er det noen som har sagt nei

[Anonym bruker]

til at hans barn flytter inn? at en har sagt nei til å gå med på å være primærhjem fremfor samværshjem?

 

hans barn er hos oss på samvær, vi har dem annehver helg, men i perioder bor de hos oss, og er da hos mora annenhver helg.

 

nå har den ene begynt å snakke om at han vil bo hos oss mest, og det smitter, en av de andre kunne også tenke seg det. jeg tror at mor kommer til å gå med på forslaget, og bringe spørsmålet videre til far.

 

jeg har ikke lyst til å ha verken, en, to eller alle tre boende hos oss, mer enn hva vi har dem nå. det kommer nok ikke til å være populært at jeg sier nei. og lurer på hvordan gjøre det på best mulig måte.

[Anonym bruker]

Den er vrien....

Hvor gamle er barna? Bor de så nærme at en 50-50 løsning kunne være aktuelt?

 

Her må dere tenke dere godt om. Ungene skal lyttes til, men dere voksne bestemmer.

Husk det.

 

Men tenk grundig gjennom dette før dere sårer hverandre med impulsive ord...

 

Lykke til..det er ikke lett dette...

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal si ja, men på visse betingelser. Det kan være en mulighet for deg til å skape et selvstendig mandat i forhold til disse barna. Du må kreve at det er dine rog deres regler som gjelder. Jeg har erfart begge deler, fra 50/50 til at vi har fått hovedomsorgen. Jeg syns det har gått nesten bedre for min del enn det gjorde før, for da har det vært tydeligere at her er det vår husholdnings regler som gjelder. Det er blitt mindre klenging på far og mindre stress knyttet til hva mor kan finne på for å stikke kjepper i hjulet for for oss. Vi har fått kontrollen, rett og slett.

 

Likevel, dette er noe du selvsagt må diskutere med partneren din, men også med barna. Da kan du skape et bedre grunnlag for deres samliv. Og så får dere vel bidrag, da, i det minste...

[Anonym bruker]

Sette betingelser, fungerer ikke alltid like godt. Hos oss funker det særs dårlig. Jeg og han har snakket veldig mye om hvordan vi ønsker å ha det hjemme, og om hvilke regler som gjelder i vårt hjem. Enkelte av disse reglene er mine regler, spesiellt det som går på rent og pent og ryddig.

Jeg prøver å håndheve disse reglene ovenfor hans barn, barna lyer ikke meg. Jeg opplever at han ikke støtter meg, det kan være at hver gang jeg kommer hjem og ikke har vært der selv har ikke han fulgt opp og huset er bombet. Det kan være at han ikke støtter meg, når jeg ber dem rydde opp etter seg. Det kan være at jeg har bedt han følge opp litt selv, slik at ikke jeg går der som et eneste kjefte hue, som ingen hører på, og ting skjer og han forholder seg helt taus, stum som en østers.

Hos oss hadde det nok blitt slik at jeg stillte betingelser, og de ikke ble fulgt opp. Da er det jo litt dumt om barna allerede er der, en kan jo ikke kaste dem ut fordi de ikke rydder. Jeg har flere år med erfaring at det spiller så liten rolle hva betingelser og enigheter vi er kommet til, han er for svak i forhold til særkulls barna, til at jeg kunne ha stolt på at ting kom til å bli slik som vi sammen hadde kommet frem til.

Jeg har tenkt litt, og kommet frem til at det beste er vel å si fra om at jeg vil ikke ha det slik, jeg vil ha det sånn og sånn, men det er ikke praktisk når det gjelder særkullsbarna.

Jeg tror det er veldig viktig å være ærlig om hvorfor / hvorfor ikke. Det skylder en hverandre om en skal leve sammen. Forklare og begrunne sine valg er en god regel.

[Anonym bruker]

JA! Absolutt! da jeg ble sammen med min kjære aksepterte jeg at han hadde barn fra før, og at han hadde samvær med dem litt i underkant av 50 %. Dette måtte jeg bare forholde meg til fordi jeg visste at det var sånn da jeg møtte ham, og derfor ikke noe jeg kunne endre på. Så kom derimot spørsmålet om de skulle bo her fast og bare være hos sin mor kvar 4. helg. Jeg tenkte nøye over det, men kom fram til at det ikke være riktig hverken mot meg eller barna. De har allerede en mor! Jeg har aldri hatt noe ønske om å overta den rollen, og kommer heller aldri til å få det. Dessuten r jeg vedig opptatt av privatlivet mitt, og når barna er her har jeg ikke noe privatliv i det hele tatt. De sniker rundt over alt, tar ting uten å spørre, lytter til hver eneste samtale jeg og min kjære har, og det samme hvis vi har gjester. I tillegg reiser de tilbake til mor med full rapport om absolutt alt som har foregått her, samt at de sprer alt som blir sagt ute på bygda! Jeg ønsker ikke at biomor, som er en meget ond sladrekjerring som lager problemer og krangler overalt, skal vite noe om meg, min kjæres og mitt forhold eller vårt barn! Det har hun ikke noe med! Dessuten vil jeg ha muligheten til å ha det jeg ønsker av ting i matskapet mitt uten å måtte låse, jeg vil kunne gå rundt i undertøyet hvis jeg skulle ønske det, jeg vil ha muligheten til å elske med min kjære på sofaen hvis vi skulle finne på det mens våre barn enda er små, jeg vil kunne reise bort en helg å vite at tingene mine ikke blir gjennomgått mens jeg er borte, og at huset ikke blir ramponert! Mest av alt vil jeg at mitt barn skal ha trygghet, rammer, regler, sunn mat, lære seg renslighet og ikke minst lære seg fin oppførsel, noe disse stakkars barna desverre ikke har fått lov å lære seg, da biomor tror på fri oppdragelse og for det meste overlater dem til seg selv. Kanskje mange syns jeg er egoistisk? Vel, det er mulig, men det var aldri i mine planer å være 5-barns mor, og hvis jeg alikevel skulle vært det, ville jeg hatt mine egne barn. Derimot har jeg aldri bedt min kjære om å velge mellom oss, men hvis han skulle ende opp med å få full omsorg for sine barn, ville jeg nok tatt vår felles og trukket meg stille tilbake! Forakt meg den som vil

[ana baroma]

Jeg forakter deg ikke, men jeg synes at ut fra det du skriver så er du veldig opptatt av hva du selv ønsker og vil. Ikke så mye av hva din partner måtte mene og ønske. Mulig du har veldig krevende stebarn, men jeg ville nok forsøkt å se litt mer nyansert på det kanskje?

Jeg er også opptatt av privatliv, men om det skulle bli et problem med stesønnen min/barna mine og snoking i skuffer og skap, så finnes det låsbare løsninger på det.

Hva om biomor hadde overlatt barna til sin far pga sykdom eller lignende? Ville det vært det samme?

[Anonym bruker]

Ja dette med privatliv er ikke enkelt med stebarn. Det er nok en av grunnene til at en føler seg invadert.

Det samme med oppførsel og oppdragelse en ikke er helt på bølgelengde med. Veldig vanskelig å få bukt med, samme hvor ofte en har barna. Vi har hatt barna full tid før, og jeg har ikke merket noen bedring i verken klenging, lojalitet eller oppførsel.

[Anonym bruker]

Det er akkurat som om du beskriver hvordan det er å ha samvær for oss også. Sniking og snoking, rapport tilbake, følelsen av å bli iakttatt. Det å ikke kunne leve som normalt, tusle rundt i undertøy eller rote på sofaen etc.

Også oppførsel, renslighet, manerer og rammer, er et problem hos oss. I tillegg er de opptatt av så mye vås, de er ikke intressange og engasjerende, men veldig materealistiske og overfladiske i interessene, og pratet.

 

Jeg kjenner at jeg blir i dårlig humør om de sitter ved bordet og jabber på om en dyr mobiltelefon og dens funksjoner, på en vulgær måte og som ompenger ikke betyr noe. Min barn kommer ikke til å få lov til det.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt nei.

Min mann stopper å være min mann når barna kommer inn døra. Han greier ikke å kombinere det med å være venn, partner, elsker til meg, med å være far for de andre barna han har.

Det er greit nok at ting stopper opp annenhver helg, men om ting skulle stanse hele tiden, er det jo ikke mye vits i at han og jeg fortsetter sammen.

Han må bevise til meg at han klarer kombinasjonen før det blir aktuellt at noen flytter inn her med oss.