Har noen erfaring med samtale terapeut? Smålangt, men vil gjerne ha svar

[Anonym bruker]

Vi har bodd sammen i snart 8 år og har to barn. Hverdagene går greit, men av og til smeller det, høylydt og bittert.

 

Mannen min jobber veldig mye for tiden. I den sammenheng så er jeg hjemmeværende i år og steller hus og barn (3 og 6 år) og studerer deltid. Det er en fin ordning. Han er ofte sliten, så jeg stiller ikke store krav til ham her hjemme, utover at når det er helg og vi har tid ellers, så må han være også mentalt til stede. Han er flink til å gjøre praktiske ting når han setter i gang, men det betyr at uansett hva jeg driver med, så er det jeg som må fly hver gang barna roper om noe.

 

Jeg har ingen problemer med å stille opp, bare det ikke taes som en selvfølge. Jeg lar ham sove lenge om han trenger det i helgene, jeg lar ham dra på skiturer om han vil (han er forresten veldig flink å ta med barna på det) han får dra og spille golf - av og til sier jeg nei av praktiske grunner, men stort sett får han dra. Da forventer jeg et visst spillerom tilbake. At når han da først er hjemme, at han aktiviserer seg litt mer med barna. At jeg en gang i blandt kan ha behov for å sove lenger en morgen (men da skal vi plutselig gjøre noe sammen hele familien, hvorpå han kjefter i vei og kaller meg lat og udugelig om jeg ikke står opp.) Jeg er ingen superhusmor - han irriterer seg mye over at det til tider kan være ganske rotete, og det må jeg bare ta på min kappe. Det må dog sies at ting gjøres ordentlig når jeg gjør ting. Allikevel synes jeg ikke det gir grunn for å hoppe over vanlig høflighet og omtake for hverandre i hverdagen, og her er hovedproblemet.

 

Si hadet når man går, si hei når man kommer hjem. Si noe hyggelig til hverandre bare for å være hyggelig. Mor og farsdag, voksne burdager og gaver til voksne til jul er ifølge ham bare tull. Jeg forlanger ingen store flotte gaver, men synes det er veldig hyggelig om så bare å få et kort med noen personlige ord. Se opp fra avisen og svare når man blir snakket til. ...

 

Vi hadde en mindre krangel i går. I natt kastet sønnen vår opp,oppkast på gulv og tepper, jeg får ham på badet og det må tørkes før vi tråkker i alt, osv. Jeg ber mannen min komme og hjelp til, men siden vi da fremdeles "er sure på hverandre", så kommer han ikke. Det ender med høylydt krangel, jeg må tørke og vaske alt alene - jeg ble så sint.

 

Antagelig kommer vi knapt til å snakke med hverandre - utover praktiske ting - på dager. Uansett hva jeg sier, så ender alle samtaler med at så lenge det er rotete i huset så kan jeg ikke forvente noe større oppmerksomhet. At jeg føler meg ofte alene selv om han er hjemme kan visstnok kureres med rydding. Kan ikke si jeg merker noen forskjell når det er ryddig.

 

Ting går seg til igjen, og det blir ro i heimen, men samtalene og forståelse for hverandre uteblir. De gangene vi prøver, kjører det seg helt fast - med tiden er jeg blitt sår for hva jeg oppfatter som kritikk; at man ikke kan si noe hyggelig i stedet for å si det negative og bare det.

Jeg tror vi trenger hjelp, for kranglene blir bare bitre, mange ting er sagt og ikke nødvendigvis glemt eller tilgitt.

 

Har noen prøvd rådgiver/ samtale hjelp? Vil gjerne høre fra dere. Takk.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi har vært til samtale ved familievernkontor hos en familieterapaut. Man kan ta kontakt med de selvom man ikke planlegger å gå fra hverandre. Vi synes det har vært godt å gå dit, fordi de er jo noen utenforstående som kan se problemene med andre øyne. Dessuten er de flinke til å "lete litt rundt" i forholdet for å se hvor problemene kan ligge. De kan med ord hjelpe dere til å se ting med andre øyne.

 

Jeg anbefaler å snakke med familievernkontoret. Det er i tillegg gratis. Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale en "ekte" samtaleterapeut. De har ofte bedre utdannelse innen psykologi og kan hjelpe en ut av vanskelige situasjoner. De koster jo endel men jeg betalte i alle fall gladelig 800 kroner pr time - det reddet vårt forhold og nå har vi det bedre enn noen gang!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Eksen og jeg prøvde å redde forholdet med å gå til flere offentlige terapeuter. Jeg må nesten si meg enig med siste innlegg - betal noen kroner ekstra. Vi opplevde at de tok parti og ikke kom til bunns på hva som egentlig var problemet. Nå er jo min situasjon spesiell siden jeg trengte hjelp fra krisesenter for å komme meg ut av det da...

 

Men tydelig at dere trenger en 3. person som ikke kjenner noen av dere. Og som kan se det litt "utenfra."

 

Det er et paradoks at dersom du flytter fra ham, så får du faktisk mye mer fritid enn om dere bor sammen. Og jeg vil råde deg til å gjøre noe før det kommer så langt. Man må nesten møtes på halvveien. Er de ekstra pengene så mye verdt?

[Anonym bruker]

Hei -takk for svar. Jeg har tenkt over paradokset som ble nevnt - at man får mer tid uten mann... , men det medfører dog så mange ulemper å splitte som ikke veier opp det - ennå, i alle fall.

 

Hvordan får man med seg mannen på dette da? Han liker ikke å snakke om problemer i utgangspunktet og tanken på at en tredje person skal være til stede, får ham til å gå helt i vranglås. Noen gode råd til det også?

 

Takk