Mine egne foreldre...

[Anonym bruker]

Jeg er i en slitsom situasjon, men med mine egne foreldre. Jeg har ett barn, en gutt på 4 og han er hele familiens engel ^^ Mine foreldre, som ga meg en ganske slitsom barndom selv, ser ut til å ha slettet mye av det som skjedde fra minnet og noen ting blånekter de til og med på at skal ha skjedd. Jeg er ganske såret og bitter over dette, men etter mye terapi har jeg på en måte funnet fred med meg selv.. det som nå irriterer meg grenseløst er at de kan hakke på småting som de mener jeg ikke gjør bra nok for min sønn. Jeg er utdannet førskole lærer og praktiserer derfor mye den type oppdragelse og omsorg hjemme og mener sønnen vår har en fint hjem med omsorgsfulle foreldre og det er derfor slitsomt og høre kun kritikk fra foreldrene mine over smålige ting og aldri, og da mener jeg aldri, få høre noe som helst positivt. De kan kritisere alt fra at jeg ikke vasker inne i ørene hans hver dag.. jeg mener det er uenig og grave i ørene hans hver kveld, de kan kritisere at jeg ikke lar ungen gå i strømpebukse nå som det er 14+ grader ute, at han 'kun' har spist en skive til frokost før han skal i barnehagen, at jeg ikke stryker dongeribuksene hans (!!) etc. Jeg bor for meg selv med min mann, men de bor så kort unna at de kommer innom, begge to, 2-3 ganger pr dag og da kritiserer de f.eks om det står litt oppvask fremme mm. Jeg husker godt hvordan ting var da jeg vokste opp så jeg synes de er noen enorme hyklere.. ting skjedde som jeg anser som direkte overgrep. Det er en haug med småting som alltid er galt og det er for seg selv ikke så ille, men jeg må leve med kritikk daglig, og da flere ganger pr dag. I tillegg røker de alltid rundt gutten min, noe jeg ikke liker, og tar ingen hensyn selv om han har lettere plager med astma. Hos oss kan jeg nekte det, men når han er på besøk der og kommer hjem stinker det av både klær og hår. I tillegg til dette overprøver de alltid min grensesetting.. jeg har en 3-ganger regel om at jeg først spør han om å gjøre/ikke gjøre noe, deretter forteller/sier jeg til han at han skal gjøre det og tredje gangen blir det en konsekvens for at han ikke har hørt etter. Dette fungerer som oftest helt fint og vi har egentlig lite konflikter hjemme, men når han må irettesettes så overkjører de han og sier, ikke hør på mamma, hun tar helt feil etc. De kan også si, bare kom til morfar du så skal jeg fortelle mamma ditten og datten om hun kjefter. Det provoserer meg noe helt bort i natten fordi mitt ord skal være det siste i mitt eget hjem, ingen skal kunne kjøre over meg foran poden og fortelle han at hei, mamma bestemmer ikke når vi er her, så bare fortsett med du driver med du.

 

Problemene strekker seg lengre enn kun dette med barnebarn, de invaderer privatlivet vårt med å aldri banke på, de stormer inn og der sitter f.eks jeg eller sambo i undertøy.. de er veldige til å kritisere min mann, alt fra personlighet til hvor ofte han besøker dem i deres hjem (de inviterer aldri, man må invitere seg selv) og i og med at de alltid er hos oss så blir det jo til at han vil ikke besøke de så ofte som han hadde gjordt om de ikke alltid kom stormendes inn til oss. Ofte ignorerer de det han sier og kan f.eks la være og svare han når han sier, hei, hvordan går det eller sier hade når han drar fra de. Økonomi er også en stor u-ting. Hver måned låner de penger, men betaler aldri tilbake noe.. og da mener jeg noe. Bare i forrige måned lånte de nærmere 3000 kroner, noe som selvsagt går utover oss fordi det er penger som vi har planer om å bruke på familien med pizzadager, shopping, turer til kino etc. Jeg får bare så utrolig dårlig samvittighet når de sier at i dag har ikke de middag, så de skal spise gårsdagens brød.

 

Noen som har/er i lignendes situasjoner kanskje?

[Anonym bruker]

Dette må du ta opp med dem, du kan ikke bli behandlet sånn.

Jeg har heller ikke hatt noen bra barndom, og både mamma og pappa (skilt, snakker ikke sammen) nekter på hva som er skjedd. Mamma mener jeg lyver enkelte ganger. Har prøvd å ta det opp med henne, men hun klikker så jævlig og får meg til å føle som det er min feil...

 

Vi har ok forhold, men jeg er bitter og klarer ikke å glemme. Så det hender det kommer frem av og til. Hun mener det er jeg som har et problem, at jeg ikke kan glemme. Hallo!!

 

Som sakt, ta det opp med dem, ta ting som det kommer. Uansett, du skal ikke bli tråkka på, hvertafall ikke foran sønnen din.

[Anonym bruker]

3000 kr skulle holde til nesten ett helt matbudsjett så at dere låner de penger over hodet forstår jeg ikke.

Kan dere ikke bare si at det er nok at de besøker dere 1 gang i uken og om de blir fornermet eller sure slipper dere kanskje besøk av de.

Om de ikke respekterer deres måte å oppdra ungen DERES på kan de dra seg hjem.

Om de har gjort din barndom vanskelig har du sikkert ikke tenkt at de skal ødelegge ungen deres sin barndom.

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om min mann og hans foreldre. Mine svigerforeldre kjører forbi huset vårt for å sjekke om vi har klipt plenen, svigerfar ringer og skjeller ut mannen min hvis han mistenker at han er litt sent på jobb om morgenen, han sto i kjellerstuen når vi hadde pusset opp og fortalte hvor sofaen skulle stå, bordet osv... Det er et helvete!

De tør ikke kritisere meg direkte, men gjør det til mannen min. De synes vi har det rotete, er late, ikke gjør ting slik de ville gjort det og jeg kan ramse opp i det uendelige... Mannen min har snakket med dem, men det ender aldri bra, jeg har snakket rolig og bestemt med dem når vi har fått vite at de har beklaget seg over oss til andre, uten at vi har kommet noen vei.

Nå skal det sies at vi ikke har det rotete, vi er oppe i seks tiden hver dag, vi klipper plenen jevnlig osv... Men det blir aldri bra nok.

 

Jeg forstår meg ikke på det, og jeg skal passe på at de ikke legger seg like mye i livet til barnet vårt opp igjennom.

[Anonym bruker]

Har lyst til å legge til at de også kan ringe og si hva vi burde ha til middag og at vi ikke får lov til å male soverommet vårt lilla fordi det er stygt.

[Anonym bruker]

Snakk med dem, og hvis ikke det fungerer, så MÅ man ikke ha kontakt med foreldrene sine.

 

Si at dere ikke har råd til å låne dem penger som de ikke betaler tilbake.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Får litt lyst til å riste deg litt... Sønnen din har asma tendenser og du lar han være hos de, når de røyker på han? Kritiserer deg foran ungen din, kommer rett inn uten å banke på ? Dere har vel lås på døra, hold den låst til de skjønner at det ikke bare er å gå rett inn. Fortell at dere har ringeklokke, eller at de kan banke på.

Låne bort penger til de, som dere ikke får igjen? De oppfører seg som idioter forde du og mannen din lar de gjøre det!

De kommer ikke til å slutte før dere setter ned foten og forteller hvem som bestemmer over deres hjem og deres sønn.

Høres kanskje litt steng ut, men har blitt overkjørt en del jeg også.

Jeg eksploderte til slutt, bedre å ta det før det går for langt.

[Anonym bruker]

Hei til dere,

 

tusen takk for oppmuntrendes ord, og litt ris også Det er alltid godt å vite at jeg ikke er den eneste som er i en slik situasjon, selv om det kan være ett helvete når det stormer som verst her. Jeg kjenner meg spesielt godt i innlegget til deg som skriver at dere ble kritisert for å ville male rommet lilla.. her fikk jeg vite at den nye sofaen vår er utrolig stygg nettopp fordi min mor ikke liker fargen. Utrolig irriterendes.

 

Nå er det ikke sånn at vi lånte de nesten 3000 kroner til kun mat, det med at de sier at de ikke har middag er kun en av tingene som jeg får servert. En del av pengene ble lånt ut fordi min far kom med stengningsvarselet på strømmen og hadde blitt kuttet av hadde ikke den blitt betalt.. nå mener min mann at vi bare skal la de bli kuttet av en stund så lærer de kanskje leksen, men desverre så er jeg forbannet med en irriterendes samvittighet som aldri lar meg få fred. Jeg vet at jeg har min egen familie og det er den jeg må tenke på nå som jeg selv er voksen, men det er ikke bare svart/hvitt heller.. de er jo mine foreldre.

 

Til deg som har en mor som sier at du lyger, velkommen i klubben. Det er utrolig skuffendes å ikke kunne ta ting opp med foreldrene dine når noe plager deg, de skal jo liksom være de menneskene som alltid skal kunne høre på meg.. men her vokter jeg alltid mine ord og lar de egentlig få vite minst mulig om meg.. til tross for at de alltid er rundt meg, kjenner de meg ikke i det hele tatt.

 

Jeg har snakket til de mange ganger, på mange forskjellige vis. Uansett hva, eller hvordan jeg sier ting til de så kommer jeg ikke inn til de med budskapet. I tillegg ender det alltid med at min far spesielt blånekter alt og tilslutt eksploderer han. Da kutter han ut meg og mine nærmeste, gjerne i flere uker. På en måte er det deilig fordi da slipper jeg unna de for en stund, på en annen måte plager det meg fordi jeg vet grunnen til at det er slik.. i tillegg så dropper han da kontakten med sønnen min, noe som poden selv ikke skjønner noe av. Vi skjermer han mot disse nykkene nå, men hva når han blir eldre og forstår mer? Han er jo glad i besteforeldrene sine, og jeg er til tross for at de er som de er, glad i de også.

 

Nå er det heller ikke slik at jeg sender sønnen min bort dit for å site i en sky av røyk, i begynnelsen visste jeg ikke om at de røyker i samme rom som han fordi de ikke gjør det når jeg selv er der. Først nektet de på det, men da jeg sa at jeg merker det på klærne hans, og poden selv hadde fortalt meg det, så innrømte de det. Jeg tror kanskje at de enda røyker f.eks om han er i bilen med de, av en eller annen grunn så tror de at det er ok så lenge de ruller ned vinduet.

 

Nå vurderer vi å flytte til den andre siden av byen.. jeg er sikker på at det vil nok bli populært (!!).

 

HI

[Anne-B.]

Min første tanke var at dere må flytte..! Begrense samværet, rett og slett. Håper dette ordner seg, skjønner ikke at du holder ut. Jeg hadde blitt deprimert og alt som er, det kjenner jeg bare ved å lese om det. Lykke til, og en stor klem!