Kjære TanteBassa!

[Anonym bruker]

Sv: er det noen som har sagt nei

 

Du svarte på mitt innlegg under denne tråden, og jeg vil gjerne svare deg!

Du har nok rett...jeg er pr i dag ganske opptatt av hva jeg ønsker, men aller mest på hva som er bra for barnet mitt, for jeg har ikke lengre bare meg selv å tenke på. For litt over et år siden var jeg dørmatte på heltid. Jeg satte min kjæres ønsker og behov langt foran mine egne, og tenkte aldri på meg selv. Det samme med hans barn. Jeg stillte opp som barnevakt hele tiden mens han fløy på byen med kompiser og dro ppå forretningsreiser, ja til og med når han var i familieselskap med sin familie, var jeg bare bra nok til å være barnevakt. Og som du skriver så har jeg meget krevende stebarn. Det er ikke deres skyld, men de har en mor som (å nå tror vel alle biomødre at dette er et angrep men det er det virkelig ikke for jeg vet om mange flotte biomødre og mange slemme stemødre også!) er meget opptatt av seg selv, og som jeg nevnte tidligere har de ingen regler og grenser. Moren er så slem og ondskapsfull at jeg tviler på at noen her ville trodd meg om jeg fortalte noen av de tingene hun har gjort! Ikke kan jeg gjøre det heller, for det er så spesielt at alle kjente ville garantert forstått hvem det er snakk om, og jeg ønsker ikke mer styr med henne enn det vi allerede har.

Uansett, det jeg ville frem til var, at en dag fikk jeg nok! Etter meget stor belastning følelsesmessig gikk jeg rett og slett på en smell! Jeg gikk fra ham, og sa at slik kunne jeg ikke leve. Det var absolutt ham jeg ville ha, men jeg bestemte meg for at hans "tidligere morro" var hans ansvar og ikke mitt! Han innså at han ikke hadde behandlet meg særlig pent og i dag er han helt fantastisk og tar sitt ansvar, han har virkelig endret seg. Men det er grenser for hvor mye en mann i fullt arbeid kan greie også. Det er ikke mulig å fylle morsrollen uten hjelp, de har ikke samme "innstinkt" som oss kvinner. Derfor innså han også selv at han har mer enn nok med situasjonen sånn den er i dag, og at jeg og vårt felles barn også er veldig viktig for ham! Han setter ikke lengre de andre barna foran oss, men alle sammen på lik linje. Selvfølgelig skulle han ønske at vi alle kunne være one big happy family, men han har ingen problemer med å forstå at det er altfor mye forlangt å be meg være mor på heltid for barna hans.

Hvis det var snakk om sykdom? Hmmm! Måtte gud forby at noe slikt skulle skje både for barna sin skyld og for vår skyld! Jeg ville nok prøvd å få det til å fungere, men hvis ting hadde fortsatt slik som i dag hadde jeg reist min vei sammen med barnet mitt! Håper det ga deg et bedre perspektiv.

hilsen

[Anonym bruker]

sa ikke du at barna var hos dere halvparten av tiden? da er det jo ikke rart at du er opptatt av dine ønsker i den andre halvparten, han får jo sine ønsker oppfyllt i den første halvparten. synest ikke det er så egoistisk jeg, da men. skulle bare mangle at en ikke deler opp tiden, gjør litt av det han vil og litt av det hun vil. de fleste gjør nå vel det?

[ana baroma]

Hei:)

Ja, jeg fikk et bedre perspektiv på saken nå! Å utslette seg selv er aldri et godt utgangspunkt. Og det er klart at når foreldrene har et så ulikt syn på oppdragelse, så blir det vanskelig å finne en helhet på ting. Jeg synes nok fortsatt mest synd i ungene som ikke får de trygge rammene barn bør ha for å få en god oppvekst, men klart jeg skjønner deg også. Det er sikkert ikke enkelt å si nei til å ha fars tidligere barn så mye (det bør ikke være et enkelt valg iallefall), og det ser ikke ut til at du valgte den enkleste veien.

 

At mannen din innså at han faktisk hadde oppført seg dårlig mot deg (jeg hadde aldri godtatt at mannen min flyr på byen mens jeg var hjemme og passa unger) var o godt, og jeg håper virkelig at ting fungerer bra for dere:)

 

Jeg kan nok virke krass, men jeg mener faktisk at det skal tungtveiende grunner til for å velge som dere (der mor øyensynlig ikke er verdens beste oppdrager), og noen som er her inne vil jo aldeles ikke ha med ungene å gjøre. Jeg er også veldig klar over at jeg selv er utrolig heldig i forhold til mange andre, både med stebarn og biomor. Dermed kan jeg jo bli litt preget av min egen situasjon også (selv om jeg virkelig forsøker å se det fra andre synsvinkler også).