Hjelp... Følelsene er borte... :(

[Anonym bruker]

Jeg har vært i et forhold i snart 2 år... Ble gravid etter bare en mnd, så ting gikk fort kan du si...

Men, nå tror jeg forholdet går en vei.. Vi er ikke lenger kjærester... Er bare en mamma og pappa... Vi finner aldri på ting sammen lenger, han skrur som regel bil... De gangene vi har barnefri vil han heller være med kompiser... Og ja, jeg foretrekker og være med venniner..

Problemet er at det finnes ingen følelser lenger, hvertfall ikke fra min side.. Dessuten er jeg fortsatt helt fortapt i han jeg styra med før meg og sambo ble sammen... Uff....

Er så fortvilende...

Tør ikke gjøre det slutt heller.. Kommer til å få et helvete med foreldra hans... De er jo så snille og hjelper til med alt.....

 

Hva skal jeg gjøre? Følge hjertet mitt å ha det bra, eller prøve og gjøre det beste ut abvsituasjonen?

[Tita&Tage]

Huff da, dette kan ikke være lett!

 

Men dersom du ikke er helt sikker selv på hva du bør gjøre, vil jeg anbefale deg å prøve en stund til med han du har barn sammen med. Har dere snakket om dette?? Det er oftest kvinner som bryter ut av et forhold og de oppgir som grunn at kommunikasjonen mangler. Ofte vet ikke mennene at noe er galt før kvinnen sier fra med å bryte ut.

 

Håper det ordner seg til det beste uansett. Det viktigste for barnet deres er jo likevel at det har folk rundt seg som elsker det betingelsesløst!

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd så lenge nå.. Hver gang jeg tar det opp sier han at han syns alt er bra... Når jeg prater om det vil han ikke snakke om det.. Og jeg tør ikke si at følelsene er vekk...

Men han kan jo ikke mene at alt er bra.. Jeg er jo så sur om dagen.. Og alt går utover han...

Etter vi har pratet går det bra i kanskje en uke eller to.. Men så er det tilbake til sånn det var igjen etter det...

 

Men jeg har alltid sagt at jeg ikke vil jenta vår skal måtte bo hos bare en av oss.. Men er jo ikke noe bra for henne og bo med oss når vi bare krangler?....

 

HI

[Anonym bruker]

Mener jeg nylig leste at fra og med 2007 så må samboere med felles barn til mekling før evt brudd. Så du kan vel ikke bare ta med deg barnet og flytte. Hva med å foreslå til han at dere går til parterapi? Søk på familievernkontor i din kommune og ring dit, så kan dere kanskje få hjelp.

[Anonym bruker]

Hm.. det har jeg ikke hørt om... Men du har nok rett...

Men hvorfor gå til terapi? Følsene er jo ikke der lenger... Vet det kanskje høres ut som jeg gir lett opp, men det finnes INGEN følelser... Tror igrunn ikke han føler så mye lenger heller.. Han bare tror det...

 

HI

[Anonym bruker]

Vel jeg vet ikke hvordan noen skal sjekke hvem som har barn når man går fra hverandre. Er kanskje ikke vits i med terapi når følelsene er borte, men for mannen sin del, som kanskje ikke skjønner hva som foregår, så kan det jo være greit å snakke med en nøytral tredjepart? Er ikke noe av problemet at han aldri vil snakke om dette når du prøver å ta det opp? Typisk menn dessverre.. og så skjønner de ingenting når de blir forlatt. Følelser kan komme tilbake med riktig pleie men da må begge ønske det og jobbe for det.

 

[Anonym bruker]

Ny anonym her.

 

Jeg tror det er smart å gå til familierådgivning uansett, selv om du sier følelsene er borte. Det er jo en grunn til at følelsene har forsvunnet, det er noe som har drept dem, men de var der en gang og kan kanskje vekkes til live igjen. Gi terapi et forsøk før dere bryter ut. Mange opplever vanskeligheter i småbarnstiden, det er en tøff tid.

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Ja, Snakker mye med mamma'n min.. Har et veldig godt forhold til henne.. Og hun ber meg jo om å kjempe(hun har vært sammen med pappa siden hun var 16)... Men jeg føler jeg prøvd så lenge nå.. Blir gal.. Det eneste han snakker om er jo bil bil bil bil... Aldri intressert i å høre på meg og mine ting.. Og de gangene jeg tar opp noe med han gidder han ikke svare...

Blir så fortvila...

 

HI

[Gjest]

HVis det ikke er noen følelser hadde jeg nok ikke blitt i et forhold..I alle forhold svinger følelsene og den følelsen man har de første par måneder med en ny person kommer aldri til å bli der i lengden, uansett hvem du er sammen med, så for å ha et langvarig forhold må man ha noe mer. Min fyr for eksempel; han er en jeg deler alt med, er 100% komfortabel med, min bestevenn i tillegg til kjæreste og selv om vi har våre problemer som alle andre synes jeg at å forestille meg livet mitt uten han er fælt. Jeg ville ikke nøyd meg med mindre og det burde ingen andre heller..

Om dere går i terapi vil dere antageligvis bare oppnå at han skjønner hvorfor det blir slutt..Fint for ham, bortkasta tid for deg.

[Anonym bruker]

Takk Vanedis!!! Akkurat det jeg trengte å høre!

Jeg vil og ha en som jeg føler er min beste venn.. Som jeg kan prate med, en som gidder å høre på meg når jeg forteller ting..

Jeg har hatt en utrolig vondt barndom med misbruk osv... Og selv om jeg i dag er 22 år er det ikke alle dager som går like bra... Hvis jeg prøver å snakke med sambo svarer han meg ikke.. Jeg vil ha en kjæreste som kan prøve å forstå meg...Ikke en som heller snakker bil.. Her for litt siden fikk jeg høre av mormora til sambo at hun mente jeg hadde lurt han til å få barn.. Jeg ble selvfølgelig kjempe lei meg.. Og det eneste sambo hadde og si om saken var.. "uff da.. Det var dårlig sagt..."

 

HI

[Kaosmamma' n]

Prøv og få barnefri en weekend og reis bort kun dere to. Dere har jo vært igjennom en periode med mye fokus på den lille. Du har antageligvis hatt en del nattevåk p.g.a f.eks. amming, man blir jo sliten av dette. Man mister jo en del av voksenlivet når man får barn, og trenger kanskje å være bare dere igjen for noen timer/dager for igjen å kunne klare å føle glede av hverandre/forelskelse. Prøv å la være og tenke så mye på den du hadde litt kontakt med som du liker godt. Det er ikke alltid gresset er så mye grønnere på den andre siden.

[Anonym bruker]

Er nettopp det guttemamma'n... Han har ALDRI tid til å være alene med meg.. Han foretrekker heller å være med kammerater...

Jeg har prøvd og prøvd.. Sist jeg tok det opp med han spurte jeg han om han virkelig syns vi hadde det bra.. og da svarte han faktisk ikke...

 

Jeg klarer ikke la være å tenke p han andre.. Jeg blir sprø... ;( Han kunne jeg prate med alt om... Og han forsto meg...

 

Men jeg KAN ikke gå fra sambo... Foreldra hans hadde klikka.. Eller jeg kan, men TØR ikke... ;(

 

HI

[Gjest]

Hva med å ta en pause fra ham da? Dra hjem til mor eller noe? Så kan du teste hvordan det er å være uten ham, også forstår han at det er alvor at du mistrives?

[Anonym bruker]

Ja.. Har faktiskt tenkt tanken... Skal snakke med han senere i dag...

 

HI

[silhah og emilie]

huff det skal ikke være greit..jeg og sambo har slitt en deli i det siste..men har følelsene forsvunnet hadde jeg gått på dagen..da er det egentlig ikke noe vits..for meg er følelser alfa omega rett og slett.

 

det med at familien hans kommer til å tilte syns jeg ikke du skal bry deg noe om..du må tenke på det beste for deg, barnet og mannen din

 

et barn har ikke godt av å vokse opp sammen med 2 foreldre som ikke elsker hverandre...

 

da er det kanskje bedre å avslutte nå og prøv å gå som venner slik at dere kan samarbeide godt og tett

 

men det er min mening

 

massa lykke til iallefall

[Anonym bruker]

Takk silhah.. Men du skjønner.. Jeg har et stoooooort problem! Leiligheten vi eier står på faren hans og hans navn.. Men jeg betaler på den jeg og.. Od denne familien hans er veldig perfekt.. Så alle tingene i denne leiligheten tilhører jo egentlig han.. For vi har fått det meste av familien hans.. Mine ting var visst ikke fine nok.. Og nå har jeg akkurat kjøpt ny bil.. Lånet står på han(får ikke lån fordi jeg ikke er i jobb), og forsikringa står på moren hans, ellers blir det for dyrt for meg...

 

Så da står jeg der da.. Uten noenting...

 

HI

[silhah og emilie]

huff det hørtes ikke særlig greit ut..

du kan jo forhøre deg med nav og høre om de kan hjelpe deg..

 

det er uansett bedre enn å leve i et kjærlighetsløst forhold:)

 

men huff ja jeg skjønner problemet virkelig

[Anonym bruker]

Jeg får vente med å si noe til sambo til søndag tror jeg..

Han drar til oslo på lørdag.. Så gidder ikke si noe før det... For da drar han sikkert ikke, og jeg tror jeg har godt av en alenekveld..

 

Nei, det er ikke lett.. Jeg blir jo sittende her uten noenting hvis jeg drar fra han...

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, det der kan ikke være lett.. Vet godt hvordan du har det.. Du må bare tenke på deg selv.. Har du det ikke godt er det ikke noe og satse på... Men du må være HELT sikker.. Er som en annen sier, gresset er som regel ikke grønnere på andre siden...

 

Lykke til