Tanker om å skulle bli stemor.

[Kreoline]

Jeg har truffet en mann med 3 barn fra før, jeg har kjent han i 1,5 år og har brukt mye tid på å bli kjent med han. Jeg har brukt mye tid for å finne ut om han har plass til meg og eventuelt flere barn i livet sitt. Han har en kjærlighet og en glød når han prater om barna sine, og jeg håper og ønsker meg en slik far til barna mine. Det jeg forsøker å finne ut er hvordan han planlegger å inkludere barna sine i vårt fremtidige samliv. Mulig jeg ikke finner det ut før vi har flyttet sammen, fordi ord og handling ofte ikke harmonerer. Jeg håper vi få til en familie der barna hans er inkludert i helgene og at vi likevel er en fullverdig familie når stebarna ikke er der. Det er viktig for meg å ha en mann som også synest det er viktig å prioritere samlivet vårt, men ikke på bekostningen av stebarna. Den avtalen han har med sin eks ang.samvær skal selvsagt opprettholdes slik det er i dag, men jeg kommer ikke til å akseptere at han har ekstra samvær stadig vekk. Det har han ikke nå heller, p.g.a jobbsituasjon.

 

Jeg er veldig delt når det gjelder min rolle overfor stebarna. Noen ganger tenker jeg at stebarna får faren ta seg av, andre ganger tenker jeg at det beste er at jeg er fullt ut deltakende i samværet og prøver å skape en relasjon til barna. Jeg vet at det siste er det beste, men er ikke helt klar for å slippe uavhengigheten min. Jeg er også meget redd for at far skal kun prioritere gøyale ting med stebarna og lage egne regler for de i hjemmet, mens jeg og felles barn blir sett på som luft og forstyrrende ellementer i samværshelgen.

 

Han har en hytte som han ønsker å bruke mye sammen med barna, de elsker å være på det stedet. Jeg er nok heldig på den måten, fordi jeg kan bestemme i høyere grad en mange andre om jeg orker samvær eller ikke. Jeg kommer sikkert til å bli med på hytta ofte, men jeg kommer også til å ta meg friheten til å være hjemme å slappe av også. Det er viktig at barna får alenetid med pappa, selv om vi blir godt kjent kan det være vanskelig for barna å dele pappa med en samboer. Jeg ønsker også å nyte tid og overskudd med mine egne barn og kommer til å bruke tid på dette i samværshelgene. Jeg ser på det som min rett å prioritere eget barn fremfor stebarn, fordi de allerede har en mor som elsker de og barnet mitt har bare meg. Det ble litt kronglete skrevet, men det jeg mener er at far har hovedansvaret for stebarna samtidig som de er inkludert i hjemmet.

 

Det jeg forventer av stebarna er at de er hyggelige, høflige og at de er noen lunde oppdratt. Jeg må like de og bygge en relasjon til barna slik at dette fungerer. Skulle det ikke fungere med meg og barna, er jeg den første til å rømme huset. Jeg kommer ikke til å elske og respektere en mann som lar barna sine oppføre seg slik de vil og alltid har en unnskyldning for dårlig oppførsel på veine av barna. De voksne må være voksne, trist å se at stebarna får skylden for at far mangler ryggrad og evne til å oppdra barna til å være noen lunde takt med omgivelsene.

 

Jeg er glad i kjæresten min, men kommer ikke til å sette alle drømmer og planer for livet mitt på båten, fordi han har barn fra før. Jer er naiv nok til å tro at jeg og han skal greie å skape et samliv der vi kommer frem til en enighet som alle parter kan leve med.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Et bra innlegg! Jeg var/er selv forelsket i en mann med tre barn fra før, hvorav to av de bodde hos ham. Jeg har fortsatt følelser for ham, men vet nå at de følelser ikke er helt gjengjeldt. Men jeg satt også i perioder og lurte på hvordan ting ville vært, om vi skulle bodd sammen alle sammen, jeg, han, og 5 barn under 12 år...

[Anonym bruker]

Synes at innlegget ditt var flott.

 

jeg er selv sammen med en mann som har ei datter på 4 år.

Jeg kjenner moren fra før og har ikke noe godt forhold til henne.

Hun er manipulerende og lyver veldig. løper fra mann til mann og snyter på trygdekontoret med løgner slik at hun får mer penger.

men: jeg og min mann har snakket sammen om hvilke regler som er viktig for oss og at dette skal følges når vi har samværet med datteren. disse reglene vil også gjelde når vi får felles barn.

KLart at det er vanskelig å være stemor eller stefar, men nøkkelordet er kommuniksajon.

Det er ikke alltid at jeg og gubben er forlike med ting, men vi diskuterer aldri foran 4 åringen og vi setter oss ned sammen når ting må taes opp med henne.

med hverdagslige prob så inkl vi henne. spør hvordan hun vil løse det og hvorfor hun evt gjorde det hun gjorde.

Barn er enkle og tenker ikke slik som oss voksne.

 

Ang moren så har det visst skjedd noe i fortiden som tilsier at hun er "redd" meg- jeg tror heller hun har en enorm respekt for meg.

hun har tidligere kunnet manipulert minn mann men det funker ikke i dag. og det har hun innsett. derfor så er samværet og dets regler lettere i dag enn for kun 1 år siden. hun har forstått hva vi mener og ikke minst hva vi står for.

Poenget her vel: du som stemor og han som far må snake sammen og inkl alle under samme tak når det er samvær med særkulert barn..

 

lykke til

[Anonym bruker]

tenkte jeg skulle gi deg en annen vinkling:)

 

Jeg er ett stebarn .. ett av tre..

Stefaren min ble sammen med min mor da jeg og tvillingbroren min var seks år og storebror var ni år...Så flyttet de ut på landet.

På meget kort tid kom en attpåklatt til verden da jeg var åtte.. det er eneste barnet de har fått sammen.

 

Opp gjennom årene har han fungert som pappa for oss og vi har kalt han pappa siden vi ikke har noe med ekte far å gjøre, aldri kjent han... storebror derimot har aldri kalt han pappa siden han var såpass gammel når mamma og stefar ble sammen..

Mamma og stefar har nå vær gift i over ti år.. separert en gang men flyttet sammen igjen når han lovet å forbedre seg..

Men jeg kan love deg at det har ikke vært noen dans på roser for stakkarn..

 

Storebror var en grei unge, men jeg og min tvilling var de sorte fårene, jeg slet med depresjoner osv som ga uttrykk i aggresjoner ovenfor han som kom å skulle styre med sine regler, mens mamma hadde andre regler... I alle de år han har vært min stefar har vi krangla så busta fyker og det gjør vi fortsatt.. Samme med tvillingbroren min , de krangler jevnt og trutt , spesielt i jula er stemningen muggen når alle er samla, for vi tåler ikke trynet på han da han har styrt på feil måte..

 

han prøvde leike pappa, noe som fungerte og fortsatt fungerer dårlig for oss i og med at han ikke er pappan vår selv om vi ble vant til å kalle han pappa.. Og han stakkar har nok fått høre til det kjedsommelige opp gjennom årene noe sånt som: du er ikke pappan vår, du bestemmer ikke over oss og håper mamma skiller seg fra deg!!!

 

Men det rare er, selv etter all dritten han har fått fra oss (har jo vært gode tider å når vi var små og mellom slagene) så holder han stand faktisk for han elsker mamma så mye at han står sterk igjennom alle stormer.. Men jeg tror nok ikke livet ble slik han trodde.. så jeg tror at det er best å tilnærme seg på en mere nøytral måte, enn den leke foreldre til de man ikke er foreldre til for det fungerte i allefall hær særs dårlig!!

[Anonym bruker]

Godt du har tanker om dette før du gjør alvor av det...

Ting er nemlig ikke så lett når hverdagen kommer, og alle skal tas hensyn til.

Og, det du må være klar over, er at ungene alltid vil komme i første rekke.

Du vil garantert bli både oppgitt, skuffet og sint i perioder fordi du føler de tar stor plass, men det vil de gjøre.

Bare vær innstilt på dette....

[fyttikatta]

Ja, er det ikke rart.Jeg er også stebarn, men elsker min stefar mer enn min egen far.

Han var der da jeg trengte han, han satte grenser for meg. Han er bestefar for barna mine.

Han er alt en far skal være.

 

Min egen far er en stor tosk.

 

Så opplevelse av steforeldre er like forskjellig som det finnes stefamilier