For 11 år siden fikk jeg ei datter

[Anonym bruker]

Det var slutt med kjæresten da jeg ble gravid. Han ville ha meg tilbake uansett. Han visste hele veien at jeg var usikker på hvem som var faren. Men han har elsket henne som sin egen. På sykehuset skrev han under farskapspapirene før jeg i det hele tatt fikk somlet meg til å be om en test.

 

Hele veien har han stilt opp for henne, og hun vet ikke at en annen muligens kan være hennes far. For meg spiller dette kun en rolle dersom man på grunn av sykdom trenger å teste for ett eller annet.

 

Jeg føler ikke at det gjør meg til en dårligere person. Slik kan skje - alle faktisk. Hva med de som er adoptert? Er man ikke like glad i de? Trenger man faktisk å vite opphavet sitt for enhver pris?

 

En sjelden gang kan det hende at jeg tenker over det. Men i det store og hele spiller det ingen rolle. Han er pappaen hennes. Hun er glad i han og han er glad i henne. Av hensyn til datteren min velger jeg ikke å stå frem med navn.

[Anonym bruker]

hve med hennes rettigheter? jeg mener at alle har rett på å få vite hvem faren er.. dere lyver for henne og det kan hende at hun kommer til å reagere på dette om dere ikke sier dette før hun er voksen... hva med rettighetene til den biologiske faren da... for å være helt ærlig så syns jeg at du er feig... jeg venter barn og har sagt det til begge de som kan være faren... er sammen med han ene og håper at det er han som er faren, men om det er han andre skal da han få vite det og ungen skal få vite det.

[Anonym bruker]

om dere lever et godt liv nå syns jeg ikke du trenger noen test. noen ganger er det best å ikke vite. tenk heller på alle de problemene og usikkerheten som vil komme ut av det. to sider av hver sak selvfølgelig. men kanskje datteren din ville følt seg "rotløs" på en måte.

[Anonym bruker]

Ja han er pappan hennes og INGENTING kan forandre d..

 

MEN han er kanskje ikke den biologiske. Og hva hvis dere noen gang skulle trenge riktig dna hvis hun blir alvorlig syk eller noe?? (Håper ikke d da) Hva da?? Skal du liksom si til hun at jo men vet ikke hvem farne din eR??? Nei det går ikke d... Alle barn har rett til og vite hvem som er biologisk far...

 

Men din samober er selvfølgelig barnets pappa, det kan ingenting ta fra dem

 

Er forskjell på pappa og biologisk far

[Anonym bruker]

HI her

 

Vår situasjon har hele tiden vært at min eks har ønsket å være far. Den andre som også kan være inne i bildet - for å være helt ærlig, et dophue. Boing - hvor dum kunne man være? Jeg er ikke enig i at det er min plikt å opplyse ham om noe som helst. Jeg kommer fra et så lite miljø at han også kunne tatt kontakt og undersøkt litt. Har møtt ham i ettertid og han har aldri stilt meg et eneste spsm om noe som helst.

 

Diskuterte med mannen i helga akkurat problematikken med sykdom. Og det har jeg faktisk sagt hele tiden. Det er kun dersom noen blir alvorlig syke at det her kan bli et problem. Hun er lykkelig, faren er lykkelig, og jeg er lykkelig. Min nye mann er helt enig i vår avgjørelse.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun som sa at du er feig. Og dette er ikke noe som kan skje med hvem som helst, slik du hevder. For meg høres det ut som du var uansvarlig, og nå vil du ikke stå for det du har gjort. Du kan argumentere med hva du vil, men det forandrer ikke historien her.

[hannehormonell]

ærlig talt.. skjerp dere. sett dere inni i hennes situasjon! ho vet nok hva som er best for sin familie!!

[Anonym bruker]

Enig i at dette ikke holder. HI virker ikke så veldig gjennomtenkt.

[Anonym bruker]

Litt ego kanskje ,

men også velment...

 

Jeg hadde nok gjort det samme HI ..

[Anonym bruker]

Den tid den sorg, skulle det bli nødvendig så kan jo saken diskuteres med datteren din når det oppstår noe hun må vite om.. Hvorfor lage trøbbel så lenge en ikke må det? Kan jo evt ta det opp med henne når hun blir eldre og muligens forstår mer av det..

Men går det ikke an at du sjekker opp i saken og finner ut hvem som er faren uten at hun trenger å vite det?

[Pocahontas]

Hvordan tror du datteren din vil føle det når hun en dag finner ut dette?

 

Da kan jeg garantere deg at hun vil føle at hun har levd på en løgn.

[Sweet tooth]

Kjære Anonym,

 

Ut fra det du beskriver støtter jeg deg fullt og helt om ikke å fortelle noe til datteren din. Jeg er selv adoptert, og har i dag kontakt med mine biologiske foreldre. Setter stor pris på det, for det er hyggelige og gode mennesker. Men det er selvfølgelig familien som jeg vokste opp med som alltid vil være familien min!!! Tror virkelig det ikke kommer noe godt ut av at du forteller datteren din om dette, det er jo godt mulig at "dophuet" ikke er faren uansett. Han høres ikke ut til å værfe en som vil stille opp for din datter, og sjansen er stor for at hun vil føle seg avvist og usikker. Det var ihvertfall mitt mareritt da jeg kontaktet mine biologiske foreldre å oppdage at de feks. var kriminelle, dopmisbrukere el, og ikke var interessert i kontakt. Jeg tror det er bedre for henne å tro at faren som alltid har elsket henne og vært der for henne også er den biologiske faren. Og dersom det av en eller annen grunn skulle komme opp når hun blir større ( men jeg ser ingen grunn til det) tror jeg hun vil forstå at dere forsøkte å beskytte henne- når hun får tenkt seg om.

 

Beste ønsker fra

[Gjest]

en far er ikke nødvendigvis den som gjorde din mor gravid, det har sett så mange eksempler på. en far er en som er glad i deg, er der for deg og oppdrar deg.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du tenker som du gjør. Det gjør jeg også. Jeg har egentlig nå bestemt meg for å slå meg til ro med at min samboer er faren til alle de tre barna mine, men en liten agg av uro dukker til stadighet opp hos meg når det gjelder min eldste sønn. Jeg hadde nettopp avsluttet et forhold fordi jeg ble så innmari forelsket i min nåværende samboer. Det skjedde så plutselig. Jeg var ikke utro da jeg var sammen med eksen, men vi var raske med å hoppe til køys da forholdet til eksen var avsluttet. Halvannen måned inn i forholdet oppdaget jeg at jeg var gravid. Jeg hadde ikke hatt menstruasjon på 4 mnd (svært uregelmessig syklus) og ble så klart livredd. Nevnte frykten for min nye kjæreste om at jeg ikke var helt sikker på hvem som var faren. Var svært deprimert og lei meg. Dro til gynekolog som mente han kunne si når barnet var unnfanget, og da var min nye kjæreste faren. Vi trodde blindt på dette. Min eks og hans familie derimot, var skeptiske. Jeg hatet dem for det. Til slutt lot de det ligge da jeg sa jeg hadde hatt mensen i mellom dem.( det hadde jeg ikke, ville bare få dem ut av livet vårt) Det var ca 14 dager til 3 uker mellom eks og ny kjæreste. Gutten kom 2 uker før tiden. Alle sa han lignet på faren sin (nye kjæresten) Bare jeg var skeptisk, men holdte det for meg selv. Gutten er 6 år nå, og vi har fått to barn til. Tror ikke min samboer noen gang tenker på det, han er sikker på at gutten er hans. Jeg vil ikke lage problemer av det, men jeg vil så gjerne vite helt sikkert, sånn at jeg aldri mer trenger å tenke på det. Så tenker jeg som deg på det med sykdom og sånn.

 

Men jeg kommer ikke til å si eller gjøre noe, ikke vits å lage problemer, jeg får leve med det, selv om det sliter på innimellom.

 

[Anonym bruker]

må bare si dette:

 

ei venninne av meg har en søster. søstera har en annen far enn venninna mi. Mora hennes holdt det skjult hele veien. Når hun gikk ut av videregående skole, sto ikke hennes "far" der, men den biologiske. Den dag i dag har hun ikke kontakt med sin mor.

Nå hadde jo han skrevet under denne attesten, men du må vite at om barnet finner det ut, kan det godt være at det blir månelyst for deg altså..

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg sendt inn en dna prøve uten at datteren min viste det og uten at noen av mennen viste det. Da ville i alle fall jeg vist hvor landet lå.. Mange slike steder på nettet. Ta en prøve av din datter. Og en av din mann. Hvordan dette gjøres er nøye forklart på nettet og ingen av de to behøver å være delaktig.

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som i alderen av 26 år har fått hintet frempå at faren som hun har vokst opp med ikke er hennes biologiske far. Hun fikk vite det på byen da hun traff på en halvfull barndomsvennine av moren. Hun har ingen anelse om hva hun skal gjøre, skal hun spør moren, er dette noe begge foreldrene vet, skal hun prøve å spore opp den mulige biologiske faren for å ta en DNA test ?

Det må være en forferdelig situasjon å komme opp i og jeg håper hvis dere velger å holde det hemmeligt at dere aldri forteller det til noen andre.

[Anonym bruker]

Moren til en venninne av meg fulgte strategien din. Alt var jo så bra, pappa var ikke biologisk far, men familien fungerte supert. Så kom det for en dag, pga. behov for ny nyre, at noe ikke stemte. Dette er en grusom måte å få vite om noe sånt på. Venninnen min har ikke kunnet tilgi moren og følte at hun hadde levd på en livsløgn. Også mellom moren og pappaen ble det slutt. Venninnen min har kontakt med ham og bittelitt med biofar.

 

Har også hørt om at riktig farskap først blir avklart når en person er død, også organtransplantasjon og i forhold til arv.

 

Det er helt forferdelig respektløst å vente til en sykdomssituasjon evt. tvinger sannheten frem.

[Anonym bruker]

Er du fremmdeles her HI? Hva syntes du om svarene du har fått?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg mener at du må tenke på din datter, ikke på dine følelser i dette. Hun har etter min mening en rett til å vite dette. Man vet i dag at adoptiv barn ofte vil vite sitt opphav, og de fleste i dag forteller barna sine at de har et annet opphav. Hva hun vil gjøre i forhold til biologisk far er din datters valg, ikke ditt. Jeg har vokst opp med en ikke biologisk far, fikk vite det når jeg var 12 år at han ikke var min ordentlige far, dette har tatt år å tilgi min mpr for. Jeg mener at det ikke var hennes valg å velge for meg. En annen ting som du skal huske i dette er at teknologien er kommet så langt i dag at hun om noen år selv kan oppdage dette ved en tilfeldighet, da må du tenke på hvor du står og ha en forklaring på hvorfor du har eventuelt valgt bort noe av det viktigste i et barns liv: den biologiske faren og en del av barnets opphav. Jeg ville ha tatt en DNA prøve uten at hun visste hva det var nå, og på denne måten funnet ut om jeg hadde noe å fortelle mitt barn. Jeg vil si at min biologiske far aldri ble den personen som jeg betraktet som min far, men jeg fikk vite en god del om mitt opphav og det var viktig. På en eller annen måte følte jeg at noe ikke stemte, jeg kunne si hjemme at jeg trodde jeg var adoptert for de var så forskjellige i forhold til meg. Nå vet jeg hvor mine interesser er kommet fra, min biologiske far. Det høres rart ut men de to fritidsinteressene jeg har hatt er de samme som min biologiske far hadde. Jeg mener at den dagen man setter et barn til verden må man tenke ut fra barnet og spørre seg om hva er rett, ikke for egen del men for barnets del. Ville du ha oppdaget nå at din far ikke var det? Selvklart er hun glad i sin eventuelle stefar, barn er slik, de blir glad i dem som stiller opp.Men hadde hun hatt et valg om å vite sannheten hadde hun nok valgt å vite den. Barn stoler på oss voksne i utgangspunktet, og da skal man være sannferdig selv om sannheten kan være ubehagelig å fortelle.

[Hilsen Aud]

Hei HI!

Jeg synes du høres veldig fornuftig ut.

Hvorfor må en vita alt for enhver pris? Det en vet har man nødvendigvis ikke vondt av. Jeg ville nok gjort det samme som deg. Og forresten, det er jo minimal sjanse for at dere skulle komme oppi en situasjon der ditt barn/samboer skulle trenge blod eller organer fra hverandre.

 

Hvis det skulle komme frem i lyset engang vil nok datteren din bli snurt, men jeg tror nok hun fort ville skjønne hvor godt hun har hatt det med sin far. Og forresten, du sier jo at det kun er en sjans for at han ikke er faren? Så hvorfor gå ut i fra det verste. Tenk om det er samboeren din som er faren likevel?

Kos dere med den tanken dere

 

Hilsen en som ikke trenger være anonym for å stå frem med meningene sine!

[Anonym bruker]

HI her

 

Jeg ønsker egentlig bare å si at alle har hver sin mening. Takker for alle svar, men står fremdeles på mitt om at den løsningen jeg valgte var den rette for meg og min datter. Sjansen for at den "andre" skal være faren er jo der, sjøl om han ikke fikk utløsning.

 

Løsningen ble slik den ble fordi han som er faren hennes i dag så gjerne ville være faren hennes uansett. Han skrev jo under på papirene før jeg fikk bedt om test. Det var ei sjukepleier på føden som tok han med slik at de fikk skrevet under på papirene en av de første dagene etter at hun ble født. Han diskuterte det aldri med meg før jeg fikk papirene. Og han har alltid stilt 100% opp for henne. Det hadde nok vært annerledes dersom "den andre" hadde vært en oppegående fyr som ikke hadde dytta huet fullt av hasj. Han tok heller ikke kontakt da han fikk vite jeg var gravid.

 

Alle kan vi gjøre feil, og det som den gangen virket spennende, er for meg totalt uforståelig i dag. Jeg testet aldri ut hasjen de røykte mens jeg var på besøk.

 

Og livet har lært meg at blod ikke nødvendigvis er tykkere enn vann. Dersom situasjonen skulle oppstå en gang i fremtiden har jeg tenkt nøye gjennom saken og vet hva jeg vil si. Datteren min har vokst opp til å bli ei flott jente med et helt spesielt forhold til sin far. Tester hun ut og finner ut at han ikke er faren, så skal jeg fortelle min versjon.

 

Synes vi bruker alt for mye tid på å bekymre oss over ting som kan gå galt. Jeg velger heller å nyte den flotte datteren min og det bra samarbeidet jeg har med pappaen hennes.

[Anonym bruker]

Du skriver at valgene som er tatt er det beste for deg og datteren/faren. Dette vil jeg si meg helt uenig i, du kan ikke vite om dette er det beste for din datter. Men helle snakke for dere voksne. Det beste for din datter, vet bare din datter hva er. Jeg blir mektig provosert når jeg ser slike påstander da jeg selv var ført bak lyset som barn. Og nesten som en unbskyldning for det du gjør skriver du om stoffmisbruk, jeg hadde en biologisk far som var alkoholikker, å rakk nesten ikke å treffe han før han døde av dette, dette pga at voksne tok valgene for meg om ikke å vite. Vil bsre også si at jeg har hatt en far i min oppvekst som altid har vært den jeg har sett på som min ordentlige far da han var der under oppveksten, men dette gjør ikke at jeg ser på mine foreldre med blidere øyne, for jeg mener at det er en menneske rett å få vite hvem som er de biologiske foreldrene hvis dette er mulig. Du skriver at man bruker for mye tid på å bekymre oss for ting som kan gå galt, det synes jeg ikke er tilfelle her. Du må huske at dette er ikke en liten hvit løgn over for datteren din, men en løgn som kan føre til at det gode forholdet dere har kan gå i grus. Å komme med forklaringer hvis hun får vite at en annen er faren vil jeg si er for sent. Dette er en så stor løgn at jeg har vanskelig for å tilgi mine foreldre, vet ikke om jeg har gjort det ennå. Jeg tenker i dag på at hvem kan man stole på når man ikke en gang kan stole på sine foreldre.

[Anonym bruker]

sant mommii

[Kyria]

Hei!

Jeg lurer på en ting; Hvordan ville du selv reagert hvis du fant ut i en alder av, la oss si 25, at din pappa ikke var din biologiske far?

Jeg selv får helt vondt av å tenke tanken, hvis pappa kom til meg i dag og sa at jeg har noe å fortelle deg. Hvis du smaker litt på den følelsen, å setter deg inn i konsekvensene det ville fått for deg og ditt liv, vil du kanskje føle det litt anerledes?

Vi foretar oss store og små valg i livene våre, noen er mer esensielle enn andre. Så lenge vi kan leve med de, valgene, i uansett situasjon, så har man vel kanskje gjort det rette?

Lykke til videre=)