Min fødsel - en solskinnshistorie til slutt! :)

[Gjest]

Kvelden før termin 12 april hadde jeg kynnere som utpå natta ble såpass tydelige at jeg begynte å vurdere å ringe føden. Syns imidlertid ikke de var vonde nok, så venta i det lengste. Sambo sov, jeg lot ham sove. Takene ble kraftigere, og de kom hvert 3-5 min. I 3 tida gikk jeg på do, og da kom det litt blod - så jeg ringte føden. Vi var enige om at det var litt tidlig å komme, så jeg vekka sambo først i 6 tida. Da hadde jeg hatt tak i ryggen hele natta, og ikke sovet et sekund. Klokka 7 var vi på føden, fikk konstatert 2 cm åpning og ble koblet til ctg. Lå på føden til rundt kl 14, men åpningen ble ikke større, (på tross av at JM røska til oppi der så blodet fosset!) og riene dabbet av utover dagen. Dermed ble vi sendt hjem, men siden jeg fortsatt hadde en del tak både her og der fikk jeg noen piller å sove på. Følte meg sliten og litt skuffa over at ingenting så ut til å skje.

 

Sov noen timer på ettermiddagen, men kjente riene hele tiden - de kom med ujevne mellomrom nå, heldigvis, for nå begynte det å ta litt på å gå rundt sånn. Da klokka ble 7 igjen var vi igjen på vei til føden, denne gangen med vondere rier, og med håp om at det var framgang å spore inni magen. Men neida, åpningen var bare øket med en drøy cm, etter et døgn med mer eller mindre sammenhengende tak og knip og lite hvile.

 

I det minste ble jeg skrevet inn nå, og selv om det så ut til å ta litt tid ville det i alle fall bli baby på oss i dag! Så vi installerte oss på fødestuen som hadde badekar (joho!) og ventet. Riene var nokså plagsomme, men ikke effektive nok til at ting gikk framover. Timene gikk, og i 10 tiden sa JM at de vurderte å ta vannet - eller gi meg piller for å stoppe alt helt opp så jeg fikk hvile. Fikk nok litt panikk, visste at dersom de først tar vannet må fødselen komme i gang fort, riene ville bli mye vondere på mye kortere tid og jeg følte meg ikke klar. Men ville heller ikke at alt skulle stoppe, så jeg sa jeg ville se ting an.

 

Klokka 12 var det fortsatt ikke noe mer åpning, men riene slet meg mer og mer ut, så jeg gav klarsignal til at vannet kunne tas. For en underlig følelse! Kjente liksom at magen ble tommere, merkelig. Riene ble ganske riktig vondere, men åpningen ville bare ikke bli større! Måtte etterhvert ty til lystgassen, noe som hjalp godt på, men ca kl 15 ba jeg om epidural - da hadde jeg virkelig, virkelig vondt og jeg var så utrolig sliten. De sjekket åpningen igjen, og den var fremdeles bare 4- 5 cm! Er det mulig!!?

 

Anestesilegen kom, og han og JM og en gyn. snakket seg i mellom om epiduralen og faren for at den kunne gå i ryggmargen. Han snakket om dette hele tiden mens han gjorde klart til å sette sprøyten med et "test- skudd". Hørte heldigvis at han sa "dersom den nå hadde gått i ryggmargen ville hun ganske fort bli nummen i bena". Like etter begynte bena mine å visne vekk, og jeg fikk kvekka det ut av meg, takk og lov før han koblet til den ordentlige dosen med bedøvelse. Det ble litt panikkstemning i rommet, og de sjekket med knip og kalde kluter at jeg faktisk hadde mistet all følelse fra livet og ned. Det var ikke annet å gjøre enn å vente på at test-dosen skulle slutte å virke, man kan ikke føde uten å ha mulighet til å hjelpe til. Jeg var så glad for å slippe smerten at jeg blåste en lang marsj i om de bedøvde meg fra øyenbrynene og ned! Nå fikk jeg hvile en liten time - i mellomtiden fikk jeg ny JM som var mindre fornøyd med at epiduralen hadde blitt til en spinal bedøvelse. Det var masse komplikasjoner som kunne oppstå, og hun var helt klar på at jeg MÅTTE ha mulighet til å presse og bruke bena under fødselen. Sakte begynte det å gå opp for meg at de faktisk sto der og vurderte KS, så usikre var de på hvordan de skulle håndtere det som hadde skjedd. Det går ikke an å ta en epidural på nytt, og de kunne ikke bruke den som sto i ryggen min. Riene begynte å melde sin ankomst igjen, og med skrekk innså jeg at min eneste mulighet til å få smertelindring var ødelagt. Jeg prøvde å være rolig da jeg ba dem om vær så snill, finn en løsning - de siste riene før bedøvelsen var så vonde og jeg kjente allerede at de som kom nå var enda verre. Optimistisk sjekket den nye JM åpning, for "ofte skjedde det masse mens epiduralen virket" - åpenbart ikke hos meg for det var ikke så mye som en cm økning!! Jeg begynte å gråte, det var så knekkende å få den beskjeden etter så mange timer - og kanskje ha like mange timer foran meg med dobbelt så store smerter. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dette.

 

Riene økte på og lystgassen hjalp ikke et fnugg. Så kom en annen anestesilege, han foreslo at vi kunne ha epiduralen på et minimum, sånn at jeg kunne hjelpe til men fremdeles få litt smertelindring. Jeg kunne kysset han midt på truten, så glad ble jeg. JM likte ikke tanken, men hun så nok at det var eneste mulighet. Jeg var totalt utslitt. Så de gjorde det, men JM insisterte på drypp i tillegg for å få ting i gang ordentlig. Jeg hadde veldig vondt da riene virkelig tok seg opp, men nå begynte jeg å bli sint på hele situasjonen og det gav meg nok en ekstra kick. Jeg pusta i gassmasken (som nå bare hadde oksygen) som en proff og bet tenna sammen under riene. Begynte så smått å få pressetrang og jeg lot det komme - denne babyen skulle ut nå, om jeg så skulle dra den ut selv. JM sa jeg måtte la være å presse, men skremmende fort hadde jeg ikke sjans å holde igjen. Sjekka åpning igjen, nå var det 7 cm!! Jeg kjente selv at ting begynte å skje i kroppen, og selv om jeg virkelig prøvde å puste meg gjennom riene måtte jeg presse på innimellom.

 

Nå gikk det fort, bare en stund senere var det bare en liten kant igjen og JM gav klarsignal til at NÅ kunne jeg begynne. De satte meg opp i fødestilling og vi jobba på for at babyen skulle arbeide seg ned fødselskanalen. Det var fantastisk å få presse, nå var all smerte borte og jeg tok i det jeg klarte. Sambo sto klar med oksygenmaska for hvert innpust, siden babyen fikk veldig lav puls under riene. Det tok litt tid å få henne helt ned i bekkenbunnen, og JM bekymret seg såpass over fosterlyden at hun tilkalte barnelegen. Barnepleier var der også. Barnelegen trykket meg på magen for å presse babyen nedover, og da kom hun endelig så langt ned at de så hodet ordentlig. Men der stoppet det igjen, og JM måtte fram med saksa - det var i motsetning til det jeg hadde trodd - helt jævlig vondt!! Jeg skrek som en villmann i de to sekundene det tok. På tross av klippet måtte JM inn med hånda - pulsen på babyen var nå helt nede i 40. Jeg kjente hun pressa fingrene sine rundt hodet på datteren min, så fikk hun tak i den bakerste skuldra, og plopp - der var hun ute!! Hun hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen og en gang rundt foten, så JM og barnepleier måtte snøre henne ut før jeg fikk henne på magen. Hun var helt blå, men så perfekt og vakker!! Sambo gråt, og den stakkars studenten som hadde blitt værende på sykehuset i mange mange timer ut over vakten sin bare for å få med seg fødselen vår, gråt også. Selv var jeg bare så glad og letta for at jeg hadde klart det jeg på et par tidspunkter aldri trodde jeg skulle klare, at jeg bare gliste og klemte på jenta mi som lå der på magen min.

 

Fra begynnelse til slutt tok det nesten 40 timer før jeg endelig kunne puste letta ut og være ferdig. Det var helt klart det vondeste jeg har vært med på, antagelig verre enn jeg hadde forutsett, men likevel - jeg ville ikke vært opplevelsen foruten. Det er uten tvil det mest fantastiske jeg har opplevd, og det er sant som de sier - man glemmer alt i det sekundet barnet er ute. Det er bare så verdt det, og jeg ser nesten fram til å gå gjennom det en gang til - Men bare nesten... hehe.. det skal gå et par år ;-)

 

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Gratulere så masse, og for en flott historie!

Bra at d gikk bra til slutt!

Lykke til videre som nybakt mamma og familie!

[*We68*]

gratulerer så masse.......misunner deg ikke de 40 timene nei. men det er verdt det når den lille ligger der på magen :-)

 

kos dere masse :-)

[apollo71 - har fått gutt]

Gratulere med prinsessen og lykke til som nybakte foreldre :-)

[Gjest]

Gratulerer så mye! :-) Synes du er tøff jeg som hadde rier så lenge og likevel er helt klar for flere barn! Jeg brukte lang tid på å komme over min første fødsel, hehe... Kos deg videre!

[Ane**]

For en nydelig historie! Takk for at du delte med oss. Nå sitter jeg her og sipper å griner. (hehe, hormoner ja).. Var bare så utrolig koselig ålese, ble mint på min forrige fødsel.

 

Kos deg masse med det lille nurket

[#Aurora har tre gutter#]

gratulerer så mye.

[2småkrapyl]

Gratulerer så mye! Jeg griner av alle fødehistoriene her inne for tiden...

;-)

Din fødsel var nesten lik som min forrige. Brukte rundt 40 timer jeg også, akkurat samme greiene med epidural og nummen følelse i beina. Men, jeg slapp heldigvis unna klipping og navlesnor rundt halsen på babyen ....

Det som til slutt var det ekleste var faktisk å bli sydd etterpå.

Nå har jordmor lovet meg en "motorvei-fødsel", og sagt at det aldri kommer til å ta så lang tid andre gang. Håper det stemmer, for det var slitsomt å holde på så lenge ja.

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

GRATULERER !!!

 

Du har virkelig kjempet frem bebissen.

Lurer på hvor i all verden du fødte......Var det på natta ? Er ikke så veldig imponert over folka som var rundt deg da du fødte. Jeg jobber som anestesilege, og at epiduralen havner spinalt er heldigvis svært, svært sjeldent. MEN, man kan legge en ny epiduralbedøvelse selvom den første gikk spinalt. Man må riktignok vente til den fødende har fått tilbake sensibiliteten igjen. Beklager på det sterkeste at du ikke fikk bedre behandling !!!

Håper du koser deg med nurket !

 

Klem Gravid uke 33 + 6