Hjelp, barnefar kommer på besøk.... :s

[Sabina og gjengen]

Han så sønnen sin sist for 3,5mnd siden, jeg har ikke hørt noe særlig fra han den tiden heller, i starten prøvde jeg å snakke om gutten og hvordan ting var med han men barnefar sporet samtalen inn på andre ting hele tiden.. Ved flere anledninger har han ikke dukket opp uten å gi beskjed (for 3,5mnd siden og før det). Et par ganger har unnskyldningen vært at han har vært fyllesjuk... (sjokkert over prioriteringer,evt mangel på prioriteringer). Gutten er nå 8 mnd og sist han så faren sin så kunne han såvidt åle seg fremover, nå krabber, står og går han (mens han holder seg). Barnefar er ikke vant med unger fra før og tenker alt annet enn sikkerhet. Så de kommer selvsagt ikke til å være aleine sammen, men jeg gruer meg sånn for å være sammen med han. Kjenner jeg er rasende allerede, sist han var her hadde han heller ikke dukket opp flere ganger og når han da endelig kom lata han som ingenting, (gjør alltid det). Jeg har nå tenkt å gi han denne siste sjansen til å bevise at han klarer å følge avtaler vi setter opp og evt i DET MINSTE gi beskjed om han ikke kommer og da bør grunnen være bedre enn fyllesjuke... Om dette ikke funker blir det familieværnkontoret, de er klar over situasjonen og mente vel igrunn at barnefar ikke fortjente denne siste sjansen, men likevel.

 

Uff, vet egentlig ikke hva jeg vil med dette og det ble fryktelig rotete, men jeg greuer meg til å ta alvorspraten med han, han sier jo HVER gang at det skal han gjøre og nå skal han se sønnen sin så og så ofte, men det går ikke bra likevel.. Er greit nok at knøttet er liten og ikke skjønner såå mye ennå, men det går fort...

[Fisk med CV]

Du får bare bite tennene sammen og gi han en sjanse, skjønner VELDIG godt at er litt vanskelig å forholde seg til han med en slik historie, men noen ganger må vi jo bare* Når barnet er under et år anbefales jo hyppige samvær hjemme hos barnet, så da har du jo noen måneder til å "lære han opp" på før du må sende avgårde mini.

 

Det kan jo hende han har endret seg. Dersom han ønsker å se sønnen sin må han jo greie å forholde seg til avtaler og komme regelmessig, ellers skjønner jo sikkert ikke gutten hvem han er.

 

 

 

 

[så var vi 4]

Lykke til i dag da. Tror noen av disse mennene har hodet laget av keflar der ingenting trenger gjennom... Men nå som han har blitt så stor (ungen altså ) er det mye mulig at pappaen blir litt mer engasjert.

[Sabina og gjengen]

Før jeg må sende han avgårde? Barnefar her vil ikke få sønnen sin på samvær hos seg da han bor på i studenthybel, fester masse og han som bor på rommet vedsiden av har fester hele tiden. Barnefar kjenner ikke ungen, til sommeren vil han forsvinne igjen pga fest og fyll og venner som kommer hjem på ferie + dama hans, hun takler ikke at han har en unge og er sykelig sjalu. Nei om barnefar skal ha samvær hos seg skal han bevise at han virkelig klarer dette her...

[Fisk med CV]

Da er det jo selvsagt ikke aktuelt å sende han bort nei, høres ikke akkurat ut som en kjernekar denne faren. Skjønner ikke hvordan det er mulig å prioritere bort barna sine, men ser jo at det er en haug av slike fedre på disse sidene.

[Sabina og gjengen]

Nei er rett og slett overraska over han, trodde liksom at fedre flest ikke stilte opp den første tida for så å komme luskende. Men her stilte han opp i 4 mnd og så forsvant han liksom... var jo da innom ei gang i januar, men da var han mest opptatt av tv'en.. Når han VET hvor fantastisk sønnen hans er så klarer han å proritere han bort??? Jeg skjønner ingenting, gruer meg sånn til lørdag, vil liksom at knøttet skal være bare min, vil ikke dele han på en måte, iallefall ikke med faren hans som ikke bryr seg:s...