Hvor mye stiller man opp for søsken i voksen alder?

[peonererfine]

Hei.

Har et dilemma...har en søster som er et par år eldre enn meg, vi er begge i slutten av 30-åra. Hun har to barn mellom 10 og 15 år. Hun har alltid slitt helt siden før hun ble mor med depresjoner, tungsinn, problemer med å knytte gode vennskap, mm. Hun er alene med barna. Hun opplever gang på gang at hun støter folk fra seg etter en stund, for det blir for mye for folk å ta inn over seg alt hun tenker på og strever med. Enveiskjøring, på en måte.

Slik det har blitt, har hun mer eller mindre slitt ut de nærmeste rundt seg, familie og venner til et punkt der man nesten ikke orker å hjelpe lenger. Det dreier seg om 15-20 år med nærmest daglige telefoner fra henne, der hun kun snakker om seg selv og sitt (problemer av div. art) i opp til en time. Jeg prøver, og klarer nå å avslutte 'samtalene' tidligere, men føler at hun bruker meg som en slags lyttepute/psykolog, selv om hun ikke vil høre så mye på hva jeg har å si.

Heldigvis går hun nå til en psykolog, men det virker ikke som det dekker en brøkdel av hennes behov.

Tingen er den at jeg er utslitt av hele greia, samtidig som jeg har en enorm lojalitet og også redsel for at hun ikke skal klare seg...og at dette går altfor mye utover hennes barn. Tar så godt vare på de som jeg kan, med besøk, flyr de over til meg, snakker med dem på tlf., sender gaver etc.

Føler jeg trenger luft fra dette søskenforholdet. En annen søster av oss har nærmest kuttet kontakten med henne, hun orker ikke forholde seg til dette lenger. Er så glad i tantebarna mine, men det er vanskelig å forholde seg til moren/min egen søster. Gruer meg til å ta telefonene hver gang hun ringer. Hvordan beskytter jeg meg selv her uten å kutte kontakten?

Andre med lignende opplevelser/erfaringer?