Jeg vil aldri glemme han....

[Anonym bruker]

Jeg er så lei meg i kveld, trenger å skrive noen ord for å få ut noe av tristheten..eller bare skrive det jeg føler.

Nå som lille jenta mi er født har alle glemt at for noen år siden så mistet jeg en liten gutt i uke 15...så altfor liten til å klare seg men alikevel var han helt frisk!

Det var en lege feil som gjorde at jeg mistet han..det er vondt å tenke på.

Jeg hadde en underlivsinfeksjon som legen ikke tok på alvor, hadde jeg fått medisiner for den så hadde jeg ikke mistet den lille gutten min.

 

Alle seier jeg skal være glad nå, en perfekt liten datter..ja, jeg er glad men jeg har fremdeles sorg i hjertet mitt...bare "gråter" i kveld..vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

 

 

I dag hadde datteren min på seg en sparkebukse som jeg kjøpte til gutten min...jeg kjente det stakk i hjertet mitt men alikevel valgte jeg å ha på henne disse klærne, jeg ville ikke kaste dem...

 

Jeg virker alltid så glad når jeg er med andre...men egentlig er jeg lei meg enda, men føler jeg ikke bør...jeg bør vel ikke tenke på dette lengre..men jeg gjør...

 

Jeg har i all hemmelighet laget en minnebok om "sønnen" min, samboeren min var ikke far til han så jeg vil ikke plage han med den...men på boksen skrev jeg:

 

"Ingen vet den dagen

solen går ned"

 

 

Velger og være anonym nå siden jeg har et kjent nick her inne...men veldig få vet om dette...

 

 

 

[♥sjiga♥]

du har lov å sørge. det er altid vont å miste. du hadde jo gledet deg. og så mistet du han. det er vondt vet hvordan det er å føle at en ikke har rett til å sørge.

 

det er ikke alle som forstår.

[Babyfacepsycho]

Skjønner deg godt jeg. Mistet selv i januari forige året.

Jeg gikk gjennom hele svangerskapet med min datter og var nervøs for og miste igjen. Og det var ikke før etter fødselen at jeg klarte og begynne og liksom "sleppe" det litt.

Tenker jo fortsatt noen ganger på barnet som jeg mistet også. Kommer aldrig glemme det.

Men så har jeg samboeren min og snakke med når jeg synes det er leit.

Så jeg synes du skal snakke med samboeren din likevel. For elsker han deg så skjønner han at du er lei deg, og at du trenger hans støtte i en vanskelig situasjon.

Det hjelper veldigt og ha noen og prate med.

 

 

 

[Gjest]

å miste en liten en,er fryktellig.å jeg kjenner jeg gjerne har villet gi deg en go klem.vet av erfaring,at det hjelper masse å snakke om det.minnes,gråte og snakke.di tre tingene har fått meg gjennom vårt tap i familien.kommer aldri over det,men man kan klare å leve med det.

prat med samboeren din.fortell han hvordan du har det.tror nok han vil forstå.

håper du har noen å snakke med om det.?

klem fra meg.

[Gjest]

Jeg forstår at du tenker på han og at du er lei deg. Og det er jo fint at du tar det opp og får det ut. Men jeg tror ikke det hadde vært så dumt å prate med noen rundt deg om dette. Og ikke minst med mannen din som står deg nærmest selv om ikke det var han som var faren. Han vil nok forstå sorgen din og jelpe deg. det er SÅ VIKTIG å få bearbeidet sorgen din. Eller vil du jo aldri klare å komme videre.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Samboeren min vet om det men vi har ikke snakket om det siden jeg var gravid fordi jeg følte ikke han sa så mye når jeg fortalte han det, han er ikke av den mest pratsomme sorten..

 

Jeg hadde et spesielt svangerskap med datteren min, var livredd for å miste henne... derfor hadde jeg veldig tett oppfølgning av sykehuset ,og en fantastisk jordmor som jeg fikk pratet ut om alt med, det hjalp meg utrolig mye.

Jeg var ble helt paranoid i svangerskapet, var sikker på at jeg kom til å miste denne gang også.

 

Vet ikke, tror jeg bare trenger å sørge litt for meg selv i kveld.....

 

 

[Anonym bruker]

Forstår godt at du er trist.

 

Håper jeg kan spørre deg om noe.

Jeg har en venninde i samme situasjon og jeg er usikker på om jeg bør nevne det barnet som hun mistet (og da minne henne på det igjen) eller ikke snakke om det før hun evt. tar det opp.

[Anonym bruker]

Kjære Attpåklatt.

 

Er det noen som jeg ville ha gitt en KLEM til nå, så er det deg.

Jeg kikket netopp på minnesiden til barnebarnet ditt, og det var en fantastisk fin side dere hadde laget...så uffatelig trist også.

 

En utrolig nydelig gutt. Skikkelig god gutt. Jeg bare gråt og gråt.

 

 

Mitt hjerte gråter for dere....

Skal tenne et lys for han i kveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Annette m/jenteengel & Sander]

Kjære HI

 

Det er helt riktig og veldig viktig at du har sønnen din i tankene. Man skal aldri glemme. Det er ikke meningen. Lille gutten din vil du alltid ha med deg, i hjertet ditt. Jeg bærer selv på ei lita jente i hjertet mitt. Hun ble født i uke 21+6. Helt frisk og flott jente. Bare altfor liten for denne store verden.

 

Vi fikk anbefalt å lage et album om henne. Det har vi gjort. Der er hele historien om henne. Fra vi sto med positiv test i hånda.... til vi senket den bittelille kisten ned i jorda. Det er utrolig godt å ha i ettertid. Dette skjedde for 1 år og 4 mnd. siden. Den dag i dag har vi en gutt som er et halvt år gammel. Han er lillebror, og skal få vite om Celine. Så den lille hemmeligheten du har trenger du ikke synes er "rart" at du har. Det er en del av sorgprosessen. Jeg tror nesten du ville hatt best av å dele den med noen, kanskje med din kjære selv om det ikke var hans. Ta det litt pent opp med han og spør. Det kan jo hende han vil hjelpe deg!

 

Det er ikke så mange som spør oss lenger heller hvordan vi har det... det forventes på en måte at det er et tilbakelagt kapittel her i livet. Det blir det aldri. Så derfor vil jeg samtidig si til du anonym rett over her; spør venninna di om barnet, og hvordan hun har det nå. Jeg ville i hvert fall satt utrolig stor pris på det.

 

Det ble langt dette her men... håper du kommer deg litt ovenpå igjen snart. Sorg går opp og ned....

 

God trøsteklem fra

[Anonym bruker]

Til Anette.

 

Hadde jeg bare hatt en grav å gå til så hadde ting vært lettere.

Men jeg fikk aldri det, jeg fikk aldri sett sønnen min engang...de tok han fra meg rett etter jeg fødte!

En stor sykehus tabbe...som jeg aldri vi tilgi..de reiv ut halve hjertet mitt den gangen.

Jeg lurer sånn på hvor han er gravlagt..eller hva de gjør med barn som er så små...?

 

Om jeg bare hadde en grav å gå til...

 

 

[Annette m/jenteengel & Sander]

HVA?!!? Er det virkelig mulig? Det må være sykehus tabbe ja. Trodde alle som FØDER en baby fikk denne behandlingen jeg... så ufattelig trist. Da er virkelig en del av deg som revet vekk ja. Jeg finner ikke ord... Nå triller tårene her også, så jeg ser nesten ikke hva jeg skriver. Det blir jo kanskje fælt å dra til sykehuset å prøve og finne ut av det også...

[Anonym bruker]

Forstår ikke hvorfor jeg gikk inn på denne tråden gjør alt bare vondt verre og føler med deg, jeg mistet min lille spire idag, er helt knust visste ikke jeg var gravid en gang før ja alt sammen kom ut...

 

 

[Anonym bruker]

Det som sjedde var at riene stoppet opp, og jeg klarte ikke å føde ut gutten...dette hørres sikkert grusom ut men han satt "fast" med hodet...så etter jeg hadde ligget en hel natt i helvete, og prøvd å føde min døde baby så bestemte legene seg for at jeg måtte til operasjonstuen der de måtte "ta" han ut mens jeg var bedøvet.

Før de trillet meg ned så lovte de meg at jeg skulle få se babyen og at de kunne legge han i en liste kiste...dette ga meg iallefall litt lysglimt ..men når jeg våknet etter operasjonen, og da spurte om jeg ikke kunne få se babyen min så sa de følgende:

(jeg husker hvert ord, det har brent seg fast i hodet mitt) "beklager men det har vært en stor trafikkulykke så legene måtte bare springe. babyen din ble fraktet rett til obduksjon."

 

Jeg husker ikke om jeg svarte...jeg var jo helt ødelagt. SELVFØLGELIG skulle jeg ha krevd å få sett han men siden jeg var så fysisk og psykisk nedbrutt så ville jeg bare hjem...kan tror jeg angrer den dag i dag...."gråter"

 

Etter dette vet jeg ingenting...ikke et brev i posten engang hvor det var blitt av babyen min. Når jeg var gravid så prøvde JM min og finne ut av dette...men den legen som hadde operert ut babyen var sluttet, ingen hadde spart på UL bilder av min lille heller...det er ekstra trist, skulle så gjene hatt et UL bilde av han...men ingenting har jeg!

 

Eneste jeg har er bilde i hodet mitt av han når jeg så han på UL bilde dagen før jeg mistet han...det glemmer jeg aldri...en sprell levende baby akkurat som min lille datter..

 

HI

[Babyonboard ;-)]

Kjære HI

Jeg føler så med deg, og forstår så inderlig godt hvordan du har det. Jeg har selv opplevd noe lignende MEN traff heldigvis på fornuftige mennesker på sykehuset. Jeg mistet også en liten gutt i uke 16, og kort fortalt så satt jeg plutselig med han i hendene hjemme på badet.

(For meg blir det FOR personlig å legge ut alle detaljer her).

Ble kjørt i ambulanse til sykehus. Jeg ba om å få se han på nytt dagen etter, og overlegen sa da at han skulle sjekke for det var visst ikke helt vanlig. Men som jeg sa til han; Jeg har allerede sett han og ønsker å se han på nytt for å ha et bedre bilde i hukommelsen min.

De kom hentet meg ned til kapellet og der hadde de ordnet så fint. Han lå i en bitteliten hvit "seng" med hvitt lite teppe over seg. En perfekt liten gutt som dessverre ikke fikk bli større. Det var så godt å få den stunden alene med han...

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke fikk lånt et kamera og tatt bilde, men der og da så tenkte jeg ikke så langt...

Jeg spurte om hva som kom til å skje med han og da sa de at han kom til å bli gravlagt en spesiell plass. Jeg slo meg til ro med det, men senere har jeg angret på at jeg ikke "gjorde mer"...

Hadde jeg visst om bim og dib dengang hadde jeg nok valgt annerledes. Jeg trodde ikke jeg kunne, at man ikke gjorde sånn og sånn, etc etc... Hva visste vel jeg om noe som helst?

 

Jeg fikk en jente for et år siden (ble gravid et år etter at jeg mista) og jeg var "hysterisk" i nesten hele svangerskapet. Og som jeg sa til en lege da jeg havnet på legevakten med blødninger; INGEN skal komme og fortelle meg noe som helst om "normalt"!!!

Jeg har heldigvis en i familien som er jordmor som har hjulpet meg masse ved å prate om dette.

 

Jeg tror sykehusene må få faste rutiner på hva som skal gjøres i slike situasjoner, det er alt for mange tilfeldigheter ute og går virker det som...

 

Klem fra

 

 

 

[Kaosmamma' n]

Føler med deg, har selv fått 2 gutter at jeg mistet en liten pike i uke 31. Du har jo mistet en liten en og vil alltid ha ett barn for lite. Det mange ikke tenker på er at den eneste følelsen man fikk lov til å ha for den lille var sorg, og dette mener noen at man skal kunne klare å glemme fordi man får flere barn, men sånn fungerer vi faktisk ikke. Fordi man føler sorg for den man mistet betyr det ikke at man ikke er glad for de andre man får. Det er faktisk slik at "små føtter som ikke fikk stå, setter også spor".

Trøsteklem!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Jeg vet ikke hva jeg skal si...dette her var så trist å lese!:-(

 

STOR klem til deg...håper du får vist minneboka til noen, spesielt samboeren din. Men jeg vet åssen det er å ha en samboer som ikke er så pratsom, og det er vanskelig å føle seg aleine med sorgen!:-(

 

Sender ut masse klemmer til deg og de andre her!

[Gjest]

håper du har det bedre i dag? har tenkt mye på deg i natt.

det hjelper å snakke om det.og du har en sorg så stor inni deg.leste det du skrev lenger ned.forferdelig at du skulle oppleve det.jeg har ikke ord for hvor grusomt akkurat det må være.men,den lille engelen din vil du alltid bære i hjertet,og jeg tror nok at en dag vil du få møte han igjen.

jeg bare tror det.

 

 

mange klemmer fra meg