hva fikk deg til å gå fra barnefar?

[Anonym bruker]

er så i tvil om hva jeg bør gjøre.. er redd jeg kommer til å angre..

 

noen erfaringer??

[Ane**]

I mitt tilfelle var det fordi jeg fant ut at barnefar ruset seg..

 

Om du er i tvil synes jeg du skal stille deg selv ett ganske enkelt spørsmål...

-Tror du at du kunne hatt det bedre enn du har nå?

 

Om svaret på det er ja, så har du svaret ditt

Barna merker utrolig fort (også babyer) om mamma ikke har det bra. Og har ikke du det bra, har ikke de det bra.

Du må ta vare på deg selv, for at du skal være i stand til å ta vare på andre, er det noe som heter. Jeg synes det er mye sant i det...

[Anonym bruker]

En av hovedgrunnene var p.g.a. lite hjelp å få av han, følte meg som en alenemor til tross for at jeg var i et forhold. Og det at jeg satt mye alene om kveldene. Vi gjorde stort sett ingenting sammen. Så jeg føler faktisk at jeg har det bedre med meg selv no, slipper å gå å irritere meg stadig vekk. Eneste skåret er jo at man har måttet gå rettens vei.

[camilla^]

Hovedgrunnen var min ex-manns sykdom. Da det gikk utover barna, og jeg selv følte nok var nok og jeg var totalt utkjørt brøt jeg. Jeg er litt lei meg for at jeg prøvde litt for lenge å prøve å få forholde til å gå. Men da jenta noen ganger hadde kommet og fortalt at pappa ville ta livet sitt. Og jeg aldri viste om det var fra psykiatrisk eller polititet som ringe om natten. Sistnevnte har aldri kommet, men jeg blir ikke forundret om den kommer engang, men det er en annen sak.

Her var det rett og slett valget mellom å prøve å få min ex-mann friskere eller å skåne barna så de ikke tok mer skade enn de alt hadde.

 

Er du redd for at du kommer til å angre, ville jeg tatt en skikkelig prat med gubben. Da er det enda endel som holder igjen, og da burde en prøve å få det på rett kjøl igjen. Ofte er det ikke så mye som skal til.

[Anonym bruker]

rusproblemer og uføretrygda

[Korse76♥]

Signerer denne, var slik jeg følte det også. I tillegg så ble han forandret da han måtte gi slipp på favoritthobby'n sin, smilte aldri mer og jeg følte vi hadde det bedre uten hverandre. Ikke angret på valget, og vesla var bare 10 mnd så hun merket ikke stort til bruddet heller.

[Anonym bruker]

Jeg erfarte at barnefar endret atferd da jeg ble gravid - han trodde han hadde meg i garnet og endret personlighet pluss måten han behandlet meg på. Glad jeg var sterk nok til å gå fra ham!

[rampetrollet]

Mangel på respekt fra han og hans familie. Etter 7 år med å aldri gjøre ting bra nok eller riktig var det nok for meg og venter nå på å få mitt eget der jeg kan være min egen sjef uten å måtte tenke på andre enn meg selv og gutten min..

[Anonym bruker]

Hei, har ikke gått fra han ennå. Venter på et hus jeg skal arve når alt er avgjort. Men grunnen er de to siste. Føler at alt endret seg når jeg ble gravid. Vi planla en liten og jeg trodde vi skulle glede oss sammen, men følte meg alene i hele svangerskapet og når hun ble født. Føler jeg aldri gjør noe bra nok og får slengt tilbake støtt at jeg ser på han som et null og en idiot. Noe jeg aldri har gjort.

Føler han tror jeg aldri kommer til å gå fra han, men slik det er nå er jeg overhode ikke lykkelig og ønsker å være alene med tulla mi og meg.

har tøffe tider i vente men er sikker på at jeg får det bedre. Ikke matrealistis, men det gjør enn ikke lykkelig. Det vet jeg.

[Anonym bruker]

følte meg alenemor og mye hjemme alene på kvelden, Han stakk ut hver kveld og tok det som en seff at han kunne møte kamerater. synd for han . Endte opp med at jeg ble lie og stak fra hele gubben!

[mia:)]

jeg har ikke ett vondt ord å si om min eks. faktisk. han er en herlig far, en kjempe snill gutt, som tar ansvar,stiller opp når det trengs. morsom, kjekk, snill. han er det de fleste kaller drømme mannen. men ikke for meg, uheldigvis, jeg klarer ikke føle mer enn kun vennskapelig kjærlighet for han. og det er ikke rettferdig ovenfor han eller meg. så vi går fra hverandre som to veldig gode venner.