Bitter mor og x som bruker ungen mot faren

[Anonym bruker]

Hos oss skaper x-dama til samboeren min store problemer. Hun virker svært bitter for ting som ligger i fortiden og som var grunnen til at det ble slutt. Problemet er bare at hun bruker gutten sin som brekkstang for å sabotere mest mulig. Da jeg traff sambo, hadde han omtrent ikke samvær i det hele tatt. Jeg ble imidlertid lei av at han hele tiden klaget på at han ikke fikk samvær og oppfordret og støttet ham på at da måtte han gå til rettsak dersom ikke annet hjalp. Jeg har ellers støttet og hjulpet ham mye i denne tvisten, da jeg tidlig innså at x-dama var jo gått helt i vranglås. Til tross for at hun hadde ny sambo, virket det for det første som at hun ikke tålte at min sambo traff meg, merkelig nok. Da min sambo endelig fikk ordnet en slags skriftlig samværsavtale, gjorde hun alt for å sabotere. Forlangte timesplan for samværet minst 14 dager før samværet skulle finne sted. Og dersom noe viste seg å avvike fra timeplanen, så ble han beskyldt for avtalebrudd. I tillegg terroriserte hun telefonen min i lang tid ( vi hadde ikke flyttet sammen ennå da), siden min sambo var mye hos meg. Greit nok tenkte jeg i begynnelsen, for regnet med at hun var et oppegående menneske det gikk an å samarbeide med.

 

Men nei, i stedet endte det med at hun en gang begynte å spørre ut min unge i telefonen om forholdet mellom meg og min sambo. Da hadde hun terrorisert telefonen lenge før dette, selv om det var kamuflert bak mange unnskyldninger og forklaringer. Men da hun gjorde dette, fikk jeg nok. Om hun var villig til å bruke sin unge i kampen mot sin x-kjæreste, så fikk hun f*** ikke dra mine unger inn i dette! Så jeg sa henne noen sannhetsord, og gikk til advokatet til min sambo, og fikk gjennomslag gjennom en senere rettsak om samvær dem imellom, at hun eller barnet kun skulle ringe til min sambo's mobiltelefon (for man vet jo ikke om det var hun eller gutten som ringte). Uansett så skulle gutten og faren ringe annen hver gang ble det under rettsaken bestemt, siden hun faktisk fikk gjennomslag for samvær kun i skoleferien og noen langhelger.

 

Men hva skjer? Hun fortsetter å ringe fasttelefonen vår, kunne ringe opptil 10 ganger i løpet av samme dag, tross at de under rettsaken ble bestemt at kun mobilen til faren skulle ringes til (så vi måtte slå av lyden, da orket ikke ta telefonen når så hvem det var. Og vet det var henne, da dette kunne skje også når gutten var her til samvær). I tillegg sørget hun alltid for å ringe ved leggetid, med det resultat at ungen ble urolig og begynte å savne sin mor. Alle forsøk på å be henne heller ringe på dagtid, at det var bedre for gutten - kanskje også la være å ringe så ofte - var nyttesløst. Jeg mener, greit at du savner ungen din, men du trenger ikke ringe hver dag og flere ganger daglig når denne har samvær til den andre forelderen. I tillegg så var jo alt galt, fikk vi høre etter samvær: ikke hadde vi pusset tennene godt nok på gutten, han la seg for sent, spilte for mye spill, det var til og med vår feil om gutten ikke hadde så lyst til å prate i telefonen hver gang hun ringte. Og hun kan la være å sende med ski eller annet nødv. utstyr/klær, tross at faren uttrykkelig har bedt henne om det. Så sent som i vinterferien da hun på forhånd vet at vi går en del på ski, så hadde hun ikke sendt med noe skiutstyr. (heldigvis har vi gammelt utstyr fra mine barn som har vokst ut av dette, men str. 42 i skisko til en gutt som bruker 38 er jo ikke akkurat det beste, men løste seg med mye raggsokker inni).

 

Som om ikke det var nok fikk hun sin den gang 5 år gamle gutt til å ringe fast-telefonen vår (som hun ved rettsforliket visste hun ikke skulle bruke) og be ham si på svareren vår at : Pappa , hvorfor tar du ikke telefonen når jeg ringer?" Det var så sjofelt og gjennomskuelig, for det var så tydelig at han var instruert, For han begynte på setningen, men glemte tydeligvis instruksen, så vi hører han si i svareren: "mamma, hva var det jeg skulle si?!, hvorpå vi hører mora i bakgrunnen si_"spør hvorfor han ikke tar telefonen når du ringer".

 

I tillegg sørget hun for at gutten alltid var/er borte eller ute og lekte når faren ringte til avtalt tid i.h.t rettsforliket, og sørget for at gutten nesten aldri ringte til faren på sine avtalte dager. Det mest sjofle er at hun fikk sin den gang 5 år gamle gutt til å begynne å kalle sin nye samboer for pappa, og innbille ham at min sambo ikke var ordentlige pappaen hans. Og det nyttet ikke at min sambo tok dette opp med henne. Gutten hadde da kalt hennes nye samboer ved navn så lenge jeg hadde kjent gutten (et par år), så det var veldig påfallende at han nå plutselig i løpet av en sommer var blitt så hjernevasket på hvem som nå var hans egentlige pappa. Hun har faktisk fortsatt å la være å korrigere gutten sin på dette, selv etter at det ble slutt mellom henne og denne samboeren, enda da var kun maks et år etter at hun hadde hjernevasket gutten til å kalle ham for pappa og benekte sin egen far.

 

Kunne ramset opp en hel haug med andre ting også. Er selv rimelig frustrert over denne dama, da hennes kjepper også virker inn på vårt liv og ikke minst er jeg både overrasket, sjokkert, og syns oppriktig synd på ungen som har en mor fra h********* spør du meg. Ikke misforstå, men med det mener jeg at det virker som hun har et eierforhold til ungen sin som rett og slett er usunn. Og det verste er at dama virker ved første møte rimelig oppegående (har truffet henne en eller to ganger), og attpåtil er førskolelærer med spes.ped for barn og jobber med barn! Og tror nok hun er dyktig generelt, men klarer tydeligvis ikke å betrakte sitt usunne forhold til samvær, far og ungen sin med faglig avstand.

 

Hadde bruddet ennå vært fersk skulle jeg forstått det. Men det ble vel slutt i 98- eler -99. Nå skriver vi 2007 og dama verner fortsatt om sin bitterhet for hva hennes en gang elskede gjorde mot henne (NB! hadde ikke noe med fysisk vold eller mishandling av verken ungen eller henne å gjøre) og gjør alt hun kan for å stikke kjepper i hjulene fortsatt. Hun har skjønt hun ikke kan la være å nekte å sende gutten sin til samvær. Men det finnes nok av andre infame ting å gjøre som sliter ut både motparten. (faktisk meg mer enn min sambo, men det skyldes at jeg føler veldig ansvar for at gutten faktisk skal ha det bra når han først er her til samvær. NÅ skal nevnes at min sambo ikke akkurat er den mest økonomiske, så det er jeg som styrer dette her i huset, og derfor sørger for at han har penger nok til å betale flybilletten når gutten skal til samvær m.m. )

 

Uff, dette ble veldig langt og vet ikke helt hva budskapet mitt er. Bare at jeg begynner å merke at jeg er sliten og lei av at den - unnskyldt uttrykket "merra" ikke klarer å legge fortiden bak seg. Måtte bare få ut litt frustrasjon. For gutten er nå 9,5 år gammelt, og selv om planen var at det skulle bli litt oftere samvær etterhvert som han ble eldre, så nekter hun jo dette. Og det sliter utrolig på å møte konstant motarbeidelse over flere år, så tror min sambo har gitt opp her.

[Anonym bruker]

hmmm. Høres ut som et merkelig kvinnemenneske. Glad jeg slipper å forholde meg til en slik biomor.

[eirama]

Google: Parental Alienation Syndrome eller Foreldrefiendtlighetssyndrom.

 

Er det mulig for far å ta en runde til i retten?

Dette har ingen godt av å leve med.

 

Kan også anbefale F2F.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror d e lite aktuelt med ny rettsrunde. Merker at sambo har resignert, så frustrasjonen e faktisk større hos meg enn han, tror jeg. Vi hadde trodd at dommeren i rettsforliket forrige gang ville gi han mer samvær og "instruere" mor mer i hva hun hadde lov til å gjøre eller ikke. Men hun fikk som sagt gjennomslag for kun samvær i ferier med den begrunnelse at gutten var så liten (skulle begynne i 1.klasse da). Dessuten fremstår dama som "fornuftig og oppegående" og "selvsagt kunne hun bli med på å utvide antall samvær etter hvert som gutten ble eldre".

 

Problemet er at dette ikke står nedfelt noe sted i avtalen de den gang kom frem til. Dommeren stolte på at det var voksne fornuftige mennesker han hadde med å gjøre. Selv kan ikke dommeren huske akkurat det utsagnet lenger heller. Da advokaten til min sambo fremmet ny sak på grunnlag av bl.a. manglende oppfølging fra hennes side angående dette med telefonringingen (først og fremst at hun ikke sørget for at gutten ringe/var tilstede ved opprigning), så fikk min sambo til svar fra dommeren (eller hvem det nå var) at dette var for lite grunnlag å sette igang en ny runde igjen. Dermed styrket dette mor sin merkelige oppfatning av hva som var riktig. Så enden på visa er jo at nå gidder ikke mor i det hele tatt å følge opp ringeavtalen. Hun har jo fått bekreftet at det å sabotere slik ikke får følger, og min sambo tror jeg resignerte helt etter dette. Så ny runde i retten tror jeg ikke han er motivert for, for har etter min mening vært svært uheldig med dommeren som jo har virket som av den "gamle skole" og svært konservativ (mor har alltid rett-oppfatning ol.). Og ved en ny sak vil de jo få samme dommer sannsynligvis. Så når min sambo får så lite gjennomslag, tross all dokumentasjon på hvor vanskelig mor hadde oppført seg tidligere,- så er det nok lite håp å få fra retten.

[Anonym bruker]

Jeg finner ikke ord jeg... Egentlig straffer hun mest ungen sin ved å drive på sånn og det er tydelig at noe feiler dama... jeg aner ikke hva råd jeg skal gi deg annet enn at dere rett og slett må stå på ..

[Anonym bruker]

Det hører med til historien at mor selv selvsagt har en helt annen virkelighetsoppfatning enn oss, da, må jeg få legge til. Ang. ringekonflikten har hun hele tiden krevd at far skal være den som ringer hver 14. dag. Ikke noe galt i det. Men det som var det merkelige er jo at hun ikke selv innså/innser at hun har et medansvar for å styrke far-sønn-forholdet, ved at hun skulle ha krevd det samme av seg selv som hun gjør av barnefaren(min sambo). Men dette nektet hun selvsagt for, og har hele tiden fortsatt å beskylde min sambo for at han ikke ringer ofte nok. At hun overhode ikke sørger for at gutten overholder ringetidene sine eller at hun enten sørger for å slå av sin mobil/at gutten er borte til de avtalte ringetider rettsforliket har fastslått skal finne sted, når min sambo ringer, - ja, det ignorerer hun glatt. Det verste er at jeg tror hun faktisk ikke innser eller klarer å se hvor urimelig hun er.

 

At hun hele tiden innprenter gutten at han ikke har søsken i det hele tatt (til nød at han har HALVsøsken, dvs min sambo og mine fellesbarn. Dette vet jeg, for gutten sier jo selv at han ikke har søsken, selv om vi alltid har omtalt våre fellesbarn som hans søsken til han), men at han snart skal få ordentlig søsken nå (hun e gravid med ny sambo. NB! Ikke den forrige x-sambo hun har fått gutten til å kalle pappa, mens hun har innbilt gutten at min sambo bare er en liksompappa, bare bio, men ikke ordentlig liksom)).

 

Sannheten er at gutten aldri vil få annet enn halvsøsken, uansett hvordan vrir og vender på det. Personlig liker jeg ikke ordet "halv" og dropper helt å bruke uttrykket, enten det gjelder min eldste sønn mot de mindre søsknene eller min sambos gutt som også selvsagt er storebror til min sambo og mitt fellesbarn, på lik linje med mine særkullsbarn.

 

Så skulle du, biomor tilfeldigvis lese dette, så har jeg en inderlig bønn: prøv å legge fortiden bak deg. Det er ikke sunt for gutten, OG jeg synes faktisk litt synd på deg mitt oppi all frustrasjonen min: For du kan umulig har det særlig godt inni deg, som har gitt bitterheten din så gode vekstvilkår hos deg selv. Enten du vil det eller ikke, så er du uløselig knyttet til guttens far resten av livet pga det enkle faktum at dere har et barn sammen. Dette faktum forsvinner ikke, uansett hvor mye du prøver å ignorere dette, så hvorfor ikke prøve å gjøre det beste ut av det??