...litt sårt og rart...

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med verdens beste mann, som har to døtre fra før. Har selv også det.

 

Jeg opplever at han kun er sammen med sine venner og familie de ukene han har sine unger. De ukene ungene hans er hos moren, får vi aldri besøk, går ikke på besøk av hans venner.

Når han får ungene, avtaler han aktiviteter med sine venner og familie, men uten meg og mine. Han sier han antar vi ikke ønsker å være med.

På denne måten blir jeg aldri kjent med hans venner, og begynner å lure på om det er de som ikke vil bli kjent med meg?

 

Så våre liv med ungene våre, er på en måte adskilte..

Jeg møter mine venner, og reiser til min familie, han til sine...

 

Det verste er at jeg begynner å bli litt paranoid..jeg lurer på hva han forteller om oss til sine venner/familie...han sier lite til meg, selv om vi til tider har våre problem.

Jeg grubler på om han forteller om meg..om oss..og føler det trygt siden jeg aldri møter disse. Av denne grunn gruer jeg meg etterhvert til å skulle møte på hans venner.

Sikkert bare i mott hode..kanskje...

 

Har andre det sånn?

[Anonym bruker]

Jeg har barn selv, og tre stebarn. Jeg tenker i forhold til begge at sosialt sett er det å ha barn en liten byrde. Andre folk synest ikke mine barn er så forferdelig stor stas, og jeg er forsiktig med å ta med barna til andre, både felles og særkulls.

En ting er når vi avtaler å gjøre ting sammen med andre som har barn, slik at barna kan leke sammen og vi voksne få litt avbrekk og litt voksen prat.

Skulle dere ha reist til andre sammen med alle barna, er det plutselig fire unger inn i en stue, som vertinne hadde jeg blitt stresset av mindre.

En annen ting jeg erfarer er jo at de yngste leker i vei, men stebarna mine de er verken fugl eller fisk, og sitter med de voksne, kjeder seg sutrer litt, krangler seg i mellom, eller bare avbryter i samtalen og er litt veslevoksne. Jeg føler vi da er en byrde på de vi er sammen med.

Samme med forleden jeg og en til, vi har begge to små, vi skulle besøke en venninne vi ikke adde sett på lenge å se på det nye huset hennes. Lave vinduskarmer med blomster, to som sprang og herjet, slåss om leker. Vi ble ikke lenge, vi kunne ikke skravle prate, kos oss.

 

Kommer jo litt an på ungene, antall unger og alderen på ungene, men gjevnt over kan en fint gå utfra at folk ikke er overbegeistret over invasjon av unger. Jeg vil tro det er noe der.