Blir liksom ikke lykkelig igjen... :(

[Anonym bruker]

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her men trengte vel bare å skrive ned noen av tankene mine...

 

Problemet er at jeg og min samboer har hatt litt problemer lenge nå..Vi kan være perlevenner en dag å så er vi venner noen få dager å så blir alt surt igjen..

Å sånn som dette har det vært siden jeg var gravid..det startet vel når jeg sikkert var en 5-6 mnd på vei å nå er babyen blitt 3 mnd..(vi har også en på 4 år)

Å da krangler vi om alt,men jeg må vel ærlig innrømme at jeg gjør ikke så mye for å ordne opp rett etter en krangel heller..Da sitter jeg bare med masse tanker om hvordan jeg ville klart meg alene..det er alt som står i hodet mitt for tiden...

Jeg er selvsakt glad i samboeren min,men merker at det er heller ikke på samme måte lenger...

Å når jeg iallefall tenker på og flytte en gang i uka er det jo noe som er kjempe galt...

Det at jeg tenker på og flytte så ofte er ikke noe jeg har sakt til noen..Samboeren og jeg har jo snakket om det men han er ikke klar over at jeg tenker på det så ofte..

Ser etter ny leilighet hele tiden..

Er dette et tegn på at vi har vokst i fra hverandre eller hva er det for noe?

Bør jeg bare bite i det sure eple og pakke sakene mine?

[Anonym bruker]

Er også i et forhold der vi sliter, og jeg har ofte tenkt på å gå fra han. Men vi og har fått et lite barn sammen, og det er grunn nok til å prøve igjen og igjen å få det til å fungere.

Forholdet har vært verre etter at babyen kom, og det har til tider vært helt forferdelig å tenke på framtida. Men jeg har etter hvert forstått at veldig mye kan forandres bare ved måten jeg behandler kjæresten min på. Ved å gi han mye positiv tilbakemelding, ved å tvinge meg til å ha sex (og da er det faktisk godt) og flørte med og forføre kjæresten..lytte til det han har å si og stille utdypende spørsmål. Ta han på alvor. Men også kreve det jeg trenger av han (ex å snakke om følelser, å få oppmerksomhet).

Dette prøver jeg på nå, og det er utrolig hvor fort jeg får respons fra han, ved at han blir mer avslappa og tilfreds sammen med meg.

Et samliv er vel et hardt arbeid for mange av oss, men desto mer tilfredsstillende når det går bra... Nå føler jeg at vi har det bra, og at jeg er glad i han. Da var det jo bra at jeg ikke har pakka sakene mine og reist. Og skapt et skilsmissebarn til.

Men selvfølgelig, når det negative varer og går ut over barnet, da er nok det beste å gå fra hverandre. Men prøv! det er min oppfordring! Gresset er nok ikke grønnere på andre sida...