REISE BORT I 2 UKER??

[Anonym bruker]

Jeg skal i forbindelse med jobben reise bort i 2 uker fra familen min. Som består av en på 14 mnd. En på 3 og ei jente på 10 år.

Jeg har reist før men ikke fra alle sammen. Det er litt vanskelig synes jeg å være borte fra minstemann, som enda er så liten. Og ikke minst på 17.mai hvor eldste skal spille i korps ol. (Stakkers pappan står der svett å skal vinke med to småttiser hylende mellom beina...går vel ikke akkurat bra??)

De har dagmamma og barnehage på dagen. Men jeg gruer meg litt til å dra. tross jeg har full tillit til pappan, så har han praktisk talt ikke vært alene med hele jengen alene mer enn en dag tidligere. Det har jeg, og det er jammen litt av en jobb. Jeg vet det går bra. Men vil gjærne høre hva dere andre synes om det. Jeg er i en klatrejobb. jeg kunne latt være. Men det blir det samme som å trekke seg unna det jeg holder på med.

Personlig tror jeg ikke noen har vondt av det. Men samtidig vet jeg at det ikke bare blir enkelt. Og..ja, det er litt av en utfordring for både liten og stor. (Og ikke har vi familie som kan trå til heller)

Ja,ja,, jeg gruer meg til å sitte i utlandet å ringe hjem, å høre snufsing og tårer. Og samtidig ikke kunne gjøre noe. Det blir sikkert en del klagesamtaler, hvor jeg må være stødig og støttende, og ivertfall ikke hysterisk mor som anklager mannen min for dårlig påkledning og haltende matstell.

Noen med erfaring???

 

:-)

[mamma søker barn-har fått 2]

Det blir nok verre for deg enn for barna, hvis det er en trøst.

Jeg hadde personlig ikke klart å reise fra guttene mine. (5år og 14mnd)

Men det er meg, og jeg er skikkelig pinglete når det kommer til sånt.

Men at pappaen fikser det, tviler jeg ikke på.

Mulig de kommer i tøy som ikke matcher, og håret litt annerledes enn det du pleier å gjøre.... Men hva betyr det....

Du har jo ei stor jente på 10 år, og hun kommer nok til å bidra med slike ting som "sånn gjør ikke mamma....."

 

Nei da, slapp av, det går så bra. Hvis du kan, så kan han også.

Lykke til og god tur.

 

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Jeg hadde heller ikke klart dette! Kanskje langhelg.....;-)

[Anonym bruker]

Føler at jeg må svare deg på dette. Når jenta mi (nå 4 år) var 16 mnd reiste jeg OG pappan bort på bryllupsreise i 14 dager (var kombinert bryllup til et vennepar, egnet seg ikke for barn). Det gikk helt fint for jenta mi. Det var innstillingen vår som gjorde utslaget. Vi visste i flere måneder at slik kom det til å bli. Det gikk jo fint. Vi hadde en fin tur. Savnet så klart jenta, men visste hun hadde det bra med besteforeldrene. Det gikk fint med jenta også. Ute av syne ute av sinn. Men nå tenker jeg tilbake og lurer på hvordan jeg i huleste kunne gjøre det. Kommer aldri til å gjøre det igjen. Har ei lita ei på 16 mnd nå også og jeg skjønner faktisk ikke at jeg kunne reise fra et lite barn så lenge. Har faktisk litt dårlig samvittighet for det men gjort er gjort.

Når det er sagt, så skal jo pappan være hjemme hos deg og da har de en foreldre der. Det bør holde. Det blir nok værst for deg. Lykke til med valget.

[Supermamm]

Jeg kan dessverre ikke komme med så mye oppmuntring til deg. Datteren min er 14 mnd nå og jeg kunne toppen ha reist fra henne fra en dag til en annen selv om hun hadde vært sammen med pappan sin. Jeg skjønner at du har et dilemma her og det er ikke lett å ta det valget, men i mine øyne er det ikke noe som er viktigere enn barnet mitt. Som hun over her skriver så angrer hun faktisk i etter tid. Jeg hadde tenkt meg godt om og spurt meg selv om det virkelig er verdt det. Lykke til: )

[Anonym bruker]

hei og takk for fine svar fra noen,

 

Jeg vil bare nevne at jeg mener ofte å se at mødre tenderer til å være mer avhengi av sine barn, enn omvendt. Barnet er det viktigste når det kommer til avgjørende valg i livet. Men i mitt liv er jeg også viktigst. Dette mener jeg er et grunnleggende forbilde for mine egne barn. Jeg har også reist fra første mann tre uker da hun var 2 år og alenebarn. Da var hun med bestemor og annen familie. Synes det var lenge og liker ikke tanken på det i ettertid. Men i denne situasjonen er de en hel jeng som er sammen hver dag ellers og. Bare at jeg forsvinner.

jeg har forøvrig som forbilde de kulturer hvor alle tar seg av hverandre. Og hvor foreldrene ikke ser på seg selv som unaturlig viktige for barna. Barna er til låns en kort periode. Så gror de opp, og skal bli selvstendige individer.

Ja ,ja. Jeg har fire mager som kua. Og magefølelse i dem alle sammen. Ikke sikkert at det er den som romler høyest som er den mest troverdige:-)