tør jeg??

[Anonym bruker]

Hei alle sammen

Jeg har nylig truffet en mann jeg er blitt forelsket i. Han er nylig blitt enkemann og har en datter på 6 år. Hun er veldig ivrig og maser om at jeg skal bli den nye mammaen hennes. Han er forsåvidt også veldig ivrig....

Og jeg er visst forelsket i dem begge. Men så leser jeg her inne og blir veldig engstelig og lurer på om jeg ser alt litt vel rosenrødt nå. Kanskje er dette mer problematisk enn jeg tror?? Selvom jeg koser meg veldig sammen med dem begge nå så kan jo det forandre seg når hverdagene kommer og de rosa skyene forsvinner?

Vi går veldig fint sammen alle tre og koser oss når vi er ilag, men jeg er nå blitt litt redd for å gå videre med dette. Det er jo en 6-åring her og som jeg for alt i verden ikke vil skuffe. Er redd for å skuffe henne dersom det ikke går bra, når hun ønsker seg så inderlig en ny mamma. Og han, han vil bare at jeg skal flytte til ham snarest mulig. Det blir jo ikke aktuelt, syns vi trenger mer tid først, men har jo selvfølgelig lyst og savner han hele tiden når vi ikke er sammen...så det ender jo opp med at jeg er hos dem ganske mye likevel.

 

Synes det er vanskelig å svare lillesnuppa når hun spør om jeg er den nye mammaen uten å såre henne eller gjøre henne lei seg.

Kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i mange sine beskrivelser av hvordan det er å ha "stebarn" her, og han har jo datteren hele tiden, og jeg synes bare det er fint. Men kanskje det kommer seinere??

Han er veldig villig til å dele på henne(jeg har ikke barn selv) og jeg har allerede vært på skolen og hilst på læreren hennes. Hun forteller alle at jeg skal bli den nye mammaen og er begynt å kalle meg mamma. Jeg synes det er herlig å bli så hjertelig tatt imot av henne, men samtidig føler jeg en veldig forpliktelse til å være noe jeg ikke vet om jeg kan. Hva vet vel jeg om å være mamma, som er 35 og aldri har hatt barn? Men jeg vil så gjerne.....

[ana baroma]

Jeg vet ikke hvor lenge siden moren døde, men dersom det er nylig ville jeg holdt litt tilbake. Jeg ville nok gjort barnet oppmerksom på at du ikke er mamman hennes, og at hun er død, men du er glad i henne og gjerne vil være kjæresten til pappan hennes. Du må nemlig ta dette i ditt eget tempo. Det gjelder jo uansett i alle forhold, men spesielt der hvor det er barn involvert:)

Du trenger nok ikke å bli skremt av alt som skrives her inne, det er mange faktorer som gjør at man ikke "lykkes" med nyfamilien sin. Det er også mange helgestemødre her, og det trenger ikke å være det mest positive for alle. Du har et annet utgangspunkt, og så lenge pappan er positiv og raus i forhold til datteren, så ligger det jo godt tilrette for at dere skal lykkes med denne familien:) For man går jo ikke bare inn i et forhold med en mann, men med barn også - ergo en familie.

I forhold til det å være "mamma", så er det bare å følge instinkter og snakke med faren om hvilke verdier osv dere vil overføre til barnet. Hvordan dere vil gjøre ting med plikter, reaksjoner på oppførsel osv. Så lenge dere er enige i det, så er det OK. Du er voksen, antagelig en trygg person (siden jentungen allerede har adoptert deg som mamma), og det er et kompliment.

 

Stesønnen min lurte også på om han kunne kalle meg mamma (da var han fem), men jeg sa at jeg var "xx", og at han har jo en mamma som han kaller det. Og det var helt OK. Vær ærlig og fortell henne at du er glad i henne, så kan dette mammastyret komme etterhvert dersom det er naturlig for dere begge. Da sårer man ikke barnet, men sier det helt ærlig, og gjør barnet trygg på at det er elsket:)

 

Vet ikke om dette svaret var noe hjelp i, men uansett:

Lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt en enig med Tantabassa her. Få heller barnet til å kalle deg ved navn. Hun hadde en mamma som dessverre er død, men likevel mammaen hennes.

Tror det er viktig å tenke at mange her inne kun har ste-barna i korte perioder. Dvs samværshelger. Og er her inne kommer det masse frustrasjon til tider. Tror mange av de som er i ste-far rollen, som da ofte bor sammen med barnet i store deler av tiden ofte har det litt greiere. Gjerne fordi de da har mer "mandat" i dagliglivet.

Da jeg begynte å lese en del av innleggene heer inne ble jeg kjempeskeptisk og hadde en lengre samtale med min samboer om hans rolle som ste-far. Jeg var bekymret for at han hadde liknende tanker som mange av de innlegg jeg har lest er. Han sa at han slett ikke opplevde det sånn i det heletatt, og mente at det hadde noe med vårt forhold å gjøre. Han hadde også en gang tidligere vært sammen med en alenemor, men ble da overkjørt på mange måter.

Jeg tror at de fleste finner en hverdag som fungerer meget bra, men skjønner at mange sliter, og da er det godt å ha et forum å "tømme seg" på.

Lykke til!

Er du glad i dem så sats alt. Husk at det hadde ikke vært noen garantier for at forholdet hadde fungert om han ikke hadde hatt barn heller.

[Pocahontas]

Jeg synes dette høres helt herlig ut, jeg!

 

Så er jeg enig med de andre ang mammatittelen.

 

Lykke til