dårlig samvittighet

[dritgrei hei hei!]

Dette er andre natten på rad at jeg våkner av å ha dårlig samvittighet for dritgreigutten. det er et eller annet som ikke er som det skal for tida, og jge vet ikke helt hva det er. Jeg har gått i fella med å tøffe meg litt for mamman til en gutt han leker mye med, mer enn å være på lag med ham, og det svir. For hun sier; han trekker seg tilbake og surmuler, og jeg har svart; ja jeg vet det, han er litt sånn.... Men det stemmer ikke. han har vært den trygge og gode for de andre ungene. han har vært den som de søker til når de trenger trygghet og ro, og nå er det ikke sånn, for han har ikke roen selv.... Og jeg blir så lei meg. han gråter av at det er for mange unger på lekeplassen, han gråter over at det er for få unger på lekeplassen, han sier ting han ikke helt mener for å please den gutten han er med hver dag, og jeg får så vondt så vondt....

 

Mamman til denne gutten er ei flott dame, hun jobber med barn og unge og er et belest vesen. Mye er vi enige i, mye er vi uneige i. Det er gøy, og utfordrende for meg.... Fordi hun har rett i mye, men jeg syns det er vanskelig når jeg tar meg selv i å være enig med henne - ukritisk enig. Men nå skjer ikke det mer, for nå har jeg jo våknet midt på natten fordi jeg har dårlig samvittighet. en mamma skal jo være på lag med ungen sin... Jeg pleier jo det, men nå må jeg visst gå en runde for å klargjøre ting.... åååååååååååå så vondt jeg har i kroppen, jeg blir så trist så trist så trist.

 

Vi har gjort en kjøre avtale til og fra bhg, og i natt har jeg våknet og tenkt at det kanskje er en dum avtale. for disse gutta leker jo med hverandre hele dagen. Er det da samrt å kjøres og hentes sammen også???

 

kanskje det ikke har så mye å si, et møte mellom mennesker starter jo et sted uansett, også ender det et sted, og om det er i en bil så har det sikkert ikke så mye å si.Jeg bare tenker... Kanskje er dette å gjøre dem avhengige av hverandre på en dum måte.. at rollene er satt og at de ikke får utvikle seg på den sunne måten, Jeg vil ikke at min fine snille gutt skal lide under at han er snill og god, at han skal kjenne på at han ikke er god nok fordi han ikke lurer de andre eller finner på tulleting, men han føler seg ikke god nok, og det er så vondt å se på.

 

Og da.... våkner jeg midt på natten med ufattelig dårlig samvittighet, og tusen spørsmål, og et høyt ønske om å finne ut av det, og finne løsninger fort som en vind....

 

er jeg sprø?

[Gjest]

Du er ikke sprø! Men det er ikke lett å "forsvare" seg eller sine. Man tenker "kanskje er han slik". Jeg har hatt det slik med eldstejenta mi. Jeg vet jo at hun er sint og sterk, opptatt av urettferdighet og vil helst ha ting på sin måte. Man vil jo vise at man er en flink oppdrager og ikke favorisere sine egne unger. Så når mammaen til ei i klassen har "kritisert" dattera mi, har jeg sagt at hun er nok litt sånn ja...

 

Men! nå har jeg slutta med det. Nå sier jeg at jeg syns hun er fin og kjekk, ei herlig jente som alle liker. Og kanskje det er noe i relasjonen mellom hennes datter og min som ikke er ok. Jeg har ikke oppfordra jenta mi til å være med henne, men gitt henne litt "space". Hun har endel andre venninner nå og har forandra seg veldig. Kanskje fordi mammaen hennes er på lag. Jeg vet ikke..

 

Gutten din er i en alder der han skal finne ut av seg selv. Kanskje han føler seg underlegen i forholdet til denne gutten og vet ikke helt hvordan han skal markere seg. Jeg synes det er bra at unger har mange å spille på. Kanskje dere kan invitere noen andre med hjem fra barnehagen? Det er ikke hvis rollene er satt, han vil kanskje utav det, men vet ikke hvordan,,

 

Uff litt rotete dette. Har så mange ting jeg ville sagt, men med to gutter og ei bikkje som jager dem blir det litt vanskelig....

 

Du er ei god mamma, du tenker på gutten din og vil hans beste. Det går seg til. Han må bare få litt tid på seg, og kanskje litt hjelp til å finne sin egen rolle:)

 

Egentlig er det litt frekt å si at gutten din surmuler. Man blir jo litt satt ut av et sånn utsagn. Hun burde jo istedenfor snakke med ham og spørre hvorfor han er lei seg når han er på besøk hos dem.

 

Stor klem

 

 

[Reveenka]

Det du beskriver er en blåkopi av hvordan revunge nr to hadde her for halvannet års tid siden! Bestisen fra barnehagen tok en litt for dominerende rolle, og jenta mi ble pushet veldig -. hun følte at hun ble sjefet hit og dit, og greide ikke stå på for seg selv. En del av de samme signalene du beskriver, så jeg hjemme - men det var barnehagen som tok det opp og sa at de hadde observert at samspillet mellom de to hadde forandret seg litt, og at det ikke var så godt å være revunge akkurat da. Dette skjedde kanskje fordi besisen er litt eldre, og gjorde et lite sprang i utvikling akkurat da og ble "litt for stor" for revungen en stund.

Jeg ble enig med barnehagen om at de og jeg skulle legge til rette for at revungen kunne leke mer med andre, og at de skulle følge litt ekstra med og evt gripe inn hvis de så at det skjedde ting som ikke var så greit. I den perioden kuttet jeg litt ned på samværet utenfor barnehagen også - uten å si noe til mammaen til bestisen om grunnen. Etter noen måneder rettet det seg, og de to har fått igjen den gode kontakten fra før.

 

 

Kan du ikke i første omgang ta det opp med barnehagen, da - og høre hva de sier? Og når det gjelder kjøringen kan du kanskje si at nå har jeg tenkt å prøve å gå til og fra barnehagen en del dager i uka(hvis du bor nær nok, da)? Ikke så lett dette - og man har jo ikke lyst til å tråkke folk på tærne heller, så jeg skjønner at det kan være litt vrient å trekke seg fra en sånn hente-bringe-avtale.

 

 

[♥Snulder]

Du er ikke sprø----- du er mamma!!! ;=) Med evige bekymringer for ungenes lagen og velferd! Min snart-6-åring er også et "bekymrinsbarn". Har en tendens til å lange ut og meie ned ungene i barnehagen i stedet for å kommunisere. Det resulterer i at få vil leke med ham... han blir ensom og trist og lei... og tar det igjen hjemme! Trassing, grining osv.... resten av kvelden! Puh! Men jeg har mest vondt av ham... for jeg vet at han sliter med noe...

Lykke til med din! Vi får tro på at det løser seg!

[Urtete]

Jeg vil ikke at min fine snille gutt skal lide under at han er snill og god, at han skal kjenne på at han ikke er god nok fordi han ikke lurer de andre eller finner på tulleting, men han føler seg ikke god nok, og det er så vondt å se på.

 

 

Dette er som jeg skulle skrevet det selv... Størstejenta mi er også typen snill (+ forsiktig og stille hvis hun ikke er kjempetrygg). Kanskje de ikke føler seg gode nok - de som ikke finner på tulleting og lurerier? Jeg tenker litt i samme baner som deg... Kanskje vi har fokusert for mye på at hun må være snill, snill, snill... Føler hun at de andre overkjører henne på alle vis, at de lurer og manipulerer og spiller i en annen liga enn henne? Hun føler seg heller ikke god nok i mange situasjoner... - jeg som mamma ser det så tydelig. Enkelte foreldre tolker henne som stille, kjedelig... Heldigvis har andre forstått at hun bare er beskjeden - og at det ikke finnes noe vondt i henne...

 

 

Det er så vondt å se at barna ikke har det bra - jeg vet det... Jeg/vi har også hatt noen sånne runder. Og flere blir det nok, ganske så sikkert. Jeg er spent på skolestart til høsten. Har vi flaks, så går det hele på skinner. Har vi ikke det, så kan det bli veldig "jobbigt"...

 

Minstejenta vår helt av den motsatte typen, en av de som snakker mest og høyest, er ikke særlig plaget av beskjedenhet, er sterk og robust fysisk, tør å tale sin sak osv... Jeg ser at det å være mamma til et sånt barn er lettere på mange måter.., trenger ikke bekymre meg på samme måte for henne. Blir mer motsatt bekymringer - om hun er for "frampå", om hun tar for lite hensyn til andre barn, for freidig osv. (ikke bekymringer egentlig...) Blir kanskje henne som blir værst å være tenåringsmamma for? Den tid den sorg...

 

Vil bare si at jeg nesten kan føle hvordan du har det nå, Dritgrei... Det er bedre å ha masse trøbbel selv enn at ungene våre ikke har det bra. Vondt, vondt, vondt - helt inni margen... Og så er det så vanskelig, for barna kan ikke sette ord på alt (ofte vil de ikke heller), og det er vanskelig å vite hva man skal gjøre (hvis det er noe man kan gjøre)...

 

Man skulle så gjerne visket ut og tatt vekk det dumme for dem...

 

 

 

Tenk om noen hadde sagt: Hvis du som mamma drikker en flaske tran på styrten, så kommer ungen din til å ha det tipp-topp i en måned framover!

 

Urtete hadde tatt to! :-)

 

 

 

Klem til deg fra meg!

 

 

 

 

[dritgrei hei hei!]

hei du, og takk for svar... det er godt å få bekreftelse på egne tanker, tusen takk! For det er jo den favoriseringen jeg så gjerne vil unngå, men jeg skjønner jo nå at det kan jo bare holde til en viss grad... Jeg må jo peke på det som er riktig hvis noe feilaktig blir påstått....

 

vi er jo på lag, familien dritgrei....

[Attpåklatten :-)™]

Det er sårt når vi ser at det er noe som plager barna....

Jeg kjenner også den følelsen og man har lyst til å filleriste både andre foreldre og barn noen ganger. Men det er kun vi selv som kan gjøre de forandringene som evt må til. Noen ganger er vi myrsniper og ser kun våre egne barns gode sider og andres dårlige. Noen ganger kan det være tvert om. Min erfaring er at i noen tilfeller så må vi foreldre rett og slett også ta et skritt tilbake og la ungene få en mulighet til å ordne opp på egen hånd. Det kommer såklart an på situasjon og problem, men noen ganger er det alright, som Odd Børresen synger:-)

 

Dårlig samvittighet følger automatisk med det å få barn for mange av oss, noen ganger er det reelt, andre ganger ikke. Men det viktigste vi kan, er å gi barna nok selvtillit til å tørre å ordne opp selv, så langt det er mulig.

 

I ditt tilfelle tror jeg ikke det er noe "problem" at dere har en kjøreavtale til og fra. Jeg tror heller dette gir en viss trygghet for de to gutta, men at de samtidig blir gjort trygge på at ikke de dermed må være sammen 24/7.

 

Jeg tror også at vi som har vært alene med barna en periode og vært den eneste voksenrelasjonen i hverdagen, ofte har dobbelt opp med dårlig samvittighet, og redselen for å gjøre feil i oppdragerrollen vår blir ekstra stor:-)

 

Men vi gjør så godt vi kan, bare det blir gjort med kjærlighet til barnet og ikke for egen skyld/samvittighet, så er det ingenting som er bedre:-)

 

Hipp hurra for oss mødre som bekymrer oss litt for de små podene våre - det skader ihvertfall ikke:-)

[dritgrei hei hei!]

hei kjære urtete, takk for gode ord, og takk for at du vet hva jeg snakker om .... he he..... men ja jeg mener det, det var deilig!

 

Jeg gjorde en ting som føltes riktig og bra på morgenen. Jeg snakket med ham om at man slett ikke trenger å være like... Man kan være gode venner og kompiser uten å være flinke til de samme tingene. så snakket vi lenge om hvem som var flinke til hva av alle vennene hans/våre (de andre på 6 år), og det har hjulpet. Han har ikke måttet leke med denne gutten hele tiden, han har lekt med de andre også, og han har ikke vært trist for rare ting de to siste dagene... mulig det handler om dagsform dette her, både hos han og hos meg, men det er deilig å gjøre små grep som har virkning.

 

Hun minste min blir som den minste din tror jeg... det er tidlig å si noe om kasnkje, men hun vorker mer uredd. han store er ikke redd, og egentlig ikke beskjeden heller.... men ha er ettertenksom og granskende... hun er helt åpen og uredd, rart å se at de er på noen punkter veldig like og på andre vidt forskjellige. Jeg vet at ingen er like altså, men det er rart likevel.... jeg forventet liksom at det skulle komme en baby som var helt lik den jeg hadde hatt før en gang.

 

vi får lene oss på hverandre når det klumper seg i hodet, urtete!

 

ha en fin dag!

[dritgrei hei hei!]

hei klatten, takk for fine tanker og svar... Jeg er enig med deg i at ungene skal få øve seg på å orden opp selv, det er jo en øvelse de trenger for vi er jo ikke der som fredsmeglere resten av livet.... Men jeg er bare enig med deg i de akkutte konfliktene, eller i de konfliktene hvor det er likevekt... Jeg sysn det er grusomt å se når barn reagere med å trekke seg unna og reagerer med å tristhet. sinne er bedre det er konfrontasjon, det andre er bare vondt. Da føler jeg at det er min oppgave som mamma å overbevise gutten om at han er fin nok, god nok og tøff nok til å ta igjen, eller til å fremmme seg selv og sine egne ønsker.

 

Jeg tror også at du har rett i at man kan som aleneforsørger utvikle evigdårligsamvittighetsyndrom, og jeg jobber hardt med å se forskjellen, og jeg velger å tro at jeg ofte får det til.....

 

dårlig samvittighet og bekymring er jo skjerpende, så sant det ikke tar helt overhånd.

 

:-)

[Urtete]

Dagsform ja...., der sier du noe! Det handler nok mye om det - både for liten og stor.

 

Så fin og klok en mamma du er som får til å snakke med gutten din om det som er leit! :-)

 

Jeg synes ofte det kan være vanskelig å snakke med barnet om de triste og leie tingene, synes det er vanskelig å "nå inn" til henne, vanskelig å få henne til å sette ord på ting, få henne til å åpne seg, vanskelig å finne de riktige ordene..... i det hele tatt...

 

Ettertenksom er min største også. Det er på veldig mange måter positivt, men jeg ser at det kan være slitsomt når man er bare 5-6 år og egentlig ikke har forutsetninger til å forstå og tolke alt som skjer...

 

 

Ja, vi lener oss på hverandre når det klumper seg i hodet, dritgrei!

Det er fint å dele både gleder og bekymringer!

 

)

[dritgrei hei hei!]

fredsmeklere....