svigerforeldre....

[Anonym bruker]

hva gjør man hvis man virkelig ikke klarer å like svigerforeldrene sine? Kanskje er jeg litt sjalu og usikker, kanskje oppfører de seg uklokt mot oss, kanskje er svigermor litt sjalu på meg.... Jeg finner egentlig ikke ut av hva det er. Men jeg har alltid vondt i magen når de er her,og vil bare gråte når de drar. Kan jo ikke snakke med mannen min om det heller. Føler at de tar fra meg babyen min og at de har for sterke meninger om hva jeg og familien min skal gjøre og hvordan vi skal leve. Hver gang de er her skal de holde babyen hele tiden, mate ham og legge ham sånn at jeg begynner å savne ham. Føler at jeg må be om å få låne ham innimellom....får aldri lov til å trøste ham hvis han gråter osv. Det må sies at svigerforeldrene mine vil komme hit flere ganger uka og ALLTID maser om å få passe ungen. Er nok litt sjalu, ja. Men de er også nokså slitsomme og masete.

 

Hvordan takler dere andre her inne sånne ting? Fins det andre enn meg med liknende følelser. Jeg føler nesten at jeg ikke klarer å leve med de menneskene så tett på...blir deprimert av å ha det sånn. Skulle så gjerne vært venner med dem... Anonym nå, ja.

[Milletrille]

Hei hei!

 

Hvor gammel er babyen din da? Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, var særlig sånn i begynnelsen her med svigermor.

 

Men hun har heldigvis tatt hintet og kommer ikke så ofte lenger. Og nå som jenta vår er blitt litt større, syns jeg det er godt med litt avlastning også. Jeg lar henne bære og holde på, men hvis hun blir skrikete, sier jeg bare "kom til mamma" og tar henne rett og slett fra henne. Eller samboer tar henne.

 

Går det ikke an å si til samboeren din at det enda er litt tidlig og at du ikke er klar for å gi henne så mye fra deg enda? Eller be han gi henne til deg når hun gråter? Ikke sikkert foreldrene hans tenker over det...

 

Ikke så lett det der... kjempebra at du ønsker være venner med de, men du må selv sette grensene.

 

Vet ikke om du ble så mye klokere av dette, men.. lykke til og ta tiden til hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Var som å lese seg selv her. Har det ganske så likt som deg. Sambo har en bror som er 7 år yngre enn seg selv, og alt han gjør er så rett osv. Men det sambo gjør er feil, og spesielt moren, hun maser alltid, får babyen mat, sover den osv. Og hun vet at jeg sliter med kraftig deprisjon men viser liksom ikke hensyn. Så jeg har sluttet å besøke de nå. Sambo tar babyen alene med seg dit. Jeg orker ikke å såre meg selv!!

[Milletrille]

åh, håper så inderlig jeg husker hvordan det var hvis jeg selv blir svigermor/bestemor!!

 

At de ikke bare kan holde ting for seg selv og bare komme med råd hvis vi spør????

 

Utrolig slitsomt at alle skal ha en mening om alt hele tiden! Tror også de glemmer at det er 30 år siden de hadde små barn og at det har skjedd en del siden da.

 

Svigerforeldrene kan være veldig gode og ha, men har lett for å gå i fellen "elske å hate de" gitt....

[Anonym bruker]

Takk for svar... Babyen er tre måneder gammel. Håper at det er riktig som du sier, at det føles litt bedre etter hvert. Skal kanskje prøve å snakke med mannen min som du foreslår, men er litt redd for at det blir feil, da. Skal ihvertfall huske hvordan det føles til den dagen da jeg selv blir svigermor, huske hvor sårbar man er som nybakt mor.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sjalu? De tar jo ikke barnet fra deg hallo!

Jeg tror du rett og slett må jobbe med deg selv jeg...å prate med mannen din! det er jo veldig viktig.

[Anonym bruker]

Jeg vet jo at de ikke tar barnet mitt fra meg.... Men det føles sånn når han gråter og jeg ikke får holde han og trøste han. Når jeg ammer og svigermor står klar til å ta ham så snart jeg er ferdig, før han har fått rape. Vet at det er dumt å være sjalu, og vet ikke om det er akkurat det jeg er. Men sannsynligvis litt sjalu... Eller bare såret og lei meg og veldig overfølsom

[Gjest]

Har vært helt likt her også. Svigers har tatt hintet her også. De sjønner liksom ikke grensen her. Virket ut som hun så på min baby som noe av sitt eget, og jeg måtte bare forstå at dette hadde hun gjort 3 ganger før meg. Følte meg som en idiot, men ble samtidig irritert. Jeg kunne jo ikke si noe, men jeg viste at jeg var irritert og lei. Og sa gjerne noe spyding også, som foreksempel at tidene har forrandret seg nå, og det de gjorde for 10 år siden er helt feil i dag...

Hun kommer ikke så ofte lenger. Heldigvis bor de en times kjøretur fra oss.. Av og til passer det ikke mitt humør at hun kommer, så da kler jeg bare guttungen og går i stallen....

Hun er mye mer ydmyk nå....

Jeg og gubben har prata om det, og han forstår meg....

 

Det er noe med dette morsinstingte tror jeg.