtte tenke på at noen begynner å gråte eller være utagerende fordi jeg satt meg på deres plass i sofaen, for de satt attmed pappa.

 

jag har ikke full innflytelse, eller til den grad det går ann når det gjelder andre mennesker, for unger er jo selvstendige individ, jeg har ikke kontroll, og når en kommer hjem med baby sliten og trett, da ønsker en å ha litt kontroll, litt oversikt, og ikke måtte stange hode i veggen. vel slik er det for meg.

 

så er det jo noe med at en trenger litt tid, en benytter seg av det barnepass en har, barnehage, besteforeldre etc. slik at en kan få overskudd og tid med den lille. stebarna kunne jo strengtatt vært litt mer med sin mor, de må jo ikke nødvendigvis være med meg hele tiden, fordi om de har lyst.

 

må jo være litt praktisk også, det er slitsomt nok å ikke sove godt, slite med amming, det tar på, ikke alle fødser som går like smurt og da trenger jo noen av oss mer eller mindre hvile. har hatt ordentelige problemer med svangerskap og fødsel før så det er ikke alle som er klar til å reise hjem etter 5 timer. folk er forskjellig og det bør respekteres.

[Anonym bruker]

Føler meg faktisk ikke egoistisk i det hele tatt for at jeg også føler det sånn. Setter ALLTID stebarnet mitt først. Men den dagen jeg føder og kommer hjem fra sykehuset vil jeg ha litt fred og ro på.... må også si at jeg faktisk ble ganske skuffa på UL oxo... Mannen min og jordmor ble sittende og snakke om stedatteren min gjennom nesten hele undersøkelsen. Lå der i bhen og klar for å få se babyen og få høre om babyen som nå skulle være i fokus. Men nei.. de ble snakkende om en medfødt liten fysisk misdannelse stedatteren min ble født med som krevde flere operasjoner og mye oppfølging. De snakket om dette og hvordan stedatteren min sin behandling har foregått, hvordan hun har det på skolen, hvordan hun gleder seg til å bli storesøster osv. Fikk så vidt noen kommentarer innimellom om at alt så bra ut her. Men ikke gadd hun å titte etter kjønn heller... Følte meg skikkelig utenfor.... akkurat den dagen kunne jeg ønske fokusen var på babyen som skulle undersøkes... og akkurat den dagen jeg føder er det JEG som trenger støtte av min mann. Og akkurat den første dagen vi tar med babyen hjem, er det viktig for meg at babyen kan få all min oppmerksomhet...

 

$$$$$$$

Jane Doe

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke mannen din som blir sur og ikke vil prate om det. Hvor barnslig og hårsår går det an å bli?

Klart en ikke søker å ta huset fullt av unger når en skal føde barn, fokus til de fleste av oss er vel heller hva kan vi gjøre med de andre barna når jeg skal på klinikken, og i tiden rett etterpå. Samme hvem sine barn de er.

 

[snart mor ?]

forklar mannen din at han bør finne ut en løsning hvor hans unge kan være når du kommer hjem fra sykehuset med babyen.

du vil ha et par dager å komme deg i form på.

vedr under fødselen så er det faktisk bare å si at han må finne barnevakt( moren, hans fam eller venner av dere som kjenner barnet) som kan stille opp på en meget kort varsel.

[Sunshine2222]

Jeg synes du er kjempeheldig som får lov til å ha barnet hos deg når du kommer hjem jeg :-) Men jeg skjønner at det kan være litt vanskelig, særlig når alt er nytt. Hva med farmor da? Kan ikke hun stille opp??

 

[Anonym bruker]

Hos oss blir det planlagt ks slik at vi kan legge opp samvær rundt babyen. Jeg skal ha ro den første tiden, samt en mann som er 100% tilstede.

[Anonym bruker]

"også er det den evindelige mamma har sagt at babyer liker det når du stikker fingeren i munnen på dem, de liker å suge, det klør i tennene etc. så ved første fellesbarn var det jo 10 tusen ganger jeg måtte slå ned på dette. "

 

Hvorfor slår du ned på dette? Babyer liker jo å suge på fingre? Bare å be dem vaske seg først, vel!

[Gjest]

til deg som skrev:

 

"også er det den evindelige mamma har sagt at babyer liker det når du stikker fingeren i munnen på dem, de liker å suge, det klør i tennene etc. så ved første fellesbarn var det jo 10 tusen ganger jeg måtte slå ned på dette. "

 

Hvorfor slår du ned på dette? Babyer liker jo å suge på fingre? Bare å be dem vaske seg først, vel!"

 

Er ikke mitt innlegg du svarer på men, jeg kommer ikke til å godta det med min stedatter. Det går over en grense for meg som jeg ikke føler meg konfertabel med. Og selvom det er hennes søsken. Er jeg fortsatt mor til mitt barn, hvorfor skal jeg godta oppførsel fra stedatteren min som jeg ikke hadde godtatt hos mine biologiske barn?

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev dette med å stikke fingrene inn i munnen på babyen. Jeg så hva den andre skrev, og hun kan ikke ha mye innsikt i dettte med unger.

Stesønn 11 år er ikke super glad i å vaske seg, men klør seg i nasa og klør seg i rompa det gjør han. Stedatteren 9 min satt på fortauet og renset nede i en sprekk med bare hendene, slik holder de på. Det er helt fint, må få lov å leke litt, få lov å være barn.

Men jeg vil ikke ha det inn i munnen til en nyfødt baby.

Innsikten på dette med vasking av hender og barn hadde hun heller ikke. De kan godt finne på å vaske seg i kaldtvann uten såpe og tro at det funker. Jeg kunne ikke springe ut på badet/kjøkkenet og overvåke håndvasken bare slik at de kunne få ha babyen sugende på fingeren.

Da er det bedre med en regel om at sånn gjør en faktisk ikke!

Problemet er ikke regelen, den er jo helt grei den, men å bli ignorert om att og om att er jo litt slitsomt fordi mor sier så.

[Anonym bruker]

Vis mannen din dette:

 

Jeg er en 4 barns mor. Jeg og mannen min er gift, og har disse barna sammen. I tillegg har han en datter fra tidligere. Da jeg var gravid med førstemann var jeg utrolig usikker og redd. Jeg var bekymret for hvordan jeg ville takle morsrollen. Hvordan det ville bli å komme hjem med den nyfødte. Da fødselsdagen var planlagt, visste vi når hjemreisen ville bli. Det falt selvfølgelig ganske nær samværshelg. Jeg følte meg også "syk" innvendig av tanken på å ha stebarnet der så tidlig. Jeg har ingenting imot henne, men det er nå en gang slik at hun ikke er mitt barn. Og saken var jo slik at jeg heller aldri før hadde kommet hjem med et nyfødt barn. Mannen min og jeg snakket mye om dette, og han var fantastisk forståelsesfull. Han ville at vi skulle utsette samværet til jeg var klar. ( hun skulle selvfølgelig få besøke oss på sykehuset...). Jeg følte meg så lettet... vel, helt til mine egne foreldre sa at sånn kunne jeg ikke gjøre... (de er så redde for hva folk kan komme til å si...). Til slutt fikk de meg til å la være å gjøre noen endringer. Så det endte med at jeg og den nyfødte kom hjem torsdagen, og jenta kom fredagen. I dag angrer jeg forferdelig på at jeg lot meg påvirke av andre. For den helga ble forferdelig... Jeg var sliten etter fødselen,fikk ikke til ammingen (mistet til slutt melken) babyen gråt, og gråt (kolikk), og jeg var helt skutt. Pga jenta måtte jeg hele tiden ta meg i sammen... gikk som en tikkende bombe. Jeg følte meg helt håpløs, og så presset. Alt ble bare verre og verre. Til slutt sprakk det for meg, og jeg brøt helt sammen. Hylskreik og var helt utskjørt. Alt med den stakkars jenta til stede... Hun var helt forskrekket. Det endte med at mannen min leverte henne til moren( lørdagen). Etterhvert fikk jeg summet meg... Fikk roen og alt ble lettere. Heldigvis var jenta 10 år den gangen, så jeg fikk forklart henne at det ikke var hennes feil, men at jeg hadde vært stresset siden det var min første baby. Det jeg tenker i dag, er at det er ingen andre enn du som må få bestemme hvordan det skal være for deg. Din mann må sette deg og barnet deres først, den første tiden etter fødselen. Det er bare å forklare de andre barna det. ( Og endre samværstiden litt). Når folk sier at jammen du kan jo ikke levere dine egne unger vekk forde om du skal få en til... så blir jeg så provosert. Alle mødre vet at det er noe helt annet å få førstemann, enn andremann. Da vet en hva en går til, og en har mer roen.det sier seg selv.... ( Jeg synes det er trist å tenke på at pga dette mistet jeg melken , og det nyfødte barnet måtte få tillegg. Babyen var mye syk det første året... og fortsatt klandrer jeg foreldrene mine for at de la sånn press på meg, at vi tok feil beslutning. Jeg skulle satt babyen først. ) Hadde stedatteren min vært mitt eget barn, hadde jeg kunnet bedt noen passe henne litt for meg, sånn at jeg kunne fått "hentet" meg litt inn igjen. En kan ikke alltid sette stebarna først.. det er urettferdig for de andre barna...

[Anonym bruker]

Vi føler alle veldig forskjellig angående dette med å føde barn. Noen vil på storken, og gjerne ha hele slekta med, andre orker ikke tanken og vil ha planlagt keisersnitt fordi de føler det hele som så veldig traumatisk. Her er det egentlig ikke noe rett eller noe galt. Her må den som er mor få lov til å bestemme litt hvordan hun selv vil ha det, og hva hun er komfortabel med.

Det jeg anbefaler er å på forhånd sikre at en har tilstrekkelig avlastning, og helst gjerne tømmer huset for unger, egne som andres, så kan en heller åpne for mer om en faktisk har energi til det hele.

Det virker på meg som om det bare er i nyfamiliene dette er en problematikk i det hele tatt. I de fleste andre familier er det avlastning og hjelp med de eldre barna, slik at ting kan gå sånn noenlunde greit. Virker som om det bare er skilsmissebarn som er så sensitive at de lider av å være litt ekstra hos andre i slekta når nye babyer kommer til.

Når det er sagt bør du også ha pass til jenta di, og ikke bare til ungene hans. Er det vanskelig å gjennomføre praktsik fordi hun ikke har en far å reise til, eller besteforeldre i nærheten, bør din mann forstå hva som er praktisk og ikke. Forskjellsbehandling bør alltid forklares.