Angående dåp, konfirmasjon og bevisste valg

[Gullemor]

Jeg er ikke ute etter å krangle eller provosere, men har et helt enkelt spørsmål. Jeg ser nemlig at mange sier at "vi døper barnet vårt, for da kan h*n velge selv når h*n kommer til konfirmasjonsalderen". Hva mener dere egentlig? -Man har jo et valg uansett!

 

Verken Gullefar eller jeg er medlemmer av statskirken. Jeg er døpt, men ikke konfirmert. Gullefar er ingen av delene. Vi ønsker ikke å døpe Ingvild (ei heller andre barn vi eventuelt får etterhvert), men vi syns da absolutt at hun har et valg når hun kommer til konfirmasjonsalderen, likevel: Hvis hun ønsker å konfirmere seg (kristelig eller borgelig), skal vi støtte henne i valget hennes. Det er helt i orden for oss om hun vil dette; vi vil nemlig at det skal være et bevisst valg. Om hun da gjør det for troen, for gavene, for tradisjonen eller fordi "alle andre gjør det", så er dette også hennes valg. Vi mener at hvis Ingvilds ønske om konfirmasjon er sterkt nok (av én eller flere av de ovennevnte grunnene), ja, så tåler hun å døpe seg først også. Jeg regner dessuten med at vi kommer til å markere dagen på en eller annen måte uansett (og muligens gi henne gave uansett også); om hun velger å konfirmere seg eller ikke.

 

Da jeg ”skulle blitt konfirmert”, reiste hele familien ut på restaurant og spiste for å ”feire dagen min” og jeg fikk også gave (penger) av foreldrene mine. Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville komme til å få en gave uansett om jeg konfirmerte meg eller ikke, så dette visste jeg på forhånd. Jeg har et ønske om at vi gjør noe lignende for Ingvild (uten at jeg i grunnen har snakket så veldig mye med Gullefar om dette ennå! Er jo lenge til!) )

 

Poenget er: Jeg syns at man uansett har et valg. Løpet er jo ikke kjørt hva konfirmasjon angår, hvis man ikke er døpt som liten. )

 

Som sagt: Ikke ute etter å krangle, men bare komme med en liten meningsytring herfra. )

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg.

Vi har valgt å ikke døpe barna våre. Vi er ikke kristne selv og kan ikke melde dem inn i et trosamfunn vi selv ikke tilhører.. (eller mannen er døpt og konfirmert i kirka, men er ikke kristen da)

 

Vi kommer heller aldri til å gi våre barn en kristen oppdragelse så skulle vi ha døpt dem måtte vi lyve i kirka. Og jeg syns å lyve er galt.

 

Hvis mine barn ønsker å konfirmere seg i kirka når den tid kommer skal de selvfølgelig få lov til det. Jeg er klar over at de da må døpe seg først, men vet også at det ikke er noe komplisert. Man er nemlig ikke nødt til å ha samme sermoni som man har for små barn. Dette kan gjøres mye enklere enn som så.

Uansett så syns jeg da valget bør ha et litt tyngre grunnlag enn hva kompisen eller venninna gjør.

 

Men her i huset regner jeg egentlig ikke med at det kommer til å vokse opp noen kristne barn så tror ikke dette kommer til å bli noe tema.

[Gullemor]

Nå for tida kan man jo døpes raskt og enkelt på kveldstid, uten noen form for tilskuere (enn dem man evt ønsker selv, da), så dette er jo "piece of cake". Ja, man bør ha tyngre argumenter enn hva "alle andre gjør", men skulle Ingvild komme hjem om ca 14 år og si "mamma og pappa, jeg vil konfirmere meg, for det skal alle de andre", så skal hun da få lov til det. Og, da må hun jo døpes først også (hvis hun skal konfirmeres kirkelig, vel å merke). )

 

Jeg har takket nei til å være fadder to ganger nettopp pga det du sier om å "lyve i kirka". Jeg ble spurt om å være fadder til min kusines sønn og til min nevø, men sa nei takk da jeg ikke kan stå for det. Jeg kan_rett_og_slett_ikke stå i kirken og love kristen oppdragelse foran en menighet, presten og denne "Gud" som jeg ikke tror på. Jeg er mer enn gjerne både tante og filletante - det får holde i massevis! Jeg sa klart i fra til begge par at jeg syntes det var en ære å bli spurt, men også flott at de respekterer valget mitt og meningene mine. )

 

 

[rødhette*]

For oss var det mye med tradisjon å gjøre, at vi valgte å døpe lillegutt. Likevel er vi noen av de som sier det du ikke forstår, i forhold til konfirmasjon. Som vi alle vet, er det ikke alltid like lett å være tenåring. Mye som skjer med kroppen, og med følelsene. Ofte ønsker man å skille seg minst mulig ut. I dag er det like vanlig å konfirmere seg borgerlig som kirkelig. Jeg tenker som så: Hvis lillegull finner ut at han tror på Gud, og er kristen, vil han nok konfirmeres i kirken. Dog er det ikke sikkert han har lyst å stå fram som kristen, og de andre kan si til han at hvorfor konfirmerer han seg ikke bare borgerlig i stedet for kirkelig, når han i tillegg må døpes (hvis han ikke var døpt, selvfølgelig).

Dette ble tungvint forklart, men du forstår...

 

Ang det med å stå i kirken og love en kristen oppdragelse... Vel, det er ikke bare foreldrenes oppgave (vet du sa du hadde takket nei til å være fadder av den grunn, men...), så derfor føler jeg ikke det er noe problem. Og det med en kristen oppdragelse.. Vel, alt er jo subjektivt. Man kan se på det på mange måter. Vi kommer til å feire jul hvert år, og jeg spiller mange julesanger på cd i førjulstida. Noen av dem er kristne julesanger, så da vil jo lillegutt faktisk få inn en del av den kristne oppdragelse på den måten. Bare for å nevne et lite eksempel på at vi likevel fletter inn elementer av kristendommen inn i oppdragelsen, selv om vi ikke ber aftenbønn og går i kirken og slikt.

[Gullemor]

Bare så det er sagt: Jeg har full respekt for de som døper; jeg syns bare at man bør ha et argument eller to for å gjøre det, på samme måte som at man bør ha et argument eller to for å la være! At svigermor forventer dåp, syns jeg blir tynt. At alle andre døper, syns jeg også blir for tynt. Hvis man derimot gjør det fordi man syns det er en fin tradisjon, en fin seremoni, fordi man er troende (selvsagt!), er det jo helt okay, spør du meg.

 

Jeg tar ditt eksempel, rødhette*: Hvis rødhette-lillegutten* vil konfirmere seg, har funnet ut at han tror, men er litt usikker i forhold til hva venner og kompiser vil si, men han vil likevel konfirmeres i kirka (og dermed døpes), kan han jo døpes sånn helt privat som jeg sa i forrige innlegg (kveldstid, bare de han ønsker tilstede) osv...

 

Ja, vi feirer også jul. Jula er jo noe som er hvert år, som kommer over oss med all sin glede, forventning, stress, mas, overraskelse, samhørighet, familiesammenkomster, tristhet i noen tilfeller, ettertanke og så videre og så videre... Dette er jo noe man har hatt med seg siden man ble født, MEN jeg har aldri feiret jul med noe spesielt kristent innhold; verken "hjemme" eller i Gulleheimen. Gullefar og jeg har "vedtatt" her i Gulleheimen at vi feirer jul fordi sola snur og det går mot lysere tider. Det er et deilig avbrekk i en fra før aaaltfor lang vinter! )

 

Blir vel litt sært å droppe jula, sitte foran tv'n (hvis man har en sånn - hehe!), og ikke gjøre noe som helst hele_jula mens andre feirer jul, spiser god mat, besøker venner, utveksler gaver osv. Ja, jeg ER sær, men ikke sååå sær... )

[rødhette*]

Joda, han kan velge å døpes på kvelden et sted der de har muligheten til det.. (Men det er det ikke mulig her, såvidt jeg vet). Uansett, så kan jo noen finne ut at han har gjort det, og i tillegg gjort det i skjul. Det gjør det jo iallfall værre...

Jeg ser iallfall på dette som en mulig problemstilling, selv om dette langt fra er hovedgrunnen til at vi valgte å døpe lillegutt. Men det er en liten grunn til det, likevel. Hovedgrunnen er rett og slett som jeg skrev over, bare at jeg syns det er en fin tradisjon.

 

Mener ikke at man skal droppe jula hvis man ikke er kristen, sier bare at man kan få inn litt kristent innhold der selv om man ikke anser seg som kristen selv.. sånn som f.eks. spille kristne julesanger på cd.

[rødhette*]

Synes forresten ikke det skal være nødvendig å forklare seg.. verken om man velger å døpe eller ei. Blir lissom at man skal måtte unnskylde det valget man tar. Velger man å ikke døpe, bør det være like greit som om man velger å døpe. Hvorfor skal folk stille spm ved det?? (sier ikke at du stiller spm ved det, altså... Men det gjorde du jo hehe)

[Gullemor]

Så lenge kristendommen finnes - og andre religioner, for den sakens skyld, men nå bor jo vi i Norge som er et "kristent land" - kommer vi alltid til å influeres av kristendommen. Dette vil skje enten vi vil eller ei, i form av julefeiring, konfirmasjoner, bryllup, begravelser osv. Dette er noe vi alle må forholde oss til. Men jeg syns ikke dette kvalifiserer til å "oppdra barnet i den kristne tro". Dette er input vi får, uansett.

 

Jaja, vi døper i alle fall ikke vår(e) unge®, og vi giftet oss heller ikke i kirka. Jeg syns både kirkelig bryllup og dåpsseremonien er fine tradisjoner - det er fine rammer for hyggelige begivenheter. Jeg kunne veldig gjerne ha giftet meg i kirka som BYGNING, men ikke bli viet av en prest og ikke hatt det kristne innholdet. )

 

Vi kan jo fortsette i det uendelige... ;o) Godt vi er forskjellige!

 

Ps! Apropos skrivefeil: "Verre" skrives ikke med æ! Blæhh!!! *rekke tunge til rødhette**

[Gullemor]

Spørsmålet mitt var vel i utgangspunktet: Hva mener dere med at h*n får velge selv hvis h*n er døpt som liten, i forhold til hvis h*n IKKE er døpt?

 

Et barn som ikke er døpt, har det samme valget som en som ER døpt når det gjelder konfirmasjon; h*n må bare døpes i forkant, noe den allerede døpte ikke må (hvis det er snakk om kirkelig konfirmasjon, vel å merke).

 

DET var spørsmålet mitt. )

[rødhette*]

Værre skrives med æ på min dialekt. Så blæææææææææææ

 

Og joda, valget er det samme. Alle kan konfirmeres seg, men noen må gjøre andre ting først for å kunne konfirmere seg...

 

Og det med å få input av kristne innslag - joda. Likevel, man er jo med på å gi kristne innslag når man selv spiller kristne sanger, kanskje snakker om hvorfor man feirer jula, kanskje synger noen sanger også (både jul og utenom). Det mener jeg iallfall

[Gullemor]

Men du skriver jo ikke på dialekt! *kværrulere en hel haug* Hehe!

 

Ja, selvsagt er man med på det. Ved å fortelle Ingvild om jula (hvorfor man feirer jul), om kristendommen, ved å synge/spille kristne sanger (jule- eller ikke), får hun masse kristen input - men jeg mener det er nettopp dét (input) og ikke "kristen oppdragelse".

 

Ps! "Blæ" skrives ikke med så mange æ'er! Så det så! ;o)

 

*geipe litt til*

[rødhette*]

Jeg skrev det i det alle første innlegget: Alt er jo hvordan man ser det. Du velger det som input, jeg velger det som å si at vi gir iallfall litt kristen oppdragelse.. og ikke lyver helt og holdent for presten.

 

Og blæææææ skrives med så mange æ'er man vil! Så det så! :p

 

Og kverulere skrives ikke med æ! Så det så!

[Gullemor]

"Kverulere" skrives ikke med to r'er engang! ;o)

[Anonym bruker]

Hvis man velger å døpe barna sine og si at det ikke er å ta et valg for dem syns jeg blir veldig merkelig.

Jeg er fullt klar over at de fleste i Norge tilhører den norske kirke og er derfor protestanter.

Men når man døpes så blir man medlem av et trosamfunn...

 

Jeg kunne ikke valgt å gjøre mitt lille barn til muslim bare fordi det kan hende hun ønsker det når hun blir større og da er det vanskligere å velge. Pga at vi bor et sted med masse naboer som er muslimer..

Beklager at jeg setter dette litt på spissen, men det er slik det høres ut i mine ører..

 

Jeg er heller ikke imot dåp. Men den er for de som har en tro. Å velge en religion bare fordi de fleste andre rundt oss har den, på tross av at man selv ikke føler noen som helst tilhørighet har jeg absolutt ikke noe forståelse for..

 

Men regner med at dette er en evig debatt, og jeg har ikke tenkt å nekte noen å døpe barna sine uansett grunn. (ikke at jeg har noen form for myndighet til det heller da.. hehe) Men forstå dere klarer jeg ikke..

[Anonym bruker]

Mosomt denne diskusjonen har gått i dag. Vi snakket nemlig om det på jobb.

En kollega av meg blei ikke døpt som liten. Det skulle hun ønske hun var da hun kom i konfirmasjonsalder.Hun følte at hun måtte være "mer" kristen enn de andre for å bli konfirmert i og med hun skulle døpes først.

 

Vi velger å ikke døpe, men har vurdert det nøye og lenge.

Om jeg ikke tar helt feil vil barnet automatisk stå i statskirken dersom en av foreldrene gjør det. Greit å sjekke opp dersom man ikke ønsker barnet skal stå i statskirken.

 

[Anonym bruker]

Barnet ditt vil ikke stå som medlem av statskirka pga foreldrene. Da må det døpes først, men hvis du ikke melder/ registrerer det inn i et annet trosamfunn så vil statskirka få statstøtte for barnet ditt på samme måte som om de skulle vært medlem.

[LynxLynx]

Vi skal ikke døpe. Ingen av oss er kristne eller medlemmer av statskirka, så for oss blir det helt feil å døpe pga tradisjon. Vi skal ha navnefest, da.

 

Jeg har motforestillinger mot dåpen som rituale, da man skal vaske den lille fri fra arvesynd og ta det opp i menigheten. Å ha som utgangspunkt for et rituale at en baby er en synder blir for meg helt feil.

 

 

[Trollmora]

Hvis mor eller far står i statskirken vil barnet automatisk bli innmeldt der. Da må man som forelder aktivt melde dem ut.

De havner der automatisk selv om de ikke blir døpt.

Hvis man melder barna ut og ikke inn i noe annet livsynsforbund/kirkesamfunn vil pengene likevel gå til statskirken. Rett og slett fordi at Kirken, den norske er vårt offiselle statlige kirke.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heihei!

Vil bare svare på hovedinnlegge eg;) (blir å være masse skrive feil, førr eg skriv bare på dialekt;)

 

Barnet har jo like masse et valg uannsett om d er døpt eller ikke.

Og synes egentli at d e litt feil å bruke argumentasjona som *ja men d blir lettere å konfirmere seg kristenlig hvis man er døpt osv*..

Et slikt valg skal da ikke bare være lett og enkelt, man skal jo trossalt bestemme hvilet trossamfunn man vil tilhøre eller ikke tilhøre.

Og på en måte så får de som ikke er døpt et mer *upåvirket valg* siden de ikke er døpt, og de må da virkelig ville konfirmeres i kirka, og de gjør d ikke bare fordi d er enklest osv... så valget blir kanskje da mer gjennomtenkt.

 

Virke kanskje som at eg e en av dem som ikkje skal døpe no ja, men eg e en av dem som skal døpe likje snuppa mi, men eg bruke ikkje d *valg* argumente.

Eg gjør d fordi eg hadde sjøl gode opplevelsa fra barndommen (4årsboka, og andre ting) som kommer av at eg e døpt, som eg vil at dattra mi skal få muligheten til å oppleve:)

 

Eg trur alle gjør d som dem synes e best for barna sine, og døpe/ikkje døpe, spelle egentli ikkje så stor rolle no:)

Alle har et valg uannsett;)

[Milletrille]

veldig enig med HI. Dette var også svigermors argumentasjon da vi sa vi ikke ønsket dåp -at da kunne hun jo ikke velge når hun skulle konfirmeres. Eller hun sa at barnebarnet hadde sagt dette, hun selv skulle ikke blande seg.... riktig......

 

Jeg er døpt, men har meldt meg ut av statskirken da jeg ikke føler noe felleskap til den kristne religionen. Da blir det også helt feil for meg å love å oppdra mine barn i den kristne tro.

[Cocco*med 2 små spirer*]

Alt i alt så er dette med dåp og senere konfirmasjon veldig ulikt fra person til person, og fra slekt til slekt, og til med sted til sted.

 

Våre fremtidige barn skal døpes, det her aldri vært en diskusjon for meg og sambo. Hvorfor sambo synes det er greit vet jeg ikke, han tar det bare som en selvfølge, men jeg vil nok snakke litt med han når vi kommer så langt som til dåp.

 

For meg er det verdiene man får gjennom kriken og kristendommen som er viktige.Ja, man kan finne de samme verdiene utenfor....Men der er de ikke knyttet opp til tro.

Jeg har hatt en tøff oppvekst, så det hjalp meg noe enormt å ha noe å tro på. MEN min mor tok oss ikke med i kirken hver søndag, ei heller ba vi kveldsbønn, bordbønn osv. Jeg fant troen inni meg, og den fant jeg fordi mor hadde vist meg at den var der...hun forklarte hvorfor jeg var døpt, og da forsto jeg at jeg selv kunne finne min egen vei, som passet meg.

Jeg går fortsatt ikke i kirken hver søndag, ber ikke kveldsbønn, bordbønn osv. Men jeg synes det er deilig å gå inn i en kirke, jeg kjenner roen senke seg, og jeg er trygg. Noen trenger å vite at "noe" er der ute å ser til oss, noen tenger ikke det i det hele tatt....det er veldig personlig.

 

Så hvorfor bry seg med hvorfor andre sier eller gjør sånn eller slik...så lenge de ikke tvinger deg til å si, mene eller gjøre det samme så spiller det vel ingen rolle....

La folk få døpe barna sine hvis de vil, uansett hvilket motiv de har med det.

Og la folk la være å døpe barna sine hvis de heller vil det.

 

Vil barnet selv konfirmeres når han/hun blir gammel nok, så er det barnets valg da, uansett om de er døpt eller ikke.

 

Jeg har venner som har døpt barna sine, jeg har venner som ikke har døpt barna sine, og jeg har venner som er jehovas vitner, og der blir man døpt som voksen...likevel...barna kan leke fint sammen, og vi kan ha det hyggelig sammen uansett hva vi tror/ikke tror!

 

 

[mamamaria]

Og her er et svar fra en kristen ;-)

 

Jeg er enig med Gullemor. Hvis ingen av dere er kristne, kan det nok føles feil å stå i kirken og love kristen oppdragelse selv om man vet det ikke blir det. Jeg synes dåp ikke burde være noe man gjør pga tradisjonen "fordi alle gjør det". Det burde være et bevisst valg og ønske synes jeg.

 

På samme måte synes jeg at konfirmasjon burde være et bevisst valg (og ikke tradisjon) og hvis da et udøpt barn virkelig vil konfirmere seg pga at han/hun tror på Gud og ønsker å være kristen, så burde det jo ikke være noe problem å døpe seg!

 

Våre barn er døpt fordi vi er 'aktive' kristne. Med aktiv mener jeg at vi ikke kun går i kirken i juletia og sånt, men vi er medlem i en evangelisk menighet og går der stortsett hver søndag, går i cellegruppe (bibelstudie) og barna går på søndagsskole og klubber/kor der.

For oss var da ikke valget om å døpe så vanskelig, det var et veldig bevisst valg :-)

Vi ville heller ikke valgt 'ikke kristne' som faddere, det blir også feil for oss.

 

Når det gjelder konfirmasjon så skal vi si til våre barn (eldstejenta på 9 vet det allerede) at det blir et valg de må ta. Vi har forklart hva det inneholder og at det betyr at de bevisst ta valget å tro på Gud og at de vil være kristne.

Konfirmasjon skal ikke velges pga pengene og fest.

Vi har bestemt at fest kan det bli uansett hva de velger, og de kan heller få en stor gave til 15års bursdagen f.eks. Dermed blir ikke penger og fest grunn for konfirmasjon. Tenåringer er jo tross alt tenåringer, og klart pengene frister!

 

Datteren på 9 år har allerede sagt at KLART hu skal konfirmere seg, for hu vil være Guds barn :-)

Kjekt å høre for oss kristne foreldre da.. hehe.

Men nå er det 6 år til hu skal konfirmeres, så vi får se hva det blir da.