Jeg er veldig skuffa rett og slett :(

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 9 år nå. De siste 6 årene har jeg ganske tydelig ytret ønske om at jeg har lyst til å gifte med, og alt han har sagt er at jeg bare må vente å se og ha tålmodighet...

 

Okei.. nå har jeg ventet 6 år og da! Alle vennene mine er gifte, og hver gang jeg ser andre som skal eller har giftet seg så blir jeg så sinna på samboeren min!!!

 

Føler det er urettferdig at han ikke har sagt det som det var, at han faktisk ikke var interessert i å gifte seg på laaaang stund liksom, da hadde jeg fint kunne forholdt meg til det. Sånn som jeg har hatt det de siste 6 årene har jeg liksom med hver "anledning" følt med sååå skuffa over at han ikke frir.

 

Har ikke sagt noe til han om det før de siste 2 dagene om hvor sint og skuffa jeg er over dette! Kunne han ikke vært ærlig med med? Hadde han sagt han aldri ville giftet seg med meg hadde jeg elsket han like mye for det om. Men når han liksom later som det kan skje når som helst og det ikke gjør det så begynner det å tære litt. Føler jeg begynner å bli gammel også, jeg er 27, har ikke lyst til å se ut som ei gammel feit røy på brudebildet mitt heller.

 

ALLE spør hvorfor ikke vi er gifte, vi har snart 2 barn, hva er problemet? God økonomi og alt er liksom i boks. Har så lyst å skjelle han ut! Føler han holder meg for narr og det sa jeg til han i går også. Han sier bare beklager liksom. Jeg sa at det var bedre om han var ærlig og sa han ikke ville gifte seg, for det hadde jeg respektert, men han sa han ville gifte seg... skal jeg liksom vente 6 år til da????

 

 

[Anonym bruker]

Kan du ikke fri selv da? Er jo skuddår neste år.

[Cipra har 2 jenter]

Enig med anonym, ta saken i egne hender! Og fordelen er jo at frieriet blir akkurat sånn som du vil ha det når du får planlegge det selv!

 

Ps. det trenger da vel strengt talt ikke være skuddår for at vi kvinner skal kunne fri, vi lever da i 2007

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her,

han har tyyyydelig sagt at han ikke vil jeg skal fri. Er i grunnen enig, det er en gutteting synes jeg.

[Xenaen]

Skjønner at du er litt skuffa. Jeg var rimelig irritert fordi jeg sjøl ikke ble gift før jeg ble 30. Men helt ærlig - det er godt å være litt voksen, og man blir forferdelig fin uansett på bryllupsdagen sin!

 

Det er ikke noe mer du kan gjøre! Du har snakka med han, du har fortalt hvor lei seg du ble. Som de andre her har sagt. Enten må du fri sjøl, eller la være!

 

 

[Anonym bruker]

HI her igjen,

 

xenaen, du sier du var litt irritert siden det tok lang tid med deg og?

Men når det endelig skjedde at han fridde, hva tenkte du da?

 

Er så redd jeg overhodet ikke kommer til å synes det er noe romantisk eller flott, at jeg bare kommer til å tenke "det var faen med på tide" liskom og at kanskje han frir siden jeg har nå gitt utrykk for at jeg er lei av å gå på vent på en måte.

[flashdancepants]

Sånn bortsett fra at han har lovd at han skal fri og ikke gjør det, som jeg skjønner du er skuffet over, hva er egentlig den følelsesmessige forskjellen mellom å være samboere og gifte? Blir dere noe gladere i hverandre som gifte? Lykkeligere?

 

Hilsen en gammal røy på 30 som fortsatt ikke er gift

[Anonym bruker]

Det er jo en vakker dag, feiring av kjærligheten. Jeg synes bryllup er vakkert. Men det er ikke noe must for meg å bli gift, men når han sier det kan skje når som helst.. og det har gått 6 år, da blir det frustrerende for meg.

 

Jeg er nesten litt bitter på grunn av dette, det er blitt et irritasjonsmoment for meg i steden for noe jeg gleder meg til.

 

Man blir ikke lykkeligere eller gladere, men koselig å være gift synes jeg da, hatt en ring på fingrere på en måte. Men jeg klarer meg som ugift, men da synes jeg han skal si det at han ikke vil.

 

HI

[flashdancepants]

Hm, vi er nok litt uenige - spesielt når du sier at han har sagt du ikke skal fri, at det er en gutteting. Skal han bestemme hva du ikke skal og ikke skal gjøre?

Det høres helt tussete ut å be deg "vente tålmodig" i 6 år. Da må han steike meg ha planlagt noe heidundranes bra når han skal fri!

 

Har du spurt han direkte om han vil gifte seg, da, samt sagt at det er helt i orden om han ikke vil?

[Anonym bruker]

Har sagt jeg hadde respektert hvis han ikke ønsket å gifte seg. Det hadde jeg skjønt. Men han har liksom latt meg tro nå i 6 år det er rett rundt hjørnet at han skal fri, og så skjer det ikke noe. Derfor jeg er litt frustrert.

Jeg vil ikke fri heller uansett, så lenge jeg vet han ikke frir på en måte så vil han jo ikke. Men vil han ikke, kan han ikke bare si det da? Har sagt til han jeg elsker han like mye om vi skal gifte oss eller ikke.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, og hva svarte han når du sa at det var bedre om han var ærlig og sa at han ikke ville gifte seg? Han må i det minste kunne fortelle deg hvor landet ligger. Egentlig er ikke dette med giftemål så viktig for meg, eller det VAR ikke så viktig i utgangspunktet, endte med at vi måtte ta en prat om hvordan vi ville gjøre ting. Så er det avklart at vi skal gifte oss, bare ikke akkurat nå, men en dag i framtiden når vi har økonomien, tiden, større barn... Og da er det igjen mindre viktig hvem som finner fram ringer og røde roser, for vi vet at det kommer, etterhvert.

[Olebrumma 4 barnsmor]

Skjønner deg veldig godt jeg, ikke bare er det noe spesielt med å gifte seg med mannen en har vært sammen med i mange år og fått to barn med, i tillegg er man mye bedre sikret, spesielt kvinner, som gift enn som samboere. Og her skal samboere få lov å si hva de vil som motargument, men det er et faktum, og dette har det vært skrevet myyyye om i både aviser, finansielle aviser og blader, typiske kvinneblader, ja selv Foreldre og Barn har vært innom temaet.

 

Syns du skal fortelle at du har ventet noen år nå og begynner å bli såret, skuffet og lei fordi du har mistet troen. Kanskje han rett og slett har glemt det?

[flashdancepants]

Olebrumma:

Ville bare si at rettigheter mellom meg og kjæresten min kan spesifiseres i samboerkontrakt, slik at disse er tilnærmet lik de samme som for gifte.

[(Muskat)]

Jeg ønsker meg og ring på fingeren, og har snakket om dette i flere år til min kjære. Endelig nå siste året har pipa begynt å endre seg fra "nei" til "vi får vel se en gang da".

Hi-hi, har alle planer klare jeg; hvor vi skal gifte oss, sanger, band, gjester, kjole....blir sikkert totalt anderledes når det endelig skjer! Og jeg kommer sikkert til å være førti, feit og ferdig, for er allerede 33...

 

Kjøper bryllupsmagasinet når det kommer ut, har det liggende fremme i måneder av gangen. Må le av meg selv.

 

Men er som hun over her skriver; for min del skaffer det meg økonomisk sikkerhet. Det i tillegg til å vise verden at jeg "tilhører" noen er viktig for meg.

 

Vi får håpe mannfolka endrer mening etter hvert:-/

[Isadora nybakt mamma 14.06.07]

Skjønner deg godt jeg! Har vært sammen med min kjære i 14 år, og han synes rett og slett ikke dette med bryllup er noe viktig. Hovedgrunnen ti at vi aldri har gifta oss er dårlig økonomi, for mens jeg mest er opptatt av å få papirene i orden, og feire kjærligheten vår, så vil han he "hele pakka" og det blir jo dyrt. Er 32 nå, og det bekymrer meg ikke akkurat, føler mag absolutt ikke som noen gammel røy....Og dessuten binder det oss mye mer sammen at vi har snart felles barn. Håper det skjer etterhvert, og gleder meg til det, men orker ikke stresse og tenke så mye på det lenger nå. Kunne godt tenke meg å fri, men da må jeg føle at det økonomiske ++ faller noenlunde på plass først. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor vil han ikke gifte seg da, har dere pratet om det. Det er jo mange som ikke ønsker en sånn stor fest, med fokus på seg selv, taler osv...

 

Jeg er lykkelig gift og har vært det i mange år, men ingen av oss fridde, vi var bare enige om at det å være gift var en fin ting, og vi ville gifte oss før vi fikk barn. Reiste til utlandet på en 14 dagers ferie og giftet oss vi. Utrolig romantisk og koselig! Har ikke angret et sekund.. Hadde en hage/sommerfest for venner og familie etterpå for å markere litt da, og det ble kjempevellykket.

 

Det er jo mange måter å gifte seg på, hvis det ikke er papiret og ringen på fingeren han ikke ønsker er det kanskje noe annet, håper dere finner en måte som passer dere begge. Lykke til!

[Anonym bruker]

Først bare en kommentar til de som mener at å være gift og samboere er likestilt. Følelsesmessig joda... Forsåvidt... Og så lenge man lever sammen osv. Men så snart man får barn sammen, så er det faktisk best å være gift. Dersom det skulle tilstøte den ene noe slik at den faller bort, vil barnet arve denne. Samboere har ingen rett til å sitte i uskiftet bo. Uansett hvor mange samboerkontrakter man skriver... Så da kan overformynderiet komme inn å styre som de mener er i barnets beste... Eier man hus sammen, betyr dette at halve huset tilfaller barnet, og overformynderiet kan komme inn og bestemme over halve huset.

 

 

Jeg sitter litt i samme situasjon som deg. En samboer som tydelig har vært positiv til frieri og giftermål. Vi ble tilogmed enige om at hvis han smalt meg på tjukka, så skulle han få gifte seg med meg også. Vel, her sitter jeg... Høygravid og uten ring på fingeren. Sist jeg tok opp emnet, så ble han nærmest sinna, og mente jeg maste for mye om det. Vi hadde ikke råd til å gifte oss... Det var vel ingen hast med å gifte seg? Vi kunne vel vente til vi var 40 og hadde god råd osv... Rimelig frustrert ble jeg da, når jeg hadde sett for meg et bryllup med denne mannen, som ung og vakker... Gjerne før vi fikk barn...

 

Men nå har jeg lagt bort alle gifte-tankene mine. Har innsett at med hans holdning blir vi nok aldri gift. Ikke snakk om at jeg kommer til å fri til en som har slike meninger heller. Det eneste jeg nå tenker på er dette med rettigheter som gifte kontra samboere. Kunne godt tenke meg nå å bare få giftemålet på papiret. Men samboer er av oppfatning at skal han først gifte seg, så skal det være skikkelig bryllup. Så vi får vel se om 10-20 år kanskje...

[Anonym bruker]

Høres ut som om samboeren din er utsatt for press. Det er nok derfor han er ambivalent. Dropp presset, og se hva som skjer.

Ikke vær kjerring.

[minime<3 in belly]

Jeg har ikke vært sammen med typen min lenger enn 2 år men jeg går rundt og venter jeg og....

Jeg har absolutt ikke hastverk med å bli gift, men jeg vil gjerne gifte meg.

Jeg har sagt tydelig i fra til kjæresten min at jeg ønsker dette og at jeg kommer IKKE til å være den som frir. Kall meg OLD FASION men jeg syns liksom det er mannens "oppgave".

 

Men han har selv også sagt til meg at han ikke ønsker å fri til meg når jeg er gravid. Og det kan jeg vel forsåvidt skjønne.

Vi har jo valgt å få et barn sammen og fremtiden har vi sammen. Han har nok også sett for seg hvordan hans frieri skal være, men ikke direkte når.

 

Jeg vil vel egentlig tro at typen din ikke ser på ekteskap som en nødvendighet, men venter på det perfekte tidpunktet... Nå har dere jo 2 barn sammen snart og jeg tviler ikke på at dere er glade i hverandre.

Men det må være slitsomt for deg om du går og tenker på dette. Da kan det fort bli et problem for dere.

[Anonym bruker]

HI her,

 

TUSEN TAKK FOR ALLE SVARENE!!! Godt å se noen skjønner meg Er ingen kjærring, maser ikke i det hele tatt... blir bare litt sur og skuffa hver gang vi blir bedt i bryllupp eller jeg ser noen jeg kjenner gifter seg... men det er jo ikke sååå ofte da.

 

Han sier fremdeles det kan skje når som helst... det skjedde ikke når som helst de siste 6 årene... så kanskje jeg må vente 6 år til da? Men da gidder jeg ikke, da vil jeg ikke. Dette plager meg, synes det er så dårlig gjort at han ikke har vært ærlig om saken, hadde ikke blir sur i det hele tatt om ha hadde sagt han ikke ville gifte seg, er sur siden han har latet som det liksom kan skje når som helst... og så har jeg ventet og ventet....

[rosalilla]

Huff, jeg synes kjempesynd på deg.. Det er dårlig gjort at han ikke bare kunne sagt at han ikke ville gifte seg hvis det er sånn at han ikke vil!!