Deppa og sinna

[shangriladida]

Sitter her å depper og er sinna, på dagen fem uker før termin. Skikkelig kjedelig har jeg det også. Nok en fredag ekskludert fra verden.

 

Jeg har vært sykemeldt i 6 mnd allerede hvorav 4 av de har jeg fått beskjed om å holde meg helt i ro pga kraftige kynnere og små-rier. Og er nå på bristepunktet av hva jeg orker å la være å gjøre.. Og har tydeligvis nådd sitt ultimate lavmål i dag;

 

Som følge av disse småriene etc har jeg blitt fulgt opp ekstra på sykehuset og sist jeg var der (for en uke siden), fikk jeg beskjed om at beibin hadde slanket seg drastisk. Dette var naturlig nok ikke hyggelig nytt og har gått med dette surrende i bakhodet en uke nå, frem til i dag hvor vi skulle på ny kontroll. Jeg har nok underbevisst stresset mye med tanken og tenkt på hva det kunne komme av.

 

Til min skuffelse fikk jeg ikke den samme legen i dag som jeg har hatt de siste gangene, som er så nøye, flink og hyggelig! Istedenfor møter jeg ei annen som var skikkelig stressa og kjapp. Hun kunne fort konstantere at alt var bra og at beibin igjen har økt i vekt å blitt nesten litt lubben... Dette er selvsagt gode nyheter, men jeg må jo si at jeg synes det var litt rart at det var så stor forskjell på en uke. I tillegg prøvde jeg å si at jeg tror slimproppen har gått noe hun bare avfeide med at det sikkert bare var en liten blødning. Enden på visa var i alle-fall at jeg gikk derifra å følte meg som en overhysterisk dame som unødvendig har oppholdt helsevesenet.

 

Så da jeg kom ut til kjæresten min, lirte jeg av meg hva jeg synes om dama, hvorpå han synes jeg oppførte meg veldig negativt og hatsk... hvilket han synes jeg hadde gjort endel i det siste. Dette gjorde meg kjempe lei meg, og sikkert mega hormonell. Og nå har jeg bare sittet som en apatisk og gråtkvalt ape resten av dagen å deppa. Jeg skjønner ikke helt greia, men føler at det kanskje er et resultat av å ha kjedet meg litt for lenge, det å føle meg til bry for andre og en merklig form for lettelse eller muligens å ikke bli tatt på alvor?

 

Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for å ha dratt med meg kjæresten på ekstrakontroll også. Føler at jeg ikke helt duger og at det ikke kan være spesiellt mye å digge ved denna dama om dagen.

 

Jeg ser virkelig frem til å føde og få tilbake kroppen min slik at jeg kan gjøre noe igjen. Jeg blir gal av å ikke få lov til å røre på meg... er så vanvittig lei av sofaen og tvn! Kjenner at allt terger meg også, allt fra en dårlig låt på radion til tanken på naboen... noe som er uvanlig altså, det skal stort sett MYE til for å gjøre meg forbanna, noe som har vært tilfelle stort sett hele svangerskapet også... helt til nå.. Har bare lyst til å hyle masse stygge ord å denge løs på ettelllerannet, for å ikke snakke om hvor lyst jeg har til å klippe av meg den lite kledelige dobbelthaka som har lagt seg de siste ukene! aarrgg og møkk

 

Må legge til at jeg er veldig glad for at beibien har det bra, men føler meg noget alene med ansvaret som medfølger å se til at "en slankende beibi sparker ofte nok.." Jeg blir jo litt stressa av å på en måte ha ansvaret for om beibin har det bra ettersom jeg ikke vet hva som hadde "skjedd" sist gang, da den hadde slanket seg sån.

 

Uff... måtte få ut litt. Noen som har noen kloke ord?