BUP neste...

[freebird]

Nå har det toppet seg for stakkars stebarnet mitt. Her om dagen ringte kontaktlærer og kunne fortelle at barnet satt oppløst i tårer på skolen. Moren har til dels store problemer med sin eks, han drikker, de er sammen, så ikke sammen, så sammen igjen med et par politianmeldelser innimellom... Mor bruker barnet som sin venninne og forteller henne masse om alt det fæle eksen gjør, noe som gjør barnet vettskremt og veldig lei seg. Barnet får også beskjed om å ikke si noe til lillesøser, "hun er jo bare 6 og alt for ung til å vite noe sånt." Som om det er noe bedre å fortelle sin 10 åring alle disse detaljene?!?!

 

Heldigvis er mor klar for at jenta skal få snakke med noen hos BUP, jeg håper bare at dette kan bli starten på et nytt og bedre liv for barna. Mannen min er nå klar på at han vil be om at jentene bor mer hos oss fremover, vi har et stabilt og godt hjem og det trenger barna mer enn noensinne! Argh, jeg er så sint og frustrert på biomor nå, det er så HÅPLØST å utsette barna sine for sånt!!!

 

Noen der ute med erfaringer fra BUP?

[Gjest]

Nei og ja, min sønn ble hendvist av lege til bup pga sorgreaksjoner etter far flyttet. Bup hendviste oss videre til familienshus hvor barnepsykolog jobber.

Ellers har vi vært under ppt et år nå pga utredning av adhd og venter på å komme innunder bup.

Lykke til

[Hannemor]

Begge mine store skal inn til samtaler hos familieklinikken. Og vi foreldre til veiledning. Jeg er veldig positiv til det. For barna og jeg har opplevd noe av det samme som dine stebarn.

Jeg har vært sammen med en person som drikker og er aggresiv. Og har vært til og fra sammen i en periode. Her gikk det på redsel for hva han kunne gjøre når jeg ikke viste hvor han var, og løfter om behandling, som gjorde at jeg tok han tilbake. 2 ganger.

Men jeg har ikke fortalt barna om hva han har gjort mot meg. Ingen av dem. Men de har sett endel, og han har hentet dem for å fortelle dem hva jeg beskylder han for.

 

Alle barn som opplever slikt i hverdagen sin trenger hjelp utenfra. Jeg er ikke i stand til å sortere for dem. Eller gi klarhet i ting. Og for mine barn dreier det seg også om andre ting. Jeg har stor tro på BUP, og at de kan gi meg gode råd.

 

Det hjelper ikke å bli sint på henne, for hun ser kanskje ikke selv sin egen situasjon.Så kanskje med støtte fra dere, gode råd fra BUP og også uttalelser derfra om barna, kan gjøre at hun blir sterk nok til å reise.

Jeg bodde 10 uker på krisesenter, og vet at uten deres støtte, råd og innsikt hadde jeg sikkert ikke klart det denne gangen heller.

Prøver bare å gi litt innsikt fra den andre siden. Håper det kan hjelpe dere litt. Og lurer du på noe, så send gjerne en pm.

[camilla^]

Var i kontakt med Bup i sommer, da min datter på da 3,5 var på utredning der. Pappan til barna er psykisk syk, og vi ville vær epå den sikkre siden og være før var om det skulel være noe. Må si at jeg er godt fornøyd. Vi var der ikke mye, men jeg har fått med meg endel lærdom jeg kan ha med meg i bakhodet. Men det viktigste er at jeg ble tryggere på det jeg mener, måten jeg oppdrar mine barn på er til det beste for dem. At de fare signalene jeg oppdager, at jeg tar tak i dem med engang og ikke lar dem skyve seg unna. Og at måten jeg tar tak i dette på også er bra nok. Det er ikke lett å vite hvordan en skal ta tak i slike ting, barn er ikke like lette å prate med eller å vise hva de tenker. Så det å være en kartleser, mor, en venn, en som kan hjelpe dem med deres problemer er ikke like lett. En må finne skillet, noe både barn og voksne kan leve med. Også godta at en ikke kan hjelpe barnet med alt, og at barnet gjør ting og vil ting på en annen måte en en selv mener og ville gjort ting på. Men vi må hjelpe barnet til å få hjelp der barnet føler seg trygg og får den hjelpen det trenger.

 

Selv har jeg vært igjennom endel som barn, ikke slike ting som i ditt tilfelle eller mine barns. Mine foreldre vet ingen ting, for jeg har ikke klart å fortelle dem, eller hatt noe ønske om at de skal hjelpe meg med det. Det er mitt valg, og jeg tror ikke de hadde forstått mitt valg om dem hadde vist hva det var jeg hadde vært igjennom, så derfor vet de ikke noe. Faresignaler burde de kanskje tatt da jeg var mindre, men jeg er glad for at dem var så "naive", slik at jeg har hatt muligheten til å gjøre det jeg mener har vært riktigst for meg. Min ex var sterkt uenig i mitt valg, og mente at psykologhjelp og også medisinering hadde vært og er det beste. For han mener det er det eneste som hjelper. Det hjelper nok for mange, men ikke alle. En bør være åpen for å prøve forskjellige metoder, for å finne den en føler hjelper. Uansett om de rundt en mener at noe annet er bedre.

 

 

Jeg har også vært i uformelt møte med barnevernet, i sammenheng med barna og deres pappa. De har også mye fornuftig å si. Har vært borte i de fleste saker før, og ser hva det gjør med barna. De kan komme med råd om hva dere som far og stemor bør gjøre. Ett av rådene jeg fikk var å følge mitt hjerte, og stole på meg selv. Mente jeg at mine barn ikke hadde godt av å være hos barn, måtte jeg sette ned foten og nekte. (mine er da små, så saken stiller seg litt annderledes enn din) For hadde jeg latt de være der, viser det bare at jeg synes det er greit de er der og ikke tar noe skade av det. Det tar seg også dårlig ut om det blir en sak om dette i senere tid.

En uformell samtale med barneværnet er ikke farlig, de lager ingen sak på dette. For å lage en sak må det komme en bekjymringsmld.

 

 

Hadde jeg vært deg ville jeg prøvd å fått barna til å bo fast hos dere, så fort som mulig. Jenta har tydelige problemer, jo lenger en venter jo mer setter slike ting seg fast. Å gå til Bup, stopper ikke problemene som er hjemme hos mor. Bup, er psykiatrisk, og som oftes er det psykiatrisk hjelp til barna. Forholdet i hjemmet til mor, må hun ordne opp i selv desverre.

Prat med barne om hvordan hun stiller seg til å flytte inn hos dere på permanent basis. Det kan lette mye for henne, samtidig som hun har noen rundt seg hun kan komme til når hun har problemer, og ta de opp når de kommer. Ikke måtte vente til neste Bup time, eller neste besøk hos dere.

Er mor vanskelig å få med på lag, kan barneværnet ha samtal med begge parter. Kanskje mor skjønner litt mer da. Om biomor er vanskelig å samarbeide med, synes jeg dere skal kjempe denne kampen selv om det virker håpløst. Det er ikke hun det er synd på.

 

Håper virkelig det ordner seg for dere.

[freebird]

Takk for gode svar!

 

Nå har mannen min pratet med biomor og hun stilte seg positiv til at i allefall den eldste bor mer hos oss for en periode. Om biomor får orden på livet sitt og barnet har lyst så kan hun gå tilbake til 50/50 etter sommerferien.

 

Den yngste har ingen anelse om alvoret i problemene og blir nok boende 50/50 fremover, om ikke ting forverrer seg selvsagt. Eks'en til biomor har gjort mye faenskap i det siste, men heldigvis aldri foran barna. Om han går over den grensen tar vi begge barna hit fulltid, pronto!

 

Jeg ser fram til å ha eldstejenta mer her, så kan vi få pratet litt sammen i ro og fred, få kontunitet i leksearbeidet osv. Skolen sender en søknad til BUP, enn så lenge kan jenta prate med en sosialarbeider på skolen. Tror mannen min og jeg skal ta en prat med h*n også, lufte tankene våre litt og få noen tips på veien.

 

*krysser fingrene*

[ana baroma]

Godt å se at dette "ordner seg", iallefall på et vis:)

Og at dere følger med på situasjonen, sånn at ungene får minst mulig skader av dette.... Håper selvfølgelig at mor kommer seg på beina og får orden på livet sitt, viktig det for alle parter!)

[camilla^]

Så bra at ting begynner å løse seg.

Håper bare dere er litt vare med den yngste i tiden fremover. Det blir jo en omveltning med at storesøster flytter til dere og ikke henne. Så hun merker jo at det er noe. Og når ikke biomor har hun eldste til å få øst ut sine problemer med, kan det lett bli hun minste som får det.

[freebird]

Jeg tror det skal gå bra for minstejenta å bo mer alene med moren sin. Mannen min har snakket litt med henne nå og hun vet at hun ikke kan fortelle så mye til barna, det har hun innrømmet. Nå forteller hun ikke mer til eldstemann heller, håper bare hun klarer å holde det... Minstejenta er veldig knyttet til moren sin og jeg tror at hun vil sette pris på å få henne litt for seg selv, samtidig som eldstejenta vil sette pris på å få faren sin litt i fred for de er veldig knyttet til hverandre. Så får vi bare se hvordan dette går... )