Sutrete og grinete

[Selv]

Sønnen min er 3 år, han har en eldre bror og to stebrødre som også er eldre. Barne går godt sammen, men jeg begynner å bli bekymret for han. Han sutrer veldig mye, mest ovenfor meg, mamma.. Så snart jeg går ut av rommet så begynner han å spørre etter meg, og begynner å gråte om jeg ikke kommer inn igjen straks.Han spør tilogmed meg hvor mamma er hen.. Han vil helst bæres, av meg, når vi er ute å leker/ går turer. Om natten våkner han 2-5 ganger. Går jeg inn til han så blir det som regel hylskriking.. går samboeren min(ikke pappan hans) inn så legger han seg ned med en gang. Han gråter mye, når han ikke får det som han vil, og da er det ramaskriking, som veldig ofte ender i oppkast.. Det skal veldig lite til for at han bryter ut i hystersik skriking, kan f.eks. være at han ikke får ta med seg leke i barnehagen. Han kaster seg ned og hyler.. Han hører ikke på meg i det hele tatt, men samtidig virker han veldig avhengig av meg. Jeg er en tålmodig person, og jeg er egentlig mest bekymret, og jeg begynner å bli veldig sliten. Det er så trist at det skal være sånn. Så jeg håper at noen kan gi noen tips, kanskje noen har erfaring med slik adferd. Det er helt nytt for meg, min eldste sønn var helt motsatt.

[Gjest]

Hyling og skriking medfølgende sutring har nok vi mye av også! Jeg har ein liten en igjen på 9 mnd. Så det er nok det som er forklaringen her. De er jo midt i trassalderen så det er jo ikke så enkelt for de små.

Jeg har ikke så god tålmodighet med mye hyling og skriking,men prøver så godt jeg kan.

Har ikke noen gode råd enn å fortsette med å være tålmodig og prøve å snakke med han om det når han er rolig. Lage diverse avtaler kanskje kan hjelpe...Om hva han skal gjøre når han blir sint/lei seg. Hva som skjer når du er borte...

Kanskje du har prøvd dette allerede. Du har jo eldre barn og en del erfaringer når det gjelder barn,men de er jo forskjellige og har forskjellige behov alt ettersom.

Jeg er på et annet forum for " et nettverk for nære foreldre"

Anbefales på det sterkeste : www.ringblomst.no

Der er det nok mange flere som kan gi gode råd på veien.

Lykke til!

Klem fra

[Selv]

Takk for svaret. ja jeg skulle ønske at hadde mere tålmodighet, men jeg tror jeg blir veldig fustrert fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal gripe an situasjonen. F.eks slik som i kveld. Han nektet å legge seg. Jeg har alltid hatt faste rutiner med at vi tar kveldsstellet og så legge seg hvor jeg synger noen sanger for han. Men nå i det siste så hyler han når jeg går ut av rommet, og kommer løpende etter.. Jeg legger han i sengen igjen og sier det nå er natta, men han skriker og nekter å legge seg, og står opp igjen, igjen og igjen.. Hva gjør jeg da? For jeg kjenner at jeg takler ikke situasjonen, og tålmodigheten setter en brems for at jeg legger han ned igjen gang på gang. Er det meningen at jeg ikke skal gi meg og holde på i flere timer? Det ender med tårer fra min side også.. Blir så skuffet over meg selv over at jeg føler gutten ikke har respekt for meg i det hele tatt. Hva gjør jeg galt og hva kan jeg gjøre.. Mangler vel tro på at noe skal hjelpe, og da er det så vanskelig å prøve å gjennomføre et opplegg..