Jeg vil ikke føde!!

[Fallerifallera]

Jeg blir satt i gang i mårra (på termindato) pga mistanke om stor baby, og jeg har rett og slett fått helt panikk! Det føles som et stort nederlag å må settes i gang, jeg føler meg mislykka, og sliter med dårlig samvittighet fordi jeg antar det er min feil at han er blitt så stor (det har blitt mye is, brus og sjokolade de siste par mnd - etter å ha vært kvalm i 7 mnd har jeg liksom "tatt igjen").

 

Hver natt siden jeg har fått beskjeden har jeg drømt om svære, groteske babyer, klarer ikke sove ordentlig, og gruer meg dessuten forferdelig til en fødsel jeg antar blir ekstra lang. Og så sier alle: "Ja, men tenk på belønningen etterpå!" Vel, akkurat nå er ikke det noen motivasjon for meg, siden jeg bare har dårlig samvittighet for denne ungen, og jeg har ikke barn fra før så jeg vet jo ikke hvilken belønning det er snakk om! Jeg har en helt forferdelig følelse i dag og har begynt å lure på hvorfor vi ville ha barn i det hele tatt og ja...

 

Huff, dere syns sikkert jeg høres helt forferdelig ut, og det er akkurat det jeg føler meg og!

[Tord_og_Trym]

Har selv vært igjennom en fødsel som ble satt igang. Jeg hadde ikke født før det gikk 2 uker på overtid, og da ble jeg satt igang. Jeg var moden til å føde slik at da valgte de å sette igang fødselen.

Det var ikke noe værre fødsel enn noen annen fødsel vil jeg tro, men jeg kan ikke helt svare deg på det. Første fødselen min skjedde nemlig 10 uker før termin så jeg har ikke helt noe å sammenligne med.

Min jordmor sa at det ikke så ut til at jeg fikk så stort barn, men alt er relativt.

Fødselen min var ikke spesielt lang. De startet igangsetting ca kl 10 og kl 16 var jeg blitt mamma på nytt. Ikke så ille fødsel smertemessig, fikk / behøvde ikke smertestillende. Det værste var egentlig at lillegutt ikke kom ut for egen hjelp for han stanget i "skambenet" mitt og måtte tas meg sugekopp / vakum. Men dette var helt på slutten av fødselen.

Du skal heller ikke tenke at det er din feil at barnet er stort. Det kan være mange grunner til at du får stort barn, men kostholdet alene er ikke nødvendigvis årsak. Da skulle du i deg selv også ha lagt på deg utrolig mye. Babyen har tatt den den trengte og du får ditt.

 

Min sønn var 53 cm og veide 4550 så han var ikke den største i verden. Det var mest min fysikk som gjorde at han til slutt ikke kom ut.

Nå i mitt 3. svangerskap har jeg sagt at jeg ikke ønsker å måtte igjennom tilsvarende fødsel med vakum, men ellers var fødselen helt grei.

 

Du må gjerne spørre meg om mer hvis du lurer på noe. Men ikke gru deg uforholdsmessig mye. Spar energi til fødselen! Det kommer til å gå helt fint! Lykke til i morgen!!!

[Fallerifallera]

Tuusen takk!

 

Jeg tror jeg var litt uheldig med legen jeg var hos på UL, hun gjentok i annenhver setning "såå stort barn" eller "han er så stor at jeg kan jo ikke se noen ting" eller "han var jammen stor ja" om og om igjen. Jeg prøvde å spørre litt mer, om det var min feil og sånt, men vi fikk litt kommunikasjonsproblemer pga hun var utlending (misforstå meg rett - hun var flink, men det var litt vanskelig å snakke "utenom" de helt standard tingene).

 

Hun estimerte han til å være 27 prosent over snittet og mener han vil være rundt 4200-4300 på termindato. Jeg trodde jo ikke det var såå stort, men det mente hun! Heldigvis var ikke jordmødrene jeg såvidt prata med i gangen etterpå like overgitt over størrelsen da..

Jeg har bare lagt på 10-11 kilo til sammen (er 1.68 høy) og følte liksom at det var "litt under kontroll" så jeg ble rett og slett veldig lei meg da jeg følte jeg har påført ungen unødvendig mye vekt!

 

Ble veldig glad av å høre fra deg at igangsetting ikke nødvendigvis betyr en forferdelig fødsel da. Dumme meg har jo surfa litt på nettet de siste dagene og lest skrekkhistoriene om igangsatte fødsler som har vart 3 dager etc... Ellers må jeg innrømme at jeg har veldig sprøyteskrekk og er veldig lite glad i sykehus så er nok mye derfor jeg har begynt å grue meg. Bare det å få drypp i handa har liksom blitt en stor utfordring for meg! Om man bare kunne skru av hjernen og tankene noen ganger...

[Gjest]

4200-4300g er jo ikke så stort da vel??? Er det jeg regner med han her vil være når han blir født også, blir veldig overrasket om han blir under det.

 

Dessuten trenger ikke en igangsatt fødsel å bli lang, min første var igangsatt og den gikk fort! 2-10 cm åpning på litt over en time! Ble satt igang med modningsgel/pille i sjeden. Det ble ganske intenst da, men fort ferdig tross alt :-) Og når det gjelder det med hånden, veneflon, så satte de det på meg under en rie så jeg merket det faktisk ikke en gang, jeg også har angst for slikt! Dette går sikkert kjempebra skal du se og en baby på mellom 4 og 4,5 kg er da ikke groteskt stor! Han vil nok uansett være bitte liten i dine øyne som er vandt med et større barn. Husker sist jeg fødte, da var eldstemann nesten 2 år og babyen kom ut og ble lagt på magen min og jeg sa "Å, se så liten han er, han er jo bitte liten, ikke sant han er bitte liten?" henvendt til jordmor som lo litt og svarte at han var nok ikke så bitte liten, men sikkert over 4 kg, og det var han, han var 4070 g ;-)

[Myrnia 4barnsmamma]

Jeg har tvert imot hørt det motsatte--- at igangsetting fører til raskerer fødsel med tette jevne rier -- men det hele er sikkert veldig individuelt?!?

 

Jeg tror absolutt ikke du har påført ungen din noe som helst jeg!!!

 

4200 gr er da ikke så stort nå til dags... nei - ver glad for at denne spennede (og slitsomme) reisen snart er over!! Sørg for å få masse god søvn/hvile i dag (så godt du kan etter forholdene :0) - så har du krefter til i morgen! Les om de ulike fasene i en fødsel og forbered deg mentalt!

 

En klok dame sa til meg at å føde/rier gjør vondt akkurat som det i en maratonløpers muskler skriker av smerte etter ekstrem muskelkraft så er riesmerter det samme - at livmoren trekker seg sammen med en voldsom muskelkraft -- for så å slapp av! Litt sprinter og litt maraton - det er en jobb som må gjøres men det går jo nesten alltid supergreit! det er jo bare naturlig at riene kjennes vonde akkurat som hos maratonløperen som har vondt i lår/legger :0)))) Altså ikke noe å være redd for men noe å gå på med :0) (?!?!? skjønte du noe som helst av det der .... he- he - passer som bilde i hodet mitt -- men....)

 

Masse masse lykke til!!!

[Fire småtroll]

Du må ikke gå rundt med skyldfølelese for størrelsen på barnet, det får du ikke gjordt noe med nå likevel. Og om din snopspising har tilført ungen noen gram ekstra er det på langt nær verdens undergang..

 

Sist jeg fødte fikk jeg en gutt på 4800g, og synes ikke din lille høres grotesk stor ut, jeg håper veldig på et barn under 4500g jeg for min del og hadde vært kjempefornøyd hvis jeg som du hadde fått vite at den er det (jeg skal ikke på ny UL før 11.mai).. Det dryppet med ristimulerende kan jeg love deg at du ikke merker at de setter engang, jeg har hatt det på begge mine tidligere fødsler. Du kan trøste deg med at vi sjelden får større barn enn kroppen vår kan takle å føde. Min siste gutt satt fast med skuldrene i mitt bekken, men det var pga kroppsbygningen hans, har vært kort og bredskuldret hele sitt liv han (akkurat som far i huset), ellers var det ikke noe problem. Du skal se det går helt fint å få ut babyen din.

Prøv å ikke ta sorgene på forskudd, men at du er spent og nervøs nå det er helt som det skal være, du hadde vært unormal om du ikke var det før din første fødsel! Bare prøv å stole på kroppen din, den veit hva som skal gjøres når det står på, du klarer det fint! Lykke til!

[_Mita_<3]

Lykke masse til HI:) dette klarer du!!! Føler med deg...har ikke stor baby selv men ei venninne av meg fødte akkurat en jente på nesten 5 kilo.. å det gikk faktisk veldig bra, forhold til det ho hadde trodd... jeg var selv på sykehuset nå og ble sendt hjem og skal tilbake kl 12. da blir jeg vel lagt inn.. 3 cm åpning osv.. ho sa han var ute iløpet av et døgn.. da knakk jeg plutselig sammen.. griner enda.. veit ikke hvorfor.. glad nervøs osv..sikkleig fødselsangst plutselig..

 

 

LYKKE masse til..

[AnLin *j07* med januargutt.]

Åh kjære deg det høres så vondt ut å ha det som du har det nå. Vil så gjerne berolige og trøste deg, men har aldri født selv ,så har ingen erfaring å ta av. Men ikke bebreid deg selv for størrelsen på babyen din iallefall. Det hørtes ikke stort ut synes jeg. Har lest masse fødselsannonser der babyene har veid rundt det, så ikke uroe deg for det iallefall. :0) Klemmer!

[katrine har fire gutter]

Førstemann hos meg var 3700 g, og det var en ganske tøff fødsel. Andremann var 4600 g og det var en helt fantastisk fødsel. Jeg fikk også høre hele svangerskapet om at jeg bar på et gedigent barn og så for meg en grotesk sumobryter som lå og mesket seg der ine. Hadde også dårlig samvittighet for om det var min skyld. Men ut kom en helt normal flott gutt. Kjempefordel at han var stor og robust med en gang. Han så jo ut som han var to måneder gammel da han kom. Han er rett og slett en stor gutt(ikke tykk, men lang og blir nok en høy og flott mann)

 

Var litt redd for å bli gravid igjen. En kilos økning for hvert svangerskap hørtes jo ikke fristende. Men det er jo minst det nå siden jeg faktisk skal ha to :-)

 

Lykke til. Er man redd under fødselen blir smertene verre å takle, så prøv å slappe av!!

[Fallerifallera]

Åh, dere er så bra dere!! Sitter med tårer i øynene og føler meg faktisk mye bedre! Panikken har iallfall lagt seg - ikke mye vits i å ha den uansett vel, for nå er det jo virkelig ingen veg tilbake... Tusen takk for gode svar og råd og oppmuntringer - det betyr virkelig kjempemasse!! Godt å ha et sted man kan si sånne ting som man syns er litt vanskelig å fortelle andre om!

[Fallerifallera]

Og lykke til Mita85_Fødeklar:)! Du er vel lagt inn nå... Krysser fingre for deg!