Litt trist....pga svigermor......

[Anonym bruker]

Føler meg så "tråkka" på eller hva jeg skal si...

Har vært sammen med mannen i 5 år nå.

Vi ble gravide, og alt var velstand hele tiden når det gjaldt svigers og sånn... Blide og hyggelig hele tiden. "passet" på at alt var bra osv...

Men nå etter at babyen kom til verden, så eksisterer ikke jeg i det hele tatt.

Jeg skjønner at de er oppslukt i barnebarnet sitt, men er det nødvendig være SÅ avvisende når de kommer på besøk? Hun står nedi vogna eller med han i sofaen, duller , dikker og dakker... Og sier jeg noe, så hører hun ikke i det hele tatt. IKKE interresert i NOE jeg har å si.Og da mener jeg virkelig HELT BORTE VEKK!! Ikke noe om hvordan vi / jeg har det eller noe.... Blir litt såra av det for å si det sånn...

Jeg føler meg så oversett og forbigått.

Føler at det på en måte var sånn at de/hun tok vare på meg tidligere, kun for at jeg bar frem deres eneste barnebarn, slik at de fikk oppleve det før de gikk bort. De er oppi åra...

Flere som har det sånn?

At svigers har mistet interessen for deg/dere etter at babyen kom til verden?

[Pia♥CF]

Usj.. ikke moro.. Stakkars deg rett og slett! Men.. tror kanskje du er nærmere svaret enn du tror. Du skriver de er oppe i åra, eneste barnebarn osv... Hun har vel enten ventet og ventet.. så dette blir som å få #sønnen# sin på nytt.. Og , ikke minst, før var det jo sånn at svigermødrene lærte svigerdøtrene det meste om ting.. men med alle nettsider, info fra venniner, helsestasjon mm, har vi liksom ikke det behovet..

 

Jeg har ikke lenger ett godt forhold til min sm. Mange grunner, men hovedsaklig fordi hun ikke respekterer det jeg sier. Løsningen er at de nå må inviteres hit. De kan ikke bare komme uanmeldt når det passer dem. Stort sett passer det aldri for meg, men jeg må jo ta meg sammen innimellom. Har snakket med mannen min, men det ender somregel i en heftig diskusjon, så har sluttet med det. for det er som han sier, han har ikke tenkt til å oppdra sine foreldre.. Men min pappa sa det egentlig bra da.. Ikke forvent noe, men se på det som en hyggelig overaskelse... og da mener jeg om det kommer noe godt ut av besøkene... Laaang storry.. plagsom, men jeg dri... i hele greia, og lar det IKKE gå innpå meg lenger..

 

Så ikke bli såret.. vær blid å ta tiden til hjelp :-) ( sier jeg da... jaaa)

 

[Gjest]

Huff, kjenner meg litt igjen, også med min egen mor...får snakket når ungen sover og den ikke skal forstyrres da heldigvis Men når han er våken hadde de ikke merket det om huset hadde ramlet sammen da. Tror ikke det bare er oss mødre som får litt hormonkikk av sånne bebiser, besteforeldre blir nok litt tussete de også. I følge søsteren min som har tre stk små går det over etter hvert....Det har i hvertfall blitt litt bedre nå som knøttet snart er tre mnd. Jeg velger i hvertfall å være optimist og leve i den troen

[Hipp*hipp*hurra<3]

Jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv, kjente meg veldig igjen i det du skriver. Syntes forholdet til svigers var bra før babyen kom, men det skar seg fort etter fødsel. Har selv slitt veldig med dette, men det begynner å bli bedre nå (barnet mitt er snart 1 år). En stund hadde jeg lyst til å kutte kontakten tvert, men det hadde blitt trist det også. Følte også at de kun "tok vare" på meg for at jeg kunne gi dem et barnebarn og så... "oppdrag utført"!

 

Jeg fikk et stort sinne mot mine svigers for at de oppførte seg sånn, men fikk også skikkelig dårlig samvittighet. Har etterhvert skjønt, i fornuft og følelser, at jeg/vi bestemmer over vårt barn og at man har lov til å si fra (selv om det ikke alltid er like lett). Stol på magefølelsen, hvis noe ikke føles riktig for deg/dere, så kan de godt få tilbakemld. på det, syns jeg. Det er kanskje lettere for mannen å si fra til sine foreldre enn for svigerdatter..?

 

Det er lenge til mine svigers blir pensjonister, så jeg tror ikke det nødvendigvis trenger å ha noe med alder å gjøre. Noen blir bare veldig tussete, dessverre...

 

Ble visst langt dette, men jeg håper det hjelper litt å høre om andre i samme situasjon.

 

Lykke til med svigers, håper det "ordner seg" snart!

 

Klem fra meg

[Chiquita Bananas]

Du er ikke alene ....

Det var ikke måte på hvor mye jeg ble bortskjemt da jeg ble gravid med barnebarnet deres og nå er det kun han som står i hodet på dem.

Er superglad for at dem er så begeistra over ham, men når svigermor har begynt å føle seg veldig hjemme og gjør ting jeg ikke liker gang på gang og nesten nekter å gi ham til meg og dytter alle andre bort og røsker til seg bilstolen for å ta ham opp - da blir nesten for ekstremt.

 

Svigerfar er mye mer avslappa til det hele, men forguder gutten.

Svigermor er for det meste alene hver dag så hun hungrer etter sosial liv.

 

Kanskje du skal ta en liten prat og sette ned foten hvis du føler ting blir forbigått og ikke glem å tenke på at du er heldig for det er nok av dem som har besteforeldre som ikke får muligheten for dem bor for langt unna eller fakisk ikke er interessert. Det er det jeg tenker på - det viktigste for meg er at lillegutt skal bli elsket av begge familiene og tida går fort - snart vil han være interessert i andre ting ;o)