Gå fra samboer eller ikke...

[Anonym bruker]

På grunn av at jeg vil være anonym så skriver jeg her inne istedenfor på skravlesiden.. Jeg har skrevet her før ang at samboer ikke kom hjem om natten når han drakk, men klarte ikke å gå fra han da..

Jeg sliter sånn med hva jeg skal gjøre, har ingen å snakke med det om og skriver derfor her inne sånn, trenger å få det ut, for det nytter ikke å snakke med samboeren min!

 

Jeg la på meg 30 kg under svangerskapet.. Mye på grunn av at jeg trøstespiste nesten alle 9 månedene, fordi jeg var helt alene i hovedstaden uten kjæreste eller familie mens jeg studerte. Ingen unnskyldning, men sånn var det.. Samboeren min er veldig kroppsfiksert, og vi har nå ikke hatt sex på over 1 år på grunn av at han ikke tenner på meg lenger! Jeg gjør så godt jeg kan for å komme der jeg var, men det er ikke lett.. veier like mye som når jeg traff han, men kroppen er jo ikke den samme.. Jeg har vært "tjukkere" enn dette før jeg traff han, og hadde da god selvtillit, men den er helt knust nå.. Er flau over å vise meg ute blandt folk rett og slett.. Føler meg stygg når jeg er med han.. Og viss noen gir meg et komplement så kan jeg leve på det resten av dagen, helt tid jeg ser han igjen..

 

Vi bodde hjemme de første månedene av tulla vår sitt liv for økonomiske grunner, og det skulle vi aldri ha gjort. Han og min mor begynte å krangle helt villt en kveld og endte opp i en slåsskamp.. Dette er 7 måneder siden, og han nekter fremdeles å treffe familien min.. Jeg orker ikke å rippe oppi den hendelsen igjen, men for å si det slik, moren min overreagerte, men jeg forstår veldig godt hvorfor hun ble så sint, og hun har lagt det bak seg, vil så veldig gjerne at han også skal gjøre det. Det ødelegger meg, og det klarer han ikke å forstå. Familien er så sinnsykt viktig for meg, og at han ikke vil være en del av den ødelegger meg..

 

Samboeren min er også ute nesten hver helg, og hver helg krangler vi på grunn av dette.. Han sluttet å komme hjem om natten, og lot meg sitte alene hjemme hver helg.. Denne helgen skulle han IKKE drikke, men han er nå ute med kompisene sine forde, og skal nok drikke.. Selvfølgelig skal han være med kompiser, men syns han kan bruke litt mer tid på meg.. Jeg spurte for noen dager siden om vi kunne lage en god middag i morgen og ha en romantisk aften sammen bare vi to.. Men da jeg spurte igjen idag, sa han bare vi får se..

 

Vi er ikke et par lenger, egentlig bare venner som kysser litt.. For når jeg prøver å kysse litt lenger, og kanskje bare sitte meg godt inntil han ler han bare av meg som om jeg er en tulling..

 

Jeg elsker han uindelig mye, men vet ikke hvor mye mer av dette jeg klarer.. Han gjør meg med ulykkelig enn lykkelig.. Tror helt ærlig ikke at han hadde brydd seg særlig om jeg hadde gått.. Og jeg vet at viss jeg gjør det så kommer han til å stikke ut på byen å få seg et ligg med en gang, og jeg klarer ikke tanken på det, uansett hvor teit det høres ut!

Men jeg klarer bare ikke ta steget, og har ikke lyst å være skylden i at vi går fra hverandre.. Vil jo så gjerne at tulla skal ha en mamma og pappa som bor sammen og elsker hverandre.. Hva må vi gjøre om jeg bestemmer meg for å gå fra han, ang. tulla vår? Noen som har vært oppi noe lignende selv? Jeg sliter

 

Veeldig rotete innlegg, men håper noen tok seg tid..

[så var vi 4]

Alt du skriver tyder på at du ikke har det bra i forholdet, og hvis du ikke har det bra påvirker du babyen din. Jeg ville enten fått en samtale med en familierådgiver eller pakka sekken og flytta. Og det er ikke du som er skyld i at det blir slutt, for forholdet deres er ikke din skyld alene.

 

Jeg håper du kommer deg ut av dette forholdet eller får endret det drastisk for det høres ikke ut som du har det særlig bra, verken med deg selv eller med samboeren din.

[mamsen og ML+litenimagen]

uff, dette var ikke gøy å lese...

 

still deg selv spørsmålet om du har det bedre uten ham. hvis svaret er ja, noe jeg tror ut i fra å ha lest innlegget ditt, er nok dette det beste for dere alle tre. har du det bedre med deg selv, har du også mer positiv energi og overskudd til barnet ditt.

 

håper virkelig at alt ordner seg for dere. han virker ikke helt god. er dere unge? mulig at han ikke er og aldri var klar for ansvaret ett barn gir?

 

klem til deg:)

[Allean, Fia og lillebror]

Hei, Sånn som dere har det nå går det jo ikke an å fortsette, det høres ikke ut som om du har det så bra. Du kan jo spørre ham om dere kan gå til familie rådgivning eller lignende, det er nok veldig viktig at du får fortalt ham hvordan du føler det. Og hvis han ikke vil, eller ikke vil høre på det du har å si, er det kanskje på tide å tenke på å ta det steget å flytte fra ham. Tulla di får det nok mye bedre med en mamma som har det bra, selv om hun ikke nødvendigvis bor sammen med pappaen hennes. Vet at dette er en svært vanskelig avgjørelse, men kanskje det er for det beste. Jeg har ikke opplevd dette selv men har flere venninner som har gått fra samboer de har felles barn med. Og ingen av de har angret på avgjørelsen.

Ønsker deg masse lykke til, uansett hva avgjørelsen din blir.

[Gjest]

Les gjennom det du har skrevet en gang til....

 

Jeg tror du ser svaret! Vet det er en vanskelig og kjip situasjon, men av og til må man bare innse at ting ikke ble som forventet og at det er ingen skam å snu. Prøv å få hjelp av venner og familie, ingen fortjener et så destruktivt forhold!

[Anonym bruker]

Vi er ganske unge vil jeg si ja.. Jeg er 21 og han 20.. Det jeg faktisk er aller mest redd for er hvordan det blir med tulla vår.. Er så redd for at han vil kreve hovedannsvaret for henne.. Jeg mener selvsagt han hun skal ha maasse kontakt med pappaen sin, og vil gjerne ha 50/50 når hun blir litt eldre.. Men ikke nå når hun er så liten.. Han jobber hele tiden, og kommer til å skaffe seg barnevakt hele tiden.. Han var nok ikke helt klar for ansvaret nei, ikke villig til å ofre litt for familien sin.. Ingen av oss har det bra, verken jeg eller han..

[Anonym bruker]

Vet jo egentlig svaret selv, men jeg klarer det bare ikke.. hvorfor?? klarer ikke å gjennomføre det...... HI

[Gjest]

Er nok fordi du er redd for hva som venter deg der i verden - alene. Skjønner veldig godt at du er engstelig for det - særlig nå med en liten baby, er helt normalt! Er jo en slags trygghet i et forhold uansett hvor destruktivt og dårlig det er.

 

Men for å få det bedre, må man ofte få det enda litt værre først..... Du er ung og har et HAV av muligheter foran deg, prøv å fokuser på det!

 

Jo mer du godtar av han, desto mer tøyer han dine grenser. Dette igjen fører ofte bare til enda mindre selvtillitt og at du blir enda mer "avhengig" av han.

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Hei!

 

Jeg er midt i et samlivsbrudd nå, så jeg vet åssen du har det. Jeg og barnefar har jo slått opp, men det er jo umulig å flytte vekk, føler jeg...jeg vil jo også at snulla skal ha både mamma og pappa (selv om jeg selv bodde bare med mamma, og hadde det kjempebra), men jeg vil absolutt ikke at hun skal se at foreldrene hennes er lei seg.

Du kan godt sende meg en PM hvis du vil prate mer,- kommer selvsagt til å bevare anonymiteten din. Ønsker deg lykke til!

[Frk. frustrert med alle de små]

Du gjør det ikke, fordi som du skriver, elsker han.Det er det som er så kjipt. Han vet kanskje at han har deg der, og skjerper seg ikke så lenge du gang på gang blir værende hos han. Men dere er unge og lever i et "kaldt" forhold, og det er ikke bra. Hvis han skjønner problemet deres og sier han vil fortsette, så kan faktisk det resultere i et sterkt og godt forhold. Han har et "løssluppent" forhold til følelsene dine..og kanskje til seg selv, det er heller ikke bra og kan fort resultere i at han strekker grensene lenger og lenger. Ta det opp med han for siste gang, skjerper han seg ikke så stikker du-ferdig med det.

[Pia♥CF]

Får så vondt av deg! Meningen er at du/ dere skal ha det bra nå, ikke ha slike problemer. Helsestasjonen her i byen tilbyr samvlivskurs for førstegangsforeldre, og det er kanskje noe å tenke på, for det er helt klart at dere trenger hjelp. Alt er mulig, men det er viktig at du ikke lar han overkjøre og tråkke på deg. Så, send han på sofaen om han kommer full hjem, og kommer han ikke hjem som avtalt.. bytt lås i døren, eller be han legge seg i garasjen...Du er ett helt og ekte menneske som er det mest fantastiske en datter kan ønske seg, ikke la noen gi deg grunn til å tro noe annet :-)

 

Lykke til snupp !

[Anonym bruker]

jeg meldte oss på sånnet kurs, og endte opp i en stor krangel nesten foran nesen på helsesøster når vi kom dit, for han ville absolutt ikke dit, forstod ikke vitsen.. og vi gikk etter 2 timer.. så det nytter ikke med noe slik, for han HATER å snakke om ting.. tror jeg må sove på det, og se hvordan han er når han en gang kommer hjem.. takk for alle svarene jeg har fått! går å legger meg nå jeg, trenger litt søvn. HI

[SpiseLise]

Ser at du har lagt deg, men svarer likevel. Så kanskje du ser det i morgen!

 

Det skal være en BERIKELSE å være i et forhold. Det er det det egentlig koker ned til, til syvende og sist. Det høres ikke ut som om det er en berikelse for din del.

 

Jeg tror faktisk ikke at det nødvendigvis er sånn at han ikke bryr seg om følelsene dine osv., jeg synes bare han høres forferdelig umoden ut. Så jeg synes ikke du skal være lei deg for at han ikke viser følelser/snakker om ting, det tviler jeg sterkt på at har noe som helst med deg og gjøre! Han er nok rett og slett ikke moden nok for rollen han har fått. Likevel er det åpenbart at du ikke har det bra som det er nå. Det høres ut som du har prøvd det meste også, uten at det har gitt resultater.

 

Du må nesten bare mote deg opp og "cut your losses" (finnes ikke noe godt, norsk uttrykk for det), altså komme deg unna før det har kostet deg enda mer enn nå. Jeg forstår godt at du vil ha to foreldre til barnet deres, men TRO MEG; barn har ikke godt av å ha to foreldre som ikke går overens (eller i ditt tilfelle: han går ikke overens)! Det gjør mer skade enn å ha foreldre på forskjellige adresser, som kan fokusere på barnet i stedenfor å krangle.

 

Du sier også at du er redd han skal kreve foreldrerett. Ikke ta sorgene på forskudd. Dere blir sikkert enige om en minnelig løsning. Hvis dere må så langt som til retten (noe ingen er tjent med, så jeg kan ikke forstå hvorfor han skulle dra det så langt), så står jo du mye sterkere enn han.

 

Nå har ikke jeg hovedinnlegget ditt foran meg, men jeg mener du nevnte noe ang. at familien din var viktig for deg. Da regner jeg med at du har full støtte i dem dersom du skulle velge å gå fra samboeren din. Sånn sett er du jo ikke helt alene, du er bare kvitt en hemsko i livet ditt egentlig.

 

Det jeg syntes var mest forferdelig av alt, var at han bryter ned selvtilliten din. Jeg er sikker på at du er en nydelig person på alle måter, ellers hadde du ikke brydd deg om han som du gjør. Du fortjener så mye bedre, og du har jo faktisk hele livet foran deg. Det at du har tatt initiativ til å bedre situasjonen (gjennom feks kurset hos HS), viser jo at det er tak i deg. Nå synes jeg du skal bruke den tiltakskraften du har til å skape et bedre liv for deg og barnet deres. Ingen av dere har godt av å fortsette som nå.

 

Jeg forstår godt at du får gåsehud av tanken på han med en annen. Men for det første, er det nå ikke sånn at gutter bare kan gå på byen og plukke seg en, hehe. Langt derifra. For det andre, om det skulle skje, så må du vite med deg selv at du er den som kan gå videre på den riktige måten, ikke på en desperat og forhastet måte. Som jeg synes det er hvis man løper ut og har sex med første og beste etter et brudd. Du er jo så ung! Selvfølgelig vil du møte en som fortjener deg en dag. En som verdsetter deg og barnet ditt fullt ut, og som behandler dere med respekt. Du har jo tross alt hodet og hjertet på rette "staden"!

 

Jeg håper og tror at du har mot til å gjennomføre dette. Det høres jo ut som det er det du vil, selv om du elsker han. Det er jo uansett ikke skrevet i stein at dere aldri blir sammen senere når han er mer voksen i toppetasjen, men jeg tror du burde få deg litt pusterom akkurat nå.

 

Lykke til, og ta vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Kjære HI... vil bare si at du er ikke alene...jeg er 27 og han ti år eldre....vet ikke hva morgendagen bringer. Vær sterk for deg og snuppa di!

 

Signerer også med anonym

[Zupermam]

Du vet selv svaret, hadde din beste venninne hatt det slik, hadde du rådet henne til å pakke sammen og dra. Og sett deg ned og si til deg selv: Hva er det ved han du elsker da? Er det det at han prioriterer kameratene sine ovenfor deg? At han drikker hver helg? At han SLÅSS med moren din? At han ikke viser lyst til å ha en romantisk middag for 2?

 

Du elsker ham ikke bare fordi du er redd for å være alene da? Men husk, det er du alerede!

 

Og fordi du bare er 20, har du mange gode år foran deg, ikke kast bort tiden din, vennen! Du har bare 1 liv, og det har barnet ditt også. Han er faren hennes uansett vet du, om dere bor sammen eller ei:)

[Anonym bruker]

Du er ung og har hele livet foran deg. Det er ikke noe vits i å bruke tid på den gutten der. Kom deg ut av forholdet, og start på nytt. Barnet ditt fortjener en lykkelig mamma.

En da vil du finne en gutt som gjør deg lykkelig og gir deg selvtilit..de guttene finnes, heldigvis. Det gjelder bare å finne ham..

 

Samboeren din har ikke noen grunn til å kreve foreldreretten, han vil heller aldri få det med det levesettet han har.

 

LYKKE TIL:) du klarer dette....

 

 

 

 

 

[kajak&Daniel]

Jeg tror du vet hva du må gjøre. Det forholdet der gjør ikke deg lykkelig, og selv om du vil at barnet ditt skal ha foreldre som bor sammen, så gjelder ikke dette for enhver pris. Et barn vil heller ha to lykkelige foreldre som bor hver for seg, enn to ulykkelige foreldre som bor sammen! Mamma og pappa er skilt, og begge to har funnet seg en ny. (det tok riktignok mange år før dette skjedde). Jeg ser hvor bra både mamma og pappa har det med de nye kjærestene sine, og er glad for at ting er slik de er.

Det at han klager på vekta di syns jeg er bare slemt! Hos oss var det vel motsatt. Jeg klaget på vekta, mens kjæresten min sa at det kan jeg jo ikke bry meg om når jeg nettopp har født en baby. Og at det sikkert går seg til etterhvert.. Han bor langt unna, så jeg har ikke sett han på lenge, men jeg skal og besøke han til høsten. I går sa han at han gledet seg til å vise alle naboene sine hvor pen kjæreste han har. Det er jo slik det skal være! En kjæreste skal jo like deg like godt om du har lagt på deg noen kg. Kjæresten din høres nok litt umoden ut, og jeg tror at slik ting er nå, så har du det bedre alene. Da gir du han iallfall sjansen til å vise at han vil ha deg. Da må han enten forandre seg, eller så mister han dere, og om han ikke forandrer seg, så har du iallfall gitt han sjansen, og da vet du jo at du har gjort det rette.. Det kan være tungt å være alene til tider, men når man er innstilt på å være det, så klarer man det meste:) Jeg har vært alene i 6 mnd nå, og syns tiden har gått fort... Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her..

 

Tenkte å komme med en liten oppdatering til de som vil lese.. Samboer kommer snart hjem, og da skal vi sette oss ned å gjøre øvelsene som vi skulle ha gjort på det parkurset, og snakke skikkelig sammen.. Han vil at vi skal få forholdet til å funke, så vi skal prøve en liten stund til.. Men går det ikke, så skilles vi nok som venner vertfall håper jeg.. Det er viktig for tulla sin skyld!

[Anonym bruker]

akkurat som du skulle skrevet hvordan livet itt er fortiden...

føler jeg gjør alt, men klarer ikke se for meg et liv uten han. jeg gjør alt for at ting skal være bra fordi jeg elsker han.

 

 

[Pia♥CF]

Hvordan gikk det med dere i helgen ? Håper du har det bra :-)

[Stratos med 3 barn]

Jeg er ikke så flink med gode råd og trøst egentlig for sånne situasjoner som du forteller om her gjør meg bare sint og irritert. Still han et ultimatum om hvordan du vil ha det. Kan han ikke rette seg etter det, hadde jeg gått! Jeg mener ikke at man stadig kan forandre alt ved folk, noe må man finne seg i, men at de viser en viss interesse for familien og kjæresten er et minimum om forholdet skal fungere etter mitt skjønn! Sånn det fremstår her er han ikke verdt dine bekymringer om hva som vil skje om du går fra han.

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

vi snakket lenge, og til slutt kom vi fram til at vi skulle prøve en uke til.. klarte ikke å gå jeg.. men nå får vi se hva uka bringer, har gått bra til nå.. en del diskusjoner, men ingen krangler til nå.. han merket alvoret til slutt, og vet at jeg går viss det ikke blir bedre. men jeg vet at viss jeg velger å gå så kommer vi fremdeles å være venner, og klare å være gode foreldre for tulla vår

[Anonym bruker]

Veit du hva, jeg skjønner ikke hva du fortsatt gjør sammen med han... så vidt du veit lever du ETT liv. Skal du kaste det bort på å grine over en liten drittunge som ikke klarer å sette pris på deg? Du er rett og slett dum hvis du ikke våkner opp å stikker fra han der, han er ikke bra... hvis du trenger hjelp til noe, eller bare en venn, bare si fra... jeg har nok av plass. Du skal da ikke bli hos han bare av praktiske årsaker kan du skjønne. Hvor bor du HI?

[Anonym bruker]

hadde det vært en venninne som hadde vært oppi det samme så hadde jeg rådet henne til å gå... jeg klarer det bare ikke,elsker han jo så masse! vil vente en uke og bare se, tenke meg veldig godt om og bli sikker på mitt valg.. vil ikke gjøre noe jeg vil komme til å angre på senerer i livet, derfor må jeg ta meg tid.. bor ikke hos han av praktiske grunner, men fordi vi elsker hverandre.. vi har aldri snakket så åpent som vi gjorde på søndag, derfor tror jeg at han virkelig vil gjøre en innsats, men skjer det ikke så flytter jeg med en gang.. det har eg fortalt han.. jeg bor i rogaland..