Når vet man at det er riktig og gi slipp..

[Anonym bruker]

Dette er vel ikke rette plassen og spørre, men siden det er opptil flere her som kjenner meg med nick ønsker jeg og være anonym sidne det er en ganske personlig sak...

 

Når vet man at det er riktig og gi slipp....

 

Sambo har flyttet ut for drøye en uke siden. Deler av forholdet har vært bra, men noe har vært preget av krangling og uenigheter. Vi har ett barn sammen og venter ett til nå til sommeren...

Det var han som valgte og dra, men jeg føler at det ikke er riktig. For å si det slik, skulle noen ha hatt en grunn til og flytte burde det vært meg, men jeg har kjempet og gjør det fortsatt for barna.

 

Men når er det riktig og gi slipp liksom... De siste dagene har jeg fylt med og pynte på leiligheten og meg selv, nå skal han virkelig se hva han forlater og se om det han velger i steden for er så j****** mye bedre....

 

Det jeg er redd for er at han nå skal ha det fint og flott i noen månder og når jeg føder inser han at det er oss han vil satse på, han vil være sammen med meg og sammen med familien, men kan jeg sitte og vente på det. Det føles ikke rett, selv om jeg ønsker og være med han. Jeg kan vel ikke bare la han ta all styringen...???

 

Hvorfor skal det være så vanskelig og gi slipp??? Hvorfor skal det være så vanskelig for han og se at han har en familie som elsker han, at det ikke er vært og bare kaste bort...

 

Jeg er så alene, aner ikke hva jeg skal gjøre.....

 

Dette ble vel litt langt og rotete, men jeg måtte få lira det av meg. Vil likosm ikke snakke med mamma og pappa eller venner om dette siden jeg håper jo han tar til fornuft----

 

åååå jeg er så fortvila ;(

[Lone35 =0)]

Huff. Dette hørtes trasig ut. Skjønner godt at du er fortvila over å bli alene med to barn. Jeg vet ikke hvilke råd jeg kan gi deg annet enn at tiden vil hjelpe deg å finne ut av ting. Trøsteklemmer Lone

[Gjest]

Been there, done that...

 

Hvis han har valgt å flytte ut, er d vel fin tlite du kan gjøre? Kan jo ikke tvinge han hjem igjen desverre, selv om du er aldri så sikker på at han kommer tilbake før eller siden...

 

Du må nok bare snu deg og se fremover alene, og ta en evnt forsoning når den tid kommer.

Du klarer det!!!

Og ungene er viktigere enn sambo i det lange løp. Det er dem man lever for.

 

Jeg skjønner deg godt, at du er fortvila, jeg har vært igjennom to runder med den situasjonen der. Og måtte bare innse at jeg måtte greie meg selv. Ingen kan tvinge noen andre til å bli boende sammen når de ikke vil selv...

 

Du får skrikr og rope her på BIM,og til alle dine venninner og familie. Bruk familien din! D vil jo være der for deg når du har d vanskelig.

[#Aurora har tre gutter#]

vet ikke helt hva jeg skal si eller skrive her jeg.Men sender deg en klem!

Håper alt ordener seg slik du vil og håper.

[Februarnurk]

Sjansen for at han kommer luskende tilbake når barnet kommer er vel ganske stor.

 

Da tror jeg det er viktig at du vet hva du vil. Helt uavhengig av hvem som gikk først eller hvem som sa hva. Et liv som alenemor er nok ikke bare enkelt. Sett opp en liste for deg selv hva du er fornøyd med og hva du ikke er fornøyd med. Hva du kan leve med og hva som eventuelt må gjøres noe med.

 

Dersom han kommer tilbake kan det kanskje være lurt å oppsøke et familievernkontor.

 

Lykke til! Håper det ordner seg til det beste for deg!

[Anonym bruker]

MEN......

Man skal ikke bo sammen for barnas skyld heller. Og livet som alenemor trenger ikke være så ille. Iallefall bedre enn ett dårlig forhold. Både for de voksne og barna.

Man må iallefall snakke ut, og ikke føle på usikkerheten om man skal flytte sammen igjen. Det går ut over dere alle. Et familievernkontorbesøk er selvsagt sikkert veldig smart. Men dere MÅ snakke ut og ikke gå å tenke på fortid da.

 

Håper det ordner seg.

Lykke til!