..snart samværs helg/uke igjen...

[Anonym bruker]

...på fredag kommer hans to barn, skal være en uke.

jeg gruermeg sånn..og vet samboeren min gruer seg fordi jeg gruer meg.

 

Jeg klarer ikke kose meg disse helgene (spesielt), jeg vil og prøver, men endre opp med å tilbringe helgen alene og vekk fra huset.

 

Er det andre som har det sånn?

Jeg føler samboeren min forandrer seg sånn..han blir FAR uten sidestykke, skal liksom ta igjen for et eller annet..alt skal være lagt opp til ungene, på overmåten! Jeg skulle kanskje ønske vi heller kunne hatt det som vanlig, selv om de kommer.

Vi trenger ikke kake hver dag, tre valgmuligheter for middag, ungene i stua hele dagen... Føler vel kanskje de tar VEL mye plass. Tror ungene også kunne tenkt seg litt fri..til å gjøre det de ville, ikke at hele tiden skal være organisert for de.

 

Så..det blir nok en helg med shopping og kafe for meg...og lese bok på senga i stedet for felles kos i stua...det blir rett og slett for mye og for organisert KOS!

[Anonym bruker]

Uff jeg kjenner meg så godt igjen, og det er helt forferdelig! For meg er det slit at samboer tar vårt forhold for gitt, jeg ser han ikke hele uken. Men når det blir helg forventer han at jeg sitter i stuen med de og deltar i familiekosen... Men det er ikke mitt barn... Og jeg får meg ikke til å danne en relasjon med barnet når faren ikke prioriterer vårt forhold.

 

Hvorfor finnes det ikke en steforelderforening i norge når det er så mange av oss som sliter??

[Anonym bruker]

Det skulle jeg gjerne vært med i...en slik forening.

Vanskelig dette!

;.)

[min tur snart?]

Det ville jeg også! dette er veldig vanskelig til tider. Mye vanskeligere enn jeg hadde trodd iallefall

[Anonym bruker]

...det går heldigvis i bølger, men man kan ikke sette seg inn i, eller forberede seg på dette før man har opplevd det!

 

;.)

[snart mor ?]

Hei.

jeg satt å leste innlegget ditt og kjenner meg virkelig igjen.

men jeg skal prøve å få deg til å tenke over noen ting- som hjalp meg ift min stedatter på 4 år.

Hvorfor er samværet så vanskelig?

er dt noe du reagere på ungen og dens adferd/personlighet?

Hvordan er ditt forhold til moren?

Er alt bra mellom deg og din partner.

Hvordan ser du for deg fremtiden når dere får felles barn og hvordan vil dette påvirke deg og hans unge?

 

Du trenger ikke å svare meg på dette men analyser og tenk litt over det.

 

Som sagt så har jeg en stedatter på 4 år som er hos oss ons-fre ene uka og ons-søn andre uka.

Jeg har prob med å forholde meg til ungen for jeg synes hun faktis er en sutre unge og hun er virkelig utspekulert.

Men i tillegg til dette så har jeg en nevø som jeg elsker over alt på jord og har et kjempe goidt forhold til. han er snart 3 år.

Og min mann reagere på mitt forhold til han.

( slik at det er sagt så er jeg og min søster i lag med 2 bødre)

Til min mann så svarte jeg bare: du reagere på mitt forhold til min nevø, men hvordan tror du jeg reagere på deg og din datter? Hun krever all din oppmerksomhet og hendvender seg bare til deg. jeg blir liksom den personen som må veilede henne og irettesette henne. klart jeg blir ond i hennes syn. men akkurat slik blir det ovenfor våres nevø også. den lille hendvender seg til meg og søker bare meg når han er i lag med meg og sin onkel.

skal si dette svaret fikk fart i sakene ift min mann og våres konflikter.

i dag er vi mer harmoniske- min mann, stedatter og meg..

men husk at det vil kreves mye av deg og dine holdninger også...

tro meg,- det er ikke gjort på ei natt. jeg sliter meget ofte enda..

vet ikke om dette er til noe hjelp for deg, men lykke til skal du ha uansett.

[Anonym bruker]

Lær deg å sette pris på kafebesøk, venner, bøker, og lange lurer på ettermiddagen i helgene.

Lange turer, helsestudio etc. om du er av den mer sportye typen. Ta deg fri med god samvittighet, det gjør de fleste i helgene, føl deg ikke tvunget til å gjøre ting du ikke vil bare for å tilfredstille din partner i noe særlig større grad enn han gjør det for deg.

Det må være balanse mellom det å gi og det å ta i ethvert forhold. Er han urokkelig på standarden, gå eller tilpass deg, men ikke tro han kommer til å yte mer fordi at du yter mer.

[Anonym bruker]

Jeg synes disse samværshelgene var helt forferdelig, for jeg har ingen ting til overs for hverken ungene eller mora.INGEN ting. Jeg har riktig nok tre barn fra før av som min mann er "far" til, men han takler det kjempebra. Problemet er når ungene hans-to stykker- skal komme hjem til oss. De har en ufyselig femferd og bruker mesteparten av tiden på å snakke om den fantastiske mora som er så uintelligent som det bare går ann. Ungene lever på godteri og får leker konstant, stikk i strid med hva jeg har brukt 8 år på å formidle til mine barn.

Jeg godtar ikke at disse kommer og snur opp ned på alt jeg tror på, og se hvordan han tar på de med silkehansker. Ramler minstejenta mi på snart 5 og slår seg, er det bare "å, det går så bra så" og høre, men skal gutten hans på 5 dusje, hyler han konstant i 20 minutter, og da er mannen min så flink å trøste. Både forskjellsbehandlingen som han og foreldrene hans utøver, samt en utrolig ulik oppdragelse på ungene hans og mine , har medført at jeg nå har sagt stopp. Enten flytter jeg, enda minstejenta som vi skal ha felles ikke enda er født, eller så får han finne et sted, foreks hjemme hos sine foreldre, å ha disse ungene. Jeg gidder ikke mer. Så da har han et valg, og han har valgt oss.

 

Jeg er skikkelig overrasket at det er noen her inne som mangler total forståelse for at man ikke ønsker å bruke tiden sin på andre damers unger. Noen prøver til og med å fremstå som rene helgener ved å kritisere de som tar avstand fra sin samboers eller manns barn. Og klarer i tillegg å lire av seg utsagn som "jeg er like glad i mine stebarn som de som er mine". Det nekter jeg å tro. Det er i hvertfall dere som burde tatt en reality check og ikke vi som faktisk foretrekker våre egne barn fremfor andre sine. Synes synd på deres barn!

Og til dere som skal fremprovosere reaksjoner med å kalle ungene for søsken, når dere svarer på et innlegg til en som ikke klarer å ordra stebarna sine, skjerp dere! Når barna har samme mor, kan man kalle de halvsøsken, men med bare samme far er det ikke likestillt. Og søsken blir de aldri!Takk gud!

[Anonym bruker]

Skriver under her jeg... TAKK GUD NOEN ER ÆRLIGE OG SIER DET SOM DET ER!!

[Anonym bruker]

Sjeleglad for å se at noen er ærlig her..

Samværshelger er IKKE noe jeg ser fram til heller.

Gutten til samboer er en stort sett grei å ha med å gjøre, men jeg klarer ikke å bli GLAD i han. Kan ha noe å gjøre med at han kun er her noen dager i måneden og de dagene er jeg stort sett på jobb. Men vi har han jo i ferier også, så jeg har jo tilbragt en god del tid med han.

Nå venter jeg mitt første barn og gleder meg veldig, samtidig som jeg gruer meg til at stebarnet mitt blir BROR til dette barnet. Jeg vet at jeg kommer til å forskjellsbehandle de to. Syns det er utrolig slitsomt å ha stebarnet på besøk, og det er mulig han må være her på min termin. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis han er her når jeg kommer hjem fra sykehuset med den nyfødte. Jeg orker ikke tanken, blir kvalm og uvel av å se det for meg.. Vil være i fred med babyen min, samboer og min familie er de eneste jeg ønsker å omgås den første tiden..

 

 

 

[Anonym bruker]

Min mann har en 5 åring som han har hovedomsorg for, så vi har barnet mer enn 50% av tiden, det har ikke alltid vært like lett og ting hadde nok vært ganske mye enklere hvis han ikke hadde barn fra før. For denne ungen har også en mor som ser det som sin oppgave å ødelegge imellom barn og far og "stemor" og snakker dritt og løgn om oss hele tiden. Dette vet vi, fordi vi får høre mye "mamma sier" og "mamma vil ikke" fra barnet, som er fremdeles for ungt til å gjennomskue mor. Det har vært et rent helvete her til tider med en unge som hyler og skriker og kjefter og sutrer hvert våkent minutt (jeg snakker om i månedsvis) og får sjalusianfall med sutring og skriking, bare vi voksne snakker sammen ved middagsbordet... Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så vanskelig! Men jeg er veldig glad i min mann og han er såklart veldig glad i sitt barn og jeg ville aldri ønsket å komme imellom de to, å med vilje og viten komme imellom barn og forelder er et skikkelig lavmål. Plus at vi selvfølgelig jobber med å forbedre situasjonen, noe som ser ut til å være i ferd med å skje (bank i bordet!) Men tøft har det vært.

 

Så poenget er vel, at jeg har full forståelse for at det kan være slitsomt å forholde seg til andre sin barn i huset, men når damer som selv har barn fra før - og som i tillegg har samboer som gjør en bra jobb av å være "far" til de smårollingene som ikke er hans (kan vel si han bruker tiden sin på en annen manns barn?) - er frekke nok til å nekte samboeren å få hans egne barn på helgebesøk, det er bare så drøyt at jeg vet knapt hva jeg skal si! Hvis jeg var "som mor" til min manns barn, samtidig som han ville nekte meg å få mine egne barn på besøk i mitt eget hjem i helgene, da ville jeg nok dratt min vei. Jeg ville aldri godtatt slik bastant egoisme og mangel på empati ovenfor andre, det blir ikke mer sympatisk når voksne folk oppfører seg slik, enn når unger er vrange og sutrete. Og dette tøvet om at barn kan bare være halvsøsken hvis de har samme mor, men ikke hvis de har samme far?? Da tror jeg ikke man bør slenge for mye med leppa om andre sin intelligens (eller mangel på) og heller ta en titt i speilet.. Det er nok slike damer som gir oss "stemødre" ufortjent dårlig rykte, akkurat som kvinner som x-en til min mann gir "biomødre" dårlig rykte. En ting har du nok rett i; at de blir aldri "søsken". Blir vanskelig når de to eldste ikke får lov til å komme hjem til pappa. Jeg er skikkelig overrasket at det finnes mødre som mangler total forståelse for at også pappaer er glade i barna sine..

 

hilsen fra en snill "stemor"

[ana baroma]

På en måte kan jeg forstå at det ikke er enkelt å bli glad i sine stebarn, men jeg har faktisk ingen forståelse for at man skal nekte sin partner å ha kontakt med barna sine. Det er ondskapsfullt å kreve det av en far. Ondskapsfult fordi man da ikke ser det eller de barna som savner faren i livet sitt. Jeg kjenner en sånn gutt, og den sårheten han har overfor at far har kuttet han ut - den unner jeg ingen barn.

Jeg bruker ikke tiden på andre damers unger. Jeg bruker litt av min tid på min partners barn. En gutt jeg setter stor pris på, og som jeg ikke orker å lete etter mange feil hos. Og ja, han blir storebror til den som ligger i magen min. Her snakker heldigvis INGEN om halvsøsken. Og hvorfor skal vi det? Han har ønsket seg søsken i mange år, og jeg er ikke fullstendig egotripp som nekter han å bli det!

 

Jeg vil nok ikke elske min stesønn som min egen, han har to foreldre som gjør det på en utmerket måte. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad i han, bryr meg om han og liker han. Å snakke om å foretrekke egne barn framfor andres blir litt absurd, all den tid man velger å få barn med en som har barn fra før.

 

Det siste avsnittet ditt velger jeg å ikke kommentere... I mine øyne er innlegget ditt barnslig, umodent og ikke empatisk i det hele tatt. Men det hadde kanskje vært like greit at ungene hans ikke kom på samvær, for å møte deg med de holdningene vil vel ikke akkurat være sunt for dem!

 

Jeg er ingen oppofrende stemor som er perfekt på alle måter, men jeg jobber heller med de problemene som oppstår istedet for å la de bli en så stor del av livet mitt at det går utover både liv og helse. Og jeg håper da inderlig at jeg greier å være en inkluderende voksenperson for gutten selv etter at jeg blir mamma selv.

[Sunshine2222]

Jeg syns virkelig at noen bør stikke fingeren i jorden og SNAKKE med mannnen sin om dette, samt å huske en eneste liten ting: Dette er BARN!!!!!! De velger ikke oppførsel selv, det er det de voksne som gjør (og les gjerne pappaen som har de i helgene!!!)

Jeg blåser i hvor dum en biomor er, det er mannen hennes du er sammen med nå OG skal fungere sammen med, MED hans barn! Sorry, åpne øyne inn i et forhold.... jobb med saken! Kameler er ille å svelge, men det GÅR, for barnas skyld!