bølger går opp og ned....

[Gjest]

men nå er det storm...

to mnd er det gått siden vi mista vår lille solstråle.to mnd med redsel,savn,minner,glede,og sinne.å en kamp for å holde oss samlet,la alle få sørge på sin måte.se til at alle hadde det bra,på sin måte.

midt oppi alt dette har vi en igjen.en som lever og minner oss om han som ikke fikk være sammens med oss.for meg har dette vært vanskelig.gleden over at han er her,og tankene på hvor urettferdig ting er.hvor grusomt at jeg fikk beholde,men ikke dattera mi.vanskeligheten med å holde alt på et nivå som ikke skaka andre.gjøre alt for at skrikene hans ikke skulle høres..det er tøft,har vært tøft,og vil bli tøft.han vil alltid minne oss om solstråla...mener jeg har gjort alt for å gjøre ting bedre.men kanskje ikke godt nok? hvordan ting som dette skulle bli,kunne ingen gi meg svar på.ingen kunne si hva og hvordan jeg skulle gjøre ting best.slik at det ikke skaka andre.vanskelig å ha et svar på.for det er jo ikke ofte slikt som dette skjer.

tungt å være mamma til liten og til stor i en situasjon som vi har.jeg mener selv jeg har gjort mer enn jeg skulle.andre sier det samme.men nå føler jeg at jeg ikke kan gjemme han mer.kan ikke stuve han bort i vårt eget hjem lenger...det ble mistolka...jeg vet at ting sikkert går seg til.håper at en dag så skjønner alle hva jeg mente...håper det.

skal fortsette sjaininga av hus.snart konfirmasjon her.måtte bare få satt ord på tankene mine i dag...klem

[Reveenka]

Så vanskelig! Din lille gutt må få synes og høres; du kan ikke gjøre noe med den ulykkelige situasjonen familien din og datteren din har kommet opp i. Det er klart det ligge mye sinne og sorg i bunnen her - og det som har hendt er jo sånn at ingen kan lastes for det, og hvor skal man da ta ut sinnet sitt?

 

Men det sikkert ikke lett når han minner alle rundt dere så veldig om at det er en som mangler.

 

Du gjør helt rett når du ikke vil gjemme ham unna mer - han skal ha sin egen, helt soleklare plass!

Dette må dere kanskje snakke om alle sammen- med noen utenforstående tilstede for å lede dere gjennom en vanskelig og vond samtale. Vet ikke om det finnes noe hjelpeapparat dere kan henvende dere til?

 

Du kan ikke bære alles bør her - du kan bære din egen, men datteren din må bære sin egen. Selvsagt skal du støtte henne, men ikke ved å gjemme bort din egen lille gutt.

 

Oppmuntringsklem fra meg!

[Gjest]

ja,er vanskelig dette...fryktelig vanskelig.er jo ingen som kan si meg hvordan jeg bør gjøre ting,slik at det blir bedre for di som sitter der uten skatten sin.sørger så jeg er grå,men alikavell må jeg se frem.for di ungene vi har sin del.

mener selv jeg har prøvd alt.men i vårt hjem kan jeg ikke gjemme han mer.han er en av oss,uansett hvem som kommer på besøk.

har prøvd å snakke,om det,om videre og om alt.men det er ikke enkelt å nå inn bestandig.sist jeg hadde en tung periode,så bestemte jeg meg for å se frem,så godt jeg kunne..men den største sorgen er å se sin unge ha det så vondt.å ikke kunne eller få hjelpe.har prøvd å gjøre ting riktig,så godt jeg kunne.er vel en fase vi må igjennom,men det sliter meg ut å se hvor vondt hun har det.sliter meg ut å skal prøve å gjøre alt best mulig for alle.for jeg prøver og prøver.mulig jeg kunne gjort ting bedre,men hvem kan fortelle meg det? ingen.hjelpeapparatet har ingen svar å komme med.selv vil jeg snakke med noen til uka.høre hva jeg kunne gjort annerledes.har også prøvd å finne andre i samme situasjon.men ikke mange som ble mormor og mamma samtidig,og mista barnebarnet...så jeg har ingen å snakke med om slike ting.

jeg prøver å la ting komme i rett gjenge.di andre ungene trenger jo det.

nei,tror nok at ting som blir sagt,ikke mentes slik.å at vi en dag klarer å se glede igjen.håper det =) men i dag måtte jeg bare "ut" med det til noen..til nå har jeg vel bært flere bører enn jeg burde.men kjenner jeg har mer enn nok med min egen.

oppmuntringsklemmen er mottatt å gjemt ;o)

 

[♥Snulder]

Sorg og savn er den tyngste børen vi mennesker må bære på. Fordi det ikke finnes noen "god" utgang på det er det også veldig indiviuelt hvordan vi kommer oss igjennom det. Jeg synes det virker som du bærer smerten på en sterk måte. Du snakker om det du føler og får det litt ut, og du hjelper de unge ved å være der for dem! En haug med klemmer sendes deg og dine! Bare si ifra, så sender jeg fler når du trenger det!!!

[Burugla]

Jeg er ganske ny her, så jeg lurer på om jeg kan spørre hvor gammelt barnebarnet ditt var da han(?) døde? Og hvordan?

 

2 måneder siden, det er veldig, veldig kort tid siden. Går datteren din - og eventuelt du - i sorggruppe? Vil anbefale det sterkt. Broren til storesnuppa og lillesnuppa døde for 4 år siden - han var 6 år. Jeg ble gravid 5 mnd etterpå - og det var ikke noe morsomt savngerskap. Sorgen over tapet skygget over gleden ved nytt liv. Og jeg var livredd for at den ny skulle måtte leve opp i skyggen av sin døde bror, og ble sett på som en "erstatning". Selvom jeg visste jo at vi hadde bestemt oss for å få et fellesbarn før han døde. I dag har vi en 3-årig jente som er sin egen person, som vi alle forguder. Selvom det vi hadde ønsket aller mest her i hele verden er at hun skulle ha fått møtt sin bror, og at han skulle ha levd opp med henne. Men sånn er det ikke.

 

Det som blir viktig for deg er å kunne finne veien ift å støtte din datter, sørge over ditt barnebarn - men ikke minst å glede deg over din sønn! Det er ikke lett. Har du/dere vurdert profesjonell hjelp? Og som sagt: Sorggruppe. Og det er ikke sikkert dere bør gå i samme sorggruppe...

 

Min opplevelse er at det første året etter at er barn dør - det er unntakstilstand. Så går det lettere - litt etter litt. Med masse tilbakeslag underveis.

 

 

 

 

[Maud]

Hei du! Det er ikke lett å gi "gode" råd i en slik situasjon. Hjelpeapparatet og alle andre føler vel på det samme som deg. Det er ingen ting man kan si som gjør det bedre verken for deg eller datteren din. Uansett er det en ting som er helt sikkert. Du kan ikke noe for at det var datteren din dette skjedde med og din lille gutt kan ikke noe for at det var nevøen hans som ikke fikk leve lenger. Det må du fortelle deg selv og datteren din når det blir vanskelig og det må gutten din få vite etter hvert hvis han merker noen dårlig stemning. Det er lett å skjønne at datteren din er sint, men det hun er sint på er jo skjebnen og ikke deg og ikke lillebroren. Hun blir bare sint på det som synes best og det er ham.

 

Du må gjenta til datteren din at hun har rett til å være sint, rett til å være lei seg, rett til å være fortvilet. Samtidig har dere andre også rett til å ha vonde følelser og den lille gutten har rett til å glede seg over livet og dere har rett til å glede dere sammen med ham. Sannsynligvis er det sånn at den forestående konfirmasjonen minner henne på forrige familiebegivenhet, da var det hennes lille gutt som sto i sentrum og nå er han ikke hos dere lenger. Ved alle store begivenheter fremover vil hun minnes på at det er en som mangler og det vil gjøre vondt.

 

Hvis jeg skal gjette, så har du gjort at du "burde" og enda litt til. Allikevel vil ikke dette være nok for datteren din. Hun har opplevd noe så grusomt at ingenting hjelper. La henne være sint og trøst deg med at om et år eller to, så ser hun kanskje at moren hennes gjorde sitt aller beste.

 

Sender en stor trøsteklem til en travel mormor og mamma som står på for familien sin. Håper de innimellom ser hva du gjør og setter pris på deg på den måten du fortjener.

[Attpåklatten :-)™]

Kjære deg........hvor forferdelig vondt dette må være for deg....Jeg prøver å forstå hvor vondt det må være å være mamma til en stor og en liten i din situasjon, men vil aldri helt klare det. Men en ting vet jeg bittelitte grann om.....og det er hvordan det føles å "måtte gjemme" bort den friske fine du har igjen...... Sånn skal det jo ikke være. Men det er helt naturlig og blir gjort i et tafatt forsøk på å trøste de andre. MEN, glem ikke at din lille go`gutt også har rett til å bli sett, ikke bare av deg, men av alle som kommer hans vei. Han har rett til å ikke bli gjemt bort og bli den mest skadelidende oppi det forferdelig triste som har skjedd. Han kan derimot være den lysstrålen dere alle trenger for å komme videre.....2 mnd er kun et øyeblikk, det vil gjøre vondt lenge......Men bruk go`gutten og se lyset hans, og om det faller noen kommentarer som sårer, så vit at det er ikke deg eller han det egentlig handler om, men fortvilelsen og maktesløsheten til de som har mistet det mest dyrebare man har her i verden.....Det er dessverre ofte slik at vi mennesker, i vår egen følelse av utilstrekkelighet, lar det gå ut over de vi elsker mest, de vi er trygge på......men prøv å vær "stor", se det for det det er, en del av hele sorgprosessen. Sinnet skal ut på et eller annet vis, dessverre kommer det ofte lite konstruktivt ut og rammer mer enn det gagner, men gi det tid........Og uansett hvor hardt du prøver, så vil du aldri kunne ta bort det vonde fra dem, du vil aldri kunne fjerne det som har skjedd.....Så ikke klandre deg selv, du har vært der 100%, i tillegg til din egen sorg som skal gjennomleves.......det er umenneskelig og du kan ikke ta det bort..... Dette er prosesser som dere skal igjennom før dere klarer å leve videre så normalt som det er mulig etter dette som har skjedd......

 

Men ikke la noen skyve din lille go`gutt vekk, bruk ham aktivt i sorgen, han er jo her nettopp som deres go`gutt:-)

 

Tenker masse på dere, og dagene går opp og ned, forhåpentligvis mer opp enn ned etterhvert, i hjertene deres vil minnene alltid bo, så håper jeg dere klarer å legge sinnet, og de negative tankene sakte, men sikkert vekk etterhvert som dere får bearbeidet følelsene....og husk at de er en del av prosessen dere skal gjennom......

 

Varme klemmer fra

[Gjest]

dere aner ikke hvor godt det er å ha noen å dele tanker med.for di kommer i jevne fosser.

slikt det ble nå,har vi venta på,men da det kom ble vi så klart såra.å vi vet jo at ting som sies,ikke bestandig menes slikt.å en hver mor vil forsvare sine barn.men i denne situasjonen ble det jo helt feil.ting er på hodet,og jeg aner ikke hva jeg skal si,eller gjøre.så jeg forsvarte.denne gangen gjorde jeg det...men feil ble det uansett.savn og sorg blir tilsammen en bombe.å den sprenges litt etter litt.vil for alt i verden gjøre alt for mine.men kan ikke ta sorgen for di,desverre.di må kjempe seg gjennom dette selv.jeg må igjennom min.å jeg kan virkelig skjønne hvor vondt det er for di to.å komme hit flere ganger daglig.det måtte jo til slutt bli for mye.han lille gogutten som er igjen...ja,han er en trøst.han har holdt meg oppe da jeg trodde jeg ramla helt i staver.han vokser,er her,og er helt uskyldig i dette.så klart må sinnet og savnet slenges ut på noen.jeg skjønner det.venter det,og forstår.men jeg kom i forsvar...så dumt av meg.men den dagen var jeg ikke så sterk at jeg greide holde munn.for det sårer å se,høre å oppleve alt dette.

er tungt å bite i seg å kunne fortelle hva han har gjort av nytt.for jeg vet det blir feil å fortelle.alle mødre vil jo rope slikt ut.men jeg kan ikke det.

blir så feil alt.å jeg er redd.redd for å miste enda flere av mine. at ikke sinnet legger seg igjen..håper som dere skriver at ting blir lettere etter hvert.om et år,kanskje mer.

syns selv vi hittill har kommet oss ganske greit gjennom dette.å jeg venter at det vil bli mer motbakker.men håper at di blir skjeldne.

gogutten blir brukt i sorgen.men ikke alle vil det..det respekterer jeg.men i mitt hjem kan jeg ikke lenger gjemme han unna.her skal han få være med på alt.å han vet virkelig å være god også.

kan bare vente å se.men det gjorde godt å få det ut ja.

tusen takk for at dere er her =)

 

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Tusen takk selv, for at du lar oss få dele dette med deg:-) Det er stort og sterkt.....!!!

[her@]

Oi, nå fikk jeg helt sjokk her... Mistet barnebarnet ditt... Skjønner at jeg ikke har fått med meg alt som har foregått her.

 

Vet ikke helt hva jeg skal si - føler bare at ord blir så uendelig fattige... Både datteren din, du og resten av familien har min dypeste medfølelse! Bare den som har opplevd noe lignende kan begripe hva du og dine står midt oppi - for å miste små barn blir bare så meningsløst!!!

 

En trøsteklem til deg goguttklatt - og lykke til med konfirmasjonsforberedelser:-)

 

[Superlis]

Kjære deg! Jeg har sendt mange tanker til deg og dine etter dette grusomme som rammet dere,har faktisk tenkt på hvordan dere har taklet denne biten, er nok ikke lett!! Men en ting er veldig viktig og huske på oppi dette,gogutt lever og har rett på og bli elsket og sett!! Han er en liten sjarmør som må få lov og blomstre og nyte oppmerksomhet,få skryt og kjenne seg elsket og ønsket!! Det samme må du som mamma,du har lov til og føle takknemlig over gutten din,føle stolthet og glede,du har lov til og vise fram hans aplegøyer og fremskritt...du er også mammaen hans. Selvsagt er du mammaen til jenta di,selvsagt sørger du også over barnebarnet ditt og kjenner hennes sorg,men ingen ting av sinne kan bringe lillegutt tilbake,kan bare bringe mer ulykke for dere og gogutten. Tror ikke du er den rette til og være klagemuren,selv om vi mammaer så gjerne ville tatt vekk alle sorger for ungene våre så kan vi jo ikke det. Du trenger mange gode klemmer,beundrer deg for at du har stått på for familien din i denne tunge stunden,kanskje de unge nå har noen andre de kan få øse litt ut på...tror du kan trenge og få lov til og være litt stolt mamma til gogutten uten og ha dårlig samvittig. Stor stor klem!!!!

[Reveenka]

Å miste et barn står for meg som det aller, aller verste man kan oppleve. Men man tvinges vel til å være sterk; særlig når man har flere barn som trenger omsorg. Kan tenke meg at det alltid vil være en sorg der - hver eneste dag - selvom dagene etterhvert blir bedre, og kanskje tilogmed til å leve med?

Sender en oppmuntringsklem til deg også, jeg c",)

[Gjest]

nei,er ikke lett.ikke i det hele tatt.

tror at uansett hva jeg sier,ikke sier,gjør,ikke gjør,så blir det feil..

man kan ikke vite hvordan ting blir..jeg og mannen har snakka litt om dette.men vi finner ikke fasiten vi heller.

er så vanskelig å prøve å finne den mildeste veien å gå.selvfølgelig vil jeg glede meg over gogutten.men føler det blir feil også.så da gleder jeg meg i det skjulte..holder meg hjemme og er der for han så mye jeg kan.redselen som har fulgt meg hele veien er litt bedre,men ennå sitter den i.redd for å si eller gjøre noe som skaker opp mer enn nødvendig.

tror vi har gjort vårt for å hjelpe.vært tilgjengelig hele tia,hjulpet med div,hatt åpent hus døgnet rundt om nødvendig.kanskje kunne vi gjort mer.men det vet vi ikke..samvittigheten er svart,jeg skulle ikke sagt noe.skulle tidd stille.men alikavell føler jeg at jeg hadde rett til å forsvare også..ting blir feil,uansett.men innimellom alt,så smiler jo sola.

tror nok di trenger litt tid for seg selv.slippe se/høre gogutten.er vondt for dem,skjønner det.men mammahjertet blør for jenta mi...så jeg håper hun skjønner at hun er mitt hjerte nærmest,selv om hun sikkert ikke føler det slik i denne vonde tia..

å ja,forberedelsene til neste helg er i gang.midt i dette skal vi lage en koselig,minnerik dag for den største gogutten.blir jammen meg noe det å.men tipper det blir en koselig dag for alle.håper det =)

 

[Gummelillan]

Da jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive noen ord til deg, men etterhvert som jeg nå har lest alle svarene du har fått, sitter jeg her og bare sipper...

 

Tenker på deg og det grusomme du har opplevd. Lov meg at du ikke gjemmer unna go'guttklatten? La han stråle og være den han er!

 

Men samtidig gråter jeg også over alle de kloke svarene du har fått. Dere er en utrolig fin gjeng, utrolig at så mange kloke, flotte damer har funnet hverandre her inne! Tror ikke jeg engang skal prøve å skrive så mye mer, men vit at jeg har tenkt og tenker fortsatt masse på deg. Kjenner deg jo ikke, men din åpenhet og varme som du så villig øser ut til oss andre, gjør at jeg føler at jeg kjenner deg litt likevel.

Slo meg at det er synd at du ikke bor her for da skulle jeg mer enn gjerne ha stukket innom og hjulpet deg med konfirmasjonen! Er nemlig ikke alltid så veldig flink til å si de rette tingene til rett tid, men selskap, ja, DET kan jeg å stelle i stand ;-)

 

Stoooor go'klem fra

[Karomamma]

Kjære deg!

Jeg tenkte akkurat som Gummis! Håper virkelig at du får snakket med noen denne uken, det trenger du

 

Du får så mange fine ord her at det ikke er vits for meg å legge til noen. Men, jeg synes det er kjempeviktig at alle blir sett - gogutten, konfirmanten, tvillingene og selvfølgelig mammaen til lillegutten som er borte... Gogutten må ikke "gjemmes bort"!!

 

Skulle også veldig, veldig ønske at jeg kunne hjelpe med selskapet ditt, men jeg vet at du klarer det!

Vi er med deg i tankene!

Kjempestor klem fra meg!

[Travelmor]

Kjære deg! Du har fått så mange fine svar fra den utrolig flotte gjengen her inne. Jeg er ikke så flink til å finne ord som de andre damene her. I alle fall ikke med en litt travel baby her.

 

Av og til setter livet en på de største prøvelser. Dere har fått deres. Jeg synes at du er en fantastisk mor til alle dine barn oppi det dere har opplevd. Impornert over hvordan du klarer det. Syns du er flink til å finne rom for alle barna dine. Nå er det sønnens konfirmasjon du jobber mot. Kos deg med klatten, og la han få være synlig i huset til kos og glede for alle i familien. Storesøster må selvsagt få kjenne på hvordan hun har det og ta ting i sitt tempo. Du er kjempe, kjempeflink!

Masse lykke til med konfirmasjonen som er rett rundt hjørnet!

 

Stor klem

[dritgrei hei hei!]

Jeg syns du er flink, og fin.... du gjør alt du kan for å ta vare på alle,deg selv også, og det blir jeg glad for. Dette er jo en helt grusom situasjon, men å støtte datteren din i sorgen, og å forsvare sønnen din er ikke to forskjellige ting, det er en og samme ting det, og det vitner om verdens beste mamma!

 

Du tar jo vare på ungene dine, og det gjør du best! det svir når man må sette ungene på plass, men det er bedre å veilede dem inn i rett tankespor, så får vi tåle å se de blir trist, også får vi tåle den flommen av stygge ord som kommer, men til syvende og sist så gjør du bare det som er riktig. Du viser henne sannheten.

 

Det går ikke ann å gi noen skylden for at hun så grusomt mistet sitt barn, det hadde vært deilig med en syndebukk, og det er nærliggende å ta både deg og go'gutten, men hun vet inni seg at det a) ikke er sant, at det slett ikke hjelper på hennes sorg å såre noen andre. hun vet det så godt, og du hjelper henne med å se det... DU ER FLINK!

 

Datteren din er stolt av deg og glad i deg, stolt av søsknene sine og glad i dem, det har hun vist ved å dukke opp her inne i ny og ne, men hun lever med en ufattelig sorg, jeg kan ikke tenke meg hvordan det er, men jeg vet hvor vondt jeg syns det gjør når jeg ikke er sammen med ungene mine når det er det jeg aller helst vil.... Hun er sikkert urimelig i tide og utdie, men det hjelper ingen at du skulle vike for det. Kalrt du må sette ned foten der du skal.... hun vil ikke at du skal ta noens parti, hun vil du skal være den rettferdige mamman, både for henne og for go'gutten og for de andre tre. Hang in there! Hold ut!!!

 

når det gjelder sorgbearbeiding så håper jeg dere kan snakke med kirken eller trygdekontoret, for hun har bahov for å snakke med noen som ikke blir såret av at hun syns det er urettferdig. Hun skal ha lov til å kjenne på de følelsene tenker jeg, men jeg sier som alle de andre; du er ikke rett mottaker for alt det. Du kan ta imot sorgen og dele den, men frustrasjonen kunne det sikker vært deilig for henne å dele med en objektiv tredjeperson.

 

Jeg tenker på dere!

 

klem fra

[dritgrei hei hei!]

så grusomt burugla.... selvom tanker og opplevelser blekner, så blekner ikke minner og kjærlighet til dem som er borte!

 

 

 

hmmm.... jeg blir trist og betenkt og veldig glad for ungene mine!

 

 

[Gjest]

Kjære deg!

Ser du har fått så mange gode svar her,

jeg slutter meg til og vil gi deg en kjempestor trøsteklem.

 

Dette er så utrolig trist.........

Spesielt er det også siden barna, lille onkel og nevø, ble født så tett aldersmessig. Midt i alt dette skal du, i tillegg til din egen store sorg, ta vare på jenta di, og selfølgelig lille gogutten...Dette vil ta tid og mange følelser skal få utløpe fra alle dere som var så glad i den lille.....

 

Du må ta vare på deg selv, gogutten må ikke gjemmes.......

Husk det er bare 2 mnd siden lillegutt døde, dette tar tid......

 

Tusen klemmer....

[Gjest]

tusen takk dere for kloke gode ord.ord jeg har tenkt på i natt. =)

har prøvd å se om jeg kunne gjort ting annerledes,kunne sagt ting annerledes.nei,kunne ikke det.mener vi har gjort det som i vår fam var

det rette.ikke bare mista vi en gullklump,men det ble så mye fæle ting som skjedde oppi dette også.slikt setter seg der bak...

å jeg vil ikke såre eldste mi,men gjorde det.skjønner hvor grusomt det er å se unger i samme alder.men gogutten vil alltid minne oss om han.vil bestandig være i samme alder...det sårer å se at minst og størst ikke blir kjent.men jeg skjønner det å.den dagen forsvarte jeg.måtte det..men forsvarer også at det ble slik.for jeg skjønner det å.

sorggrupper fins ikke her.derfor har jeg prøvd å lete på nettet etter foreninger eller sånt hvor jeg kunne finne andre i samme situasjon.for dette er noe jeg ville ha delt erfaringer med andre om.er jo så vanskelig,uansett hva man gjør.bare det å skrive med dere,få synspunkter,råd,rettledning gjør godt.siden sist jeg skrev om dette har jeg prøvd å leve etter det maud sa =) har gått gulle godt.selvfølgelig i bølger,men det har vært greit.gogutten har blitt stuva bort på en måte når besøk har kommet.men jeg ville ikke det mer.kan ikke skjerme lenger.blir ikke bedre av det..han er vår trøst i denne tia.holder oss oppe,og i vigør.kommer med nye ting rett som det er.han er med på turer,han er en av oss,uansett.jeg syns alt er vanskelig.vil så gjerne gjøre alt for henne,men alikavell vet jeg at dette er noe hun må igjennom.vi også.men det er så vanskelig.er redd det splitter oss.men håper jo at det ikke gjør det.å høre at jeg ikke forstår,skjønner,ikke bryr meg,det sårer.men jeg vet nå at det ble slengt ut i fortvilelse.men da såra det.at jeg er målskiva er litt tøft innimellom.men det er sikkert siden jeg er den som sier ifra når det trengs..jeg er bare slik..føler jeg meg urettferdig behandla eller noe,kan jeg ikke holde munn så veldig lenge.synd men sant.

er bare to mnd siden ja.ikke så lenge det.har mye fremom oss enda.

i dag kunne han blitt 8mnd.en merkedato...i mårra skal gogutten feires..nei,alltid vil dette være vanskelig.men vi får tro vi klarer leve med det etter hvert.bare jenta mi skjønner at jeg virkelig skjønner hvordan hun har det...men hun gjør sikkert det,innerst inne.

 

[Reveenka]

Har sendt deg en liten pm om sorggrupper, titt i postkassa di. c",)

[Trollmora]

Lille vennen.

Jeg har vondt av alt du må slite med og jeg skjønner at det blir vanskelig for datteren din å se sin lillebror som for alltid vil minne henne om hennes største tap. Mange her inne har skrevet så mange kloke ord så jeg skal bare henge meg på det. La lillegutten få skinne, ta sin plass i familien. Før eller senere vil nok tapet for storesøster være til å bære og da kan de to få ett helt unikt forhold. Så lenge hun er fortvilet og lei seg er det nok ikke alt som går inn hos henne. Fortsett som du har gjort!

 

Stor klæm fra