Stoler dere på folk (foreldrene til de andre barna i barnehagen)

[Anonym bruker]

Jeg har ei lita jente på 4 år. I helgen tok jeg meg i å kanskje stole litt for mye på andre. Jenta mi ble invitert med ei venninne av seg ut på tur på lørdagen. Iogmed at dette er bestvenninna til jenta mi og hun har vært hos oss mange ganger hadde jeg ikke noe betenkeligheter til dette. Jeg stusset litt over at dem ikke skulle hjem til henne med ned til byen en tur, tenkte det var greit nok det. Men plutselig begynte jeg å tenke litt, jeg vet faktisk ikke adressen til denne venninna, hun har aldri blitt invitert hjem til henne, er ikke det litt rart. Foreldrene virker kjempekoselige det er ikke det, men burde jeg kanskje vært litt mer skeptisk? Hva synes dere om at andre foreldre får låne barna deres? Er det ikke litt rart at dem aldri har vært hjemme hos henne, når dem er hos oss ganske ofte. Problemet nå er jo at jenta mi har veldig lyst å se rommet til venninna også. Kan det være dem kanskje er flaue over hvor dem bor.

[blond]

Det er ikke frekt å spørre hvor de bor, det bør du gjøre. Du må jo vite hvor datteren din er hvis hun skal besøke dem. Du bør også be om telefonnummeret deres.

 

Det kan være mange grunner til at datteren din ikke har vært i huset til venninnen, trenger ikke bety at de har noe å skjule.

 

Skeptisk bør man vel alltid være når det gjelder hva våre barn gjør og hvem de er sammen med?

[little old lady hoo]

Vi bruker å dra på besøk for å ta en kopp kaffe el.l. før ungene får dra alene på besøk. Eldstesønnen min er ofte på besøk hos en jente, der jeg aldri har vært, og heller ikke kjenner foreldrene godt, men da vet jeg selvsagt adressen og har telefonnr, og første gangen kommer jeg tidlig og henter slik at han ikke "sitter fast" dersom han ikke trives.

 

Jeg har tidligere nektet ungen min å dra på besøk til et barn i barnehagen. Jeg følte meg frekk pga dette, men magefølelsen ga seg ikke. Den gutten var hos oss annenhver dag i en periode. Etterhvert viste det seg at gutten ble plassert i fosterhjem. Jeg er i dag glad for at jeg fulgte min magefølelse. Det hadde sikkert ikke skjedd noe galt der, med min sønn på besøk, men nå slipper jeg å lure.

 

Dersom jeg er skeptisk ringer jeg og spør om vi kan stikke innom for å ta en kopp kaffe og så kan ungene leke. Har aldri fått nei.

[blond]

Hvordan forklarte du ungen din at han ikke fikk besøke denne vennen?

[little old lady hoo]

Jeg forklarte ikke noe særlig. Vi sa bare nei, og inviterte gutten hjem til oss istede. Min sønn var ikke så gira på å dra dit heller. Han var nok ikke trygg på de voksne der, eller sanset at jeg ikke var trygg på de voksne. Iallefall så ble det ikke spurt så mange ganger om det, etter at vi hadde sagt nei.