Piggene ute og følelsene utenpå huden

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg har kommet inn i en vond sirkel..

Vi har begge to barn fra før, venter første felles.

 

Som dere vet, er det mye organisering og planlegging som skal klaffe for at alle skal ha det bra, pluss at vi voksne skal få litt tid alene.

Problemet er at vi er begge nokså slitne, jeg ser mine barn mindre enn han. Han har sine 70% av tiden.

Til tider kan dette være en vond påminnelse om savnet etter egne.

 

Problemet,- når vi prøver å planlegge og diskutere, ender vi stort sett i krangel. Begge føler den andre setter sine barn først og det blir mye antagelser og antagelser...

 

Har andre vært borti samme kommunikasjonsproblem, og har teknikker på hvordan snu dette?

[Anonym bruker]

Få på plass dette med tid sammen. Jeg vil påstå at det at mor og far har et godt sterkt forhold er det aller viktigeste limet i en familie.

Jeg tror det er viktig å innse at det ikke er noe skadelig for barn å være med andre mennesker. Barna MÅ strengt tatt ikke være sammen med mor eller far hele tiden.

Bruk alle sjangser og annledninger dere har og får til å være sammen. Gå å handle sammen uten barna, ta en motorsykkel tur nå til våren, eller en tur på sjøen, gå på kunstsamling, eller bare tilbring dagen hjemme.

Elskov uten avbrytelser, tilbring en hel ettermiddag i sengen. Endorfiner og hormoner, det gjør at en blir nærmere hverandre det øker forståelse og toleranse, for hverandre.

Barna har ikke vondt av å ikke være med på ICA hver eneste gang. Insisterer de så si, Nei, nå kan du være hos bestemor, nå kan du leke med x eller y til vi kommer tilbake. Jeg tror faktisk barn har godt av å være sammen med flere mennesker.