Familiens sorte får=meg...

[puttelutt]

Huff her sitter jeg igjen å vurderer å bli alenemor... Har 2 barn; 1 fra et tidligere forhold og 1 med min nåværende samboer.. er det mulig å leve med dette?? det er så mye styr med det brudd og ikke minst hvordan vil mine barn ta det?? Værst for den eldste på 8 år vil jeg tro... men jeg ser at vi 2 voksne har det ikke bra. Vi lever under samme tak men ikke noe mer en det. Ikke spesielt mye kjærlighet, kroppskontakt, sex, omsorg, hensyn osv.. syns egentlig alt mangler:-( Er ganske deppa egentlig . Hvordan vil mine foreldre ta dette når dattera deres ikke klarer å leve et normalt liv??!! og alle rundt oss... Har bare lyst til å skrike ut men kan jo ikke det...HJELP meg noen. Hvordan skal det gå med meg??? Hvorfor er jeg så håpløs at jeg ikke klarer å leve i lag med noen et helt liv???

[Anonym bruker]

Uffda vennen! Ikke tenk på hva "alle" vil si. Du vet hva som skal til for at du og barna får et bedre liv!

 

Om det trøster litt så blir jeg snart alene med et barn, og ett i magen. Har kommet til den besluttningen at jeg må gå fra samboeren for at jeg og barnet (snart barna) kan få et bedre liv).

 

Det blir vel ikke populært hos de fleste, men jeg vet med meg selv at vi får det mye bedre!!

 

Er sikker på at det er en person der ute som er ment for deg, som du kan leve med resten av livet! Man må bare kysse uendlig mange frosker før man finner prinsen;)

 

Skal vi lete sammen?? He, he;)

 

Signerer anonym da jeg vet det er personer jeg kjenner her inne, og ingen vet enda at jeg er på vei til å gå fra samboeren min...

[puttelutt]

hei og takk for svar... Ja jeg er jo ikke sikker på om det er det beste for barna da:-( men jeg har det vel ikke så bra.... Er jo forferdelig usikker på hva som skjer....

Men kan jeg spørre deg: er det samme far til begge barna?

det er jo det jeg synes er nesten værst at jeg har prøvd før og ikke klart det og likevel turte jeg prøve på nytt...

 

Huff det er ikke enkelt...

[Anonym bruker]

Uff, lenge siden jeg har vært her inne nå....

 

Barna har samme far, men det som gjør meg til det sorte fåret er at jeg går fra samboeren min før dette barnet blir født.

 

Og du har helt rett. Det er forferdelig vanskelig. Men husk at barna ikke har det noe greit hvis du ikke har det greit! De merker jo hvordan du har det.

 

Mamma prøvde og "feilet" fire ganger før hun fant den hun "klarte" å få et fint liv med. Hun har til sammrn 4 barn med 4 forskjellige menn, og er nå gift med mann nr 5, uten felles barn. Og de har det kjempe bra sammen! Som hun sier: Det er ikke ideelt å ha barn med flere fedre, og hun skulle gitt mye for at vi kunne hatt samme far og vært EN familie alle sammen. Men man kan ikke holde sammen for barnas skyld. Da får man ikke noe bra liv og det går utover barna.

 

Så du/vi finner nok den vi "leter etter" en gang vi også

 

[puttelutt]

hei igjen...:-)

Dagene går jo her og jeg tenker og tenker... går med en klump i magen... men lurer på hvordan du og dine søsken tok det å ikke bo sammen med faren deres? og hadde dere kontakt med fedrene deres?? Jeg ser for meg at det blir et pes med den unge hit og en unge dit.. vi blir jo aldri noen ordentlig familie....

en ting er sikkert: det er forferdelig slitsomt å gå rundt å tenke så mye som jeg gjør nå for tiden...:-(

håper du har mulighet til å svare meg..

[Anonym bruker]

Hmmm... Klart jeg svarer deg, bare beregn deg på en noe innviklet langt lesing så

 

Siden vi er så "mange" søsken og alle har vi hver vår "situasjon", så deler jeg det opp i like mange historier som det er søsken. MEN husk at våre situasjoner er VELDIG spesielle!!

 

Jeg er eldst 25 år, Dag er ett år yngre enn meg, Kai er 21, Mai er 18, og Karl er 17 1/2år.

 

Jeg bodde hos mamma til jeg var nesten 2år, Dag var ca 1/2år. Både min og Dag sin far hadde innflytelsesrike familier og gikk i sammen om å ta fra mamma foreldreretten. Siden mamma var "veldig" ung (18/19år) og uten noe nettverk, fikk fedrene foreldreretten i og med at våre besteforeldre skulle ha oppsyn.

 

Dag visste ikke noe om sine søsken før han var ca 12år, men han hadde en anelse om at han hadde en store søster. Han visste heller ingenting om sin mor. Dette har alltid vært tøft for ham. Spesielt i og med at faren aldri burde ha fått omsorgen for ham i utgangspunktet(psyk ustabil, derfor mamma gikk ifra ham).

 

Pappa giftet seg med Kari, som til daglig hadde omsorgen for meg da han jobbet i Nordsjøen. Hun var min reserve mamma og de hadde adoptert meg i fellesskap slik at hvis pappa feks skulle bli invalid pga jobbulykke, så ville jeg kunne bo hos dem. Kari ble sammen med pappa rett før han fikk foreldreretten for meg. Jeg var hos mamma 2.hver helg, men da Kari og pappa skilte seg, ble det til at jeg bodde hos Kari i ukedagene og var hos mamma 2.hver helg og pappa den andre helgen. Det endte med at jeg flyttet til pappa, og ikke var hos Kari i det hele tatt på nesten 2år. Nå har vi et kjempe forhold. Og hun er bestemor nr.1 i tullas bok, og min beste "avlaster".

Det å være hos mamma 2.hver helg var bare "gøy" og normalt, men da det ble ukedagene der og en helg her og en helg dit-det ble for mye!!!

Jeg var veldig glad for at Kari og pappa var på godt humør igjen og ikke kranglet, men etter en stund følte jeg at jeg bodde i en bag, og ikke hadde noe hjem (jeg er resultatet av et one.night-stand).

 

Kai hadde ikke noe kontakt med faren sin frem til han var ca 6-7år, da forsøkte de med helge besøk, men de kom rett og slett ikke overens og de har ingen kontakt idag (faren er hissig og voldelig).

 

Så har vi Mai, hun har alltid hatt kontakt med sin far i mer eller mindre grad pga distanse. men fra hun var 3-4år har hun vært hos ham minst en helg i mnd. Fra hun var 13 til 17år bodde hun hos far og var på besøk hos mamma (hun trengte miljøskifte pga utragerende ADHD).

Hun har aldri synes det har vært noe problem å være 2.hver helg her eller der. Og hun er strålende fornøyd med at hun har 2 familier.

 

Karl er pappas barn nr 2, som er Karis barn. Han har jo og vært 2.hver helg hos pappa. Samtidig som meg. Også han er kjempe fornøyd med ordningen 2 familier. Mange å være glad i og mange som er glad i ham. Han har fått 2 bonus søsken da Kari giftet seg igjen. Men han begynner jo å bli voksen, så pappa merker jo at besøkene blir litt mer sporadiske nå. Han har jo så mye han ønsker å finne på med venner istedet for å se film og spise middag med pappa.

 

Som du skjønner har jeg ikke noen A4 familie, der foreldrene har gått fra hverandre.

Men vi er alle (kanskje med unntak av Dag) veldig glade for at vi har alle de familiene vi har.

Og Kai har forresten Mai sin familie som "bonus" familie. Da han ikke fikk noe godt forhold til sin far, ble han med Mai på besøk til faren avhvertil.

For oss er dette normalt. Og som jeg nevnte tidligre, så er det ikke noe problem for barn å være hos den ene foreldren 2.hver helg. Klart vi vil være lengre enn en helg avhvertil, men da er det godt at påske, jule og sommer ferie lengre, og at man blir minnet på det!

 

Noe jeg har sett på som en selvfølge, men som jeg nå er mamma evig takknemlig for, er at når venner har vært gøyere, så har det aldri vært noe problem å hoppe over en helg, eller komme helgen etter. Jeg ser Karl har hatt litt problemer med å føle at han har vært nødt til å reise til pappa fordi det "aldri" passer å bytte helg, og det har vært vondt å sitte å se på.

 

Dette ble langt gitt;) Spørs om jeg ikke glemte noe her... Litt sent er det også.

 

Spør om det er noe du ikke skjønner;) Eller om det var noe mer/annet du lurte på...

[puttelutt]

Ja du hadde jo litt av en historie der... det er jo forløpig ikke så innviklet hos meg da men jeg synes det er ille nok for min del... det jeg tenker mest på er jo faktisk ungene... Den største min på snart 8 har vært en del aggressiv og slitt litt der med oppførsel både hjemme og på skolen uten at vi har kunnet sette ord på hva som plager han...og jeg er så redd for at om mitt forhold til min nåværende sambo nå ryker så hvordan vil han takle det?? kanskje det bare vil gjøre ting værre... og hva med minsten? Er så redd der skal være "skadelig" for begge guttene mine å oppleve dette... og så har vi høytider... er jo nå vant til at han største er borte f.eks annen hver jul men det knyter seg i magen når jeg tenker på det... og så plager jeg meg med tanken på hvorfor jeg ikke kunne forutsett dette før jeg satte barn til verden... ja som du kanskje skjønner så føler jeg meg ganske mislykket!! på den ene sida har jeg overhodet ikke lyst lenger å fortsette forholdet mens på den andre sida så tenker jeg på alle konsekvensene det vil gi...det er rett og slett sånn at jeg gruer meg til å være hjemme når vi er her alle 4...:-( vil bare grave meg ned og ikke komme opp før alt er glemt...

Litt rotete framstilt her da men sånn er det i hodet mitt åsså...

 

Men hvordan går det med deg?

[Anonym bruker]

Det kan jo hende eldste gutten din føler at mamma ikke har det noe greit, og blir frustrert; derfor aggressiv oppførsel. Har sett eksempler på det tidligre. Og når de voksne har gått i fra hverandre så blir barnet roligre, fordi det er "roligre" rundt barnet.

 

Det eneste jeg har slitt med er at jeg har hatt vanskelig for å åpne meg for mennesker og knytte meg til dem, og når jeg først gjør det knytter jeg "sterke" bånd. Men det har vært fordi min far i en lang periode presenterte oss for nye "venner" som jeg raskt forstod var kjærester for de la ikke sjul på det mtp oppførsel, og forholdene var fort over, og de ute av verdenen. Bedre ble det ikke etterhvert som jeg ble eldre, og i vår lille bygd var det et rush med dødsulykker(bil) og selvmord. Her kjenner alle alle, og det gikk hardere innpå meg enn feks venninnen min som ikke i utgangspuntet har problemer med å åpne seg og knytte seg til folk. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener...

 

Men uansett så tror jeg det er viktig at din eldste sønn får mulighet til å være venn med din nåværende samboer(hvis han vil), selv om dere flytter. Og jeg tror også at du vil se at du får en ny sønn etterhvert som er mer harmonisk og stabil på humøret når du har det greit.