Hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg er ganske så frustrert for tiden. For 5 uker siden fikk vi verdens nydeligste jente og livet skulle bare være lykke. Vi ønsket oss begge dette barnet og var heldige og ble gravide rimelig raskt. Gleden var enorm da vi fikk en vakker, velskapt jente, men da vi kom hjem begynte problemene. Samboeren min klager absolutt hele tiden. Jeg er kjempesliten fortsatt etter en lang og hard fødsel, og jeg har enda ikke fått sovet ordentlig ut. Men sambo er altså den som har det verst i følge ham selv. Han får ikke sove fordi babyen lager lyder, han blir stresset når hun gråter og han tror hun gråter pga av ham, at babyen ikke liker ham og at han er en dårlig pappa. Jeg er helt fortvila over situasjonen og klarer ikke slappe av et sekund. Jeg kan ikke overlate babyen til ham for å sove ut for da er han bunnløst fortvilet og så sliten når jeg står opp - om han ikke da vekker meg og ber meg ta over. Vi er begge i slutten av 30 årene, så vi er ikke så unge heller, og jeg mener han burde vært mer moden. Nå vil han at jeg skal reise hjem til min familie for å få litt avlastning, men jeg tenker det er han som vil ha oss bort slik at HAN kan få litt fri. Vi bør da kunne takle dette sammen, eller..? Noen synspunkter eller råd? Vær så snill...

[minsin- j27.08.06, j10.04.10]

vel jeg skjønner du er sliten. men det er nok han også. tenk for et psykisk mareritt å se at den man er aller mest glad i gå igjennom et smertehelvette med den tanken at både du og baby faktisk kan dø.... satt på spissen det siste, men du skjønner. far kan også få en form for fødsel depresjon. han har kjent jenta i 5 uker , du har kjent henne i 9mnd+5uker....

 

kontakt hs eller familiekontor for å få hjelp. kan dere reise til dine eller hans foreldre så dere kan slappe av litt begge to?

[Anonym bruker]

Uff da , men jeg må bare få sagt det MANNFOLK! Hvorfor er alt så mye verre for de bestandig. Gubben her sover ut hver eneste helg, jeg har ikke sovet noe særlig på snart ett år, men tar de hensyn til det, neida, de tror det er "ferie" å gå hjemme med en baby.

Men over til deg, på Helsestasjonen har de samlivskur for nybakte foreldre, som ikke takler overgangen fra frihet til ansvar, syntes virkelig det hadde vært noe for dere.

Som du sier, dette skulle vært en lykkelig, tid, men dessverre ikke blitt sånn, da kan det hende dere trenger litt hjelp på veien. Lykke til:)

[Gjest]

Det å få et barn er en stor omveltning i livet. Det er ikke uten grunn at de fleste samlivsbrudd skjer etter barnefødsler.

 

Alle takler det å få barn forskjellig, din mann takler det på sin måte. Når du beskriver pappaen sin væremåte, er det som om du beskriver min væremåte, og mange av mine venninners væremåte, rett etter fødsel. Egentlig litt vittig...pappaen oppfører seg som en nybakt mor..

 

Pappaer kan også få fødselsdepresjon, men jeg tror det er å dra det litt langt. Jeg tror han trenger å få slappet av litt.

Har du muligheten ta å dra til din familie, da får han sovet ut, og du får litt avlastning.

 

Husk, ALLE sliter mer eller mindre etter fødsler, synes måten du beskriver deres situasjon er veldig lik mange andres.

 

De første ukene, månedene er værst..om under ett år er alt så mye bedre..det gjelder å holde ut, og ikke minst holde sammen. Man må godta den andre sin reaksjonsmåte, å gjøre det beste ut av det:))

 

Lykketil..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Be han kjøpe seg ørepropper så får han ihvertfall sove når han skal sove. Elles må han ta seg sammen! Voksne mannen......

[Vildur]

Dette høres trasig og ikke minst slitsomt ut.. Tror det viktigste er at dere setter dere ned og tar en skikkelig prat sammen. Forklar hvordan du har det og at du MÅ få hentet deg inn igjen for å klare å fungere. Dere er nødt til å dele på nattevåken og tidlige morgener for å komme dere gjennom de første ukene.

 

Det høres ut som din samboer trenger litt hjelp. Han MÅ forstå at små babyer gråter, ofte mye, og at det ikke har noe med ham som far å gjøre. Kan han ikke bruke ørepropper de nettene han skal sove dersom han forstyrres av lyder?

 

Kanskje er det nok å få snakket ordentlig ut, eller kanskje dere bør ta det opp med helsesøster? Jeg tror definitivt jeg ville bedt helsesøster komme hjem og ta en prat med far...

 

Er det mulig for dere å få foreldre/søsken til å komme hjem til dere og avlaste dere litt i denne perioden?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har prøvd å ha besøk av mine foreldre, men da var det feil også fordi de pratet for mye.. Jeg synes det var godt å få litt avlastning, vi fikk sove lenge om morgenen, servert middag etc. Men neida.. Det var visst for slitsomt det også...