Hvordan går man IKKEi barnepasser-fella?

[Anonym bruker]

Den eneste måten jeg føler meg inkludert på, er når jeg tar på meg hele jobben. Da er alle parter fornøyde, men sitter igjen med en bismak av utnyttelse i munnen.

 

Min samboer hadde en tidligere kjæreste som dullet mye med barnet og så på det som sitt eget, men der strekker jeg ikke til. Jeg kan ikke gi opp hele meg selv for et barn der moren prøver å ødelegge livet vårt så godt hun kan...

[ana baroma]

Dere må snakke sammen, og du må faktisk sette dine egne grenser for hva du skal gjøre og ha ansvar for i forhold til barnet. Et barn er ikke en dukke som skal dulles og lekes med, det skal oppdras, og ha omsorg (og her er det jo faktisk faren som har hovedansvaret). Du kan være en trygg og god voksenperson i barnets liv, men du er ikke barnevakt eller en ekstramamma for ungen. Si fra hvordan du ønsker det, og vær åpen for å"passe" det alene dersom faren er opptatt med jobb eller lignende.

Grensene dine kan selvfølgelig oppmykes etterhvert, men det er lettere å være streng først og slakke opp etterhvert, enn omvendt!

 

Lykke til:)

[Gjest]

Jeg er enig med TanteBassa.. Det er viktig at du setter grensene tidlig.

 

Fortell faren hva du forventer av forholdet og hvordan du vil ha det. Slik kan du ivareta deg selv!

 

Det er faren som har i oppgave å være foreldren. Du er en ressursperson, en som barnet kan snu seg til og som det kan ha tillit til, men ikke en ekstra mamma..

 

Ta vare på deg selv oppi alt dette her. Skal forholdet til faren funke, må du være klar i din tale. Og passe på at du får tid for deg selv også. Det er lett å bli oppslukt av mannen og da også barnet(a) når man er forelsket, men i det lange løp tjener du på å få litt alenetid og gjøre ting som man ofte gjør når man ikke har barn selv!

[Anonym bruker]

Det går jo fint an at du g mannen din deler oppgavene og utgiftene halvparten hver, om dere begge jobber.

Du tar huset og handling, matlaging og annet forefallende i de ukene han ikke har samvær/samværshelg, og han tar jobben de ukene han har samvær/samværeshelg da det er mer å gjøre pga hans barn.

 

Du må si nei til å ta på deg hele jobben, og jobben med barn. Jeg mener ikke at du aldri skal hjelpe til, men det skal ikke være definert som din oppgave. Det skal mer være en gang i blandt.

 

Dessuten er det ikke å inkludere at du gjør hele jobben og de koser seg sammen, det er å ekskludere, å holde utenfor.

 

Men dette med å ta ansvar for andres unnger det er jo paralellt med å få innflytelse over andres unger. Om du har full oppdrager innflytelse i hjemmet, du kan vise dem ut, du kan kjefte, du kan si klart i fra hva du mener om deres væremåte, da bør du også ta del i jobben. Det er jo en gave fra mannen din det, å gi innflytelse over barna sine, men det dreier seg om å gi og ta på begge hold.

 

Det er ikke bare en som skal sitte å ta og ta og ta, og aldri gi.