Hva gjør dere når barnet deres er trassig?

[Kystrøya]

Opplever at min lille tulle på snart 2,5 år får stadig sterkere og sterkere vilje, hun tester grenser ustanselig, har arvet mitt temperament dessverre, og gråter derfor mye når hun ikke får viljen sin. Føler vi har prøvd det meste nå. Snakker mye med henne, setter meg ned på hennes nivå, forklarer hvorfor hun ikke kan få lov til å gjøre som hun vil hele tiden, at hun ikke kan bli sint og sur når hun ikke får viljen sin, og forklarer at dersom hun gjør sånn og sånn så får det konsekvenser. Men hun tester likevel hvor langt hun kan gå, og begynner alltid å gråte tilslutt og gråter ustanselig. Det er da jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Vi har prøvd det meste. Bør jeg forlate henne og la henne rase ifra seg, og så snakke med henne etterpå, slik at jeg viser henne at det er mamma som bestemmer? Noe tips anyone?

[børdi]

min erfaring fra min datter som nå er 3.3 år, er at det ikke nytter å forklare når de er rasende og gråter..

så jeg pleier å overse henne når hun raser, gir henne kort beskjed om hva som er uakseptabelt, og lar henne rase ifra seg , for så å forklare henne kort og enkelt etter.på...

et eksempel på scenario.:

 

Om hun slår lillebror med noe, så gir jeg beksjed om at det er ikke lov, fordi han får vondt og blir lei seg,

gir hun seg ikke da, advarer jeg om at om hun ikke gir seg nå, tar jeg vekk det hun slår med, fortsetter hun, gir jeg samme beskjed 2 ganger til, har hun ikke gitt seg da, tar jeg leken...

Hyl og skrik følger, og da lar jeg henne rase, og forklarer etterpå.

 

skjønte du den? hehe litt vanskelig å forklare....

 

[Gjest]

Dersom du ikke når igjennom med snakk eller avledning (men prøv alltid det først), og det gjør man jo sjeldent når de er sinte nok, så ville jeg bare sagt noe sånt som at "Nå setter jeg meg bort i sofaen, du må gjerne komme bort vis du vil når du har roet deg litt" og så satt meg bort i sofaen og begynt med noe og oversett henne litt, evt tilbydd henne å sette seg bort til meg et par ganger. Ikke gi henne for mye oppmerksomhet når hun trasser og er sint, da lærer hun bare at dette er en måte å få din oppmerksomhet på, ga heller vekk litt om hun ikke vil snakke med deg og gjør på noe annet. Ellers så ikke fortvil for mye, dette er både vanlig og faktisk sundt! Små barn "skal" trasse, det er en kjempeviktig del av utviklingen deres og helt naturlig og vi foreldre får oppleve det verst nettopp fordi det er oss de er mest glad i og dermed tryggest på. Ta det som en tillitserklæring at hun tør å være så sint og sur på deg, hun vet at hun kan det fordi hun er trygg på at de elsker henne likevel.

[Kystrøya]

Som regel har det fungert bra å la henne stå alene og trasse (gråte, hyle) i fred, mens jeg går å gjør noe annet en liten stund, etter å ha forklart hva som skal skje selvfølgelig. MEN, jeg synes det er så ekkelt å la henne stå alene og gråte! Føler at jeg forlater henne, og redd hun skal føle det samme. Etter noen minutter går jeg for å prate med henne. Er hun fortsatt ikke mottakelig for å prate så lar jeg henne gråte litt til. Slik går det, helt til hun kommer opp i fanget og da snakker vi lenger. Da skjønner hun som regel at man ikke skal slå, ikke sparke, ikke bli sint for at man ikke får gjøre slik e.l. Men det er den dårlige samvittigheten min som plager meg, at jeg "forlater" henne alene slik for å gråte...

Samtidig vet jeg at hun er mye som meg. Hun trenger å få være ifred når hun er sint, trenger å rase ifra seg, gråte og hyle ut sinnet sitt, og så snakke om det etterpå...

[Anonym bruker]

Når sønnen min er i den hjørnen, så får han først 1 forklaring på hvorfor han ikke må gjøre det, og 1 advarsel før jeg gjør noe med det.

 

F.eks idag da vi skulle ta bussen. Den plassen vi vanligvis sitter på (der man har vog), var opptatt, så vi måtte sitte en annen sted. Men da klikket gutten og slo seg helt vrang. Først forklarte jeg at setene var opptatt, fordi det er en annen dame som sitter der med datteren sin. Men han ville fremdeles ikke roe seg, så da får han en advarsel: vil du ikke sitte her, få du sitte i vognen. Enda ville han ikke roe seg, så da puttet jeg han i vognen resten av turen.

 

Det er slike jeg takler min trassige sønn.

 

Han er også 2,5 år.

[Gjest]

Denne metoden har jeg også brukt på sønnen min (2 år), og den funker kjempe fint. Jeg husker spes. en gang han sto ut i gangen og hylskreik for noe han ikke kunne få. Han skrek og bærte seg og var helt umulius. Jeg prøvde alt for å roe han ned. Til slutt sa jeg til han at nå sitter mamma på kjøkkenet, så få du bare komme når du har roet deg, og klar til å få trøst. Så jeg satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe, da han kom etter 10 min. Uten et ord, bare litt gråtelyd, kom han bort til meg og åpnet armene sine for at jeg skal bære han opp.

 

 

[Kystrøya]

Da gjør jeg iallfall det som mange andre gjør da ser jeg =)

Man må kanskje bare ha tro på at det en gjør er det rette, for barna skal jo lære at man ikke alltid kan få viljen sin og at man ikke kan gjøre som man vil alltid. Men kjenner jeg blir veldig fortvilt iblant når hun virkelig skal teste meg og gråter og gråter fordi hun ikke får det som hun vil. Lett å sprekke da ja.