Nei nå.......

[Anonym bruker]

blir jeg så fryktelig irritert! Har liksom avtalt med barnefar (etter mye kluss med at han ikke kommer når han skal og sånn) at vi skal avtale dager på forhånd(iallefall noen dager i forkant. Han skulle egentlig komme i går,men måtte jobbe overtid, slik at vi avtalte at han skulle komme i dag (med forbehold at jeg var hjemme etter å ha vært borte, men hvilket jeg sa at jeg nok helt sikkert var). Han skulle uansett ringe meg når han var på vei hjem fra jobb. Da han gjorde det, skulle han plutselig hjem til mor og far først, samt et annet ærend....så han kom dersom det ikke ble for sent...grrrrr....kjente sinnet kokte. Da hadde jeg ordnet slik at jeg skulle rekke hjem i tide til kl halv fem. Mini legger seg kl åtte, så det er jo ikke akkurat mye tid han får med h*n da. Og skulle han gjøre alt dette andre først, så ble det jo enda mindre tid. Han kunne jo fint gjort det etter at mini hadde lagt seg da(mener jeg iallefall).

Jeg ble så irritert at jeg la på tlf da liksågodt....sikkert litt frekt, men jeg sa at jeg ikke gadd å snakke med han mer fordi jeg var så irritert. Blir så provosert...

Gjorde jeg riktig eller er jeg bare ute etter å være jævelig...?? (er jo ikke meningen å være det da....bare føles sånn når han sier at jeg alltid er vanskelig)

[Gjest]

synes reaksjonen din er naturlig, sikkert ikke riktig for å få ting til å fungere...men naturlig

 

har ikke noen gode råd siden jeg ikke har opplevd problemer med bf (han bor i utlandet..) men ønsker deg lykke til ))

[Anonym bruker]

Jeg vet jo at vi må få det til å fungere, men jeg danser liksom etter hans pipe hele tiden føler jeg. Han kan liksom komme og gå som han vil. Jeg venter på at han skal komme, og så kommer han plutselig en time senere enn han skal, eller ringer og sier at han ikke kommer pga et eller annet. Det er jo greit når han må jobbe overtid, men akkurat at han skal hjem til mor for å hente klær hun har vasket for han er jo ikke akkurat det beste argumentet da mener jeg.

Det var jo liksom dette vi avtalte da...at han skulle komme på dager som var avtalt. Jeg blir jo sittende hjemme for å se om han kommer, og det er jo ikke riktig at jeg skal måtte det heller..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt!

Og frykter at jeg vil få det på samme måte... jeg har fortsatt 2 måneder igjen av graviditeten, og måten vi samarbeider på idag er han han plutselig skal jobb, ikke kan, ikke vil, ikke ringer på 4 uker fordi det har vært så mye etc...

Tror jeg hadde reagert på samme måte....

Har fått tips om å lage en skriftlig kontrakt med antall timer samvær og hvilken dag per uke, sånn at både han og jeg har noe å forholde oss til. Da har vi bestemt en dag, og hvis han ikke kan på sin dag en gang - så skal iallefall ikke jeg "straffes" ved å ikke kunne legge andre planer fordi han kanskje kommer en annen dag...

Selvfølgelig kan det være gode grunner for at en dag ikke går, og da bør man være fleksible - begge veier!

Men ikke hver gang - og grunnen bør være bedre enn å hente klær hos mor, som han jo sikkert kan hente når som helst ellers!

Lykke til med samværet og samarbeidet!

[Singelmamma og banden]

Jeg hadde samme problem med far til eldste i en periode, og da satte jeg til slutt ned foten - det var så mye annet han skulle rekke først. Ved flere anledninger ble jeg forsinket til mine avtaler på skolen, og til slutt begynte jeg å ta med meg barnet, samt sende han en mld om at nå kunne jeg ikke vente lengre, jeg tar med meg barnet siden han ikke kom, og så håpet jeg han kom neste uke skrev jeg. Etter noen uker begynte han å komme ikke så veldig mye for sent. Klart at dersom han blir forsinket på jobb eller sitter fast i rush-trafikken er jo dette en grei grunn, men klærne hos mor kan han vel hente etterpå, ho legger seg vel ikke kl åtte?