Les denne da! Fant den på BIM!

[PROVOSERT!!!!!!!!!!!]

Og far fikk ikke greie på noe bort sett fra at det var brukket, og hvor lenge gipsen skulle sitte på.

 

Dette fikk han da de var å vei FRA sjukehuset. Og da han spurte hvordan det skjedde, om bruddet, om det gikk bra med barnet, og hvorfor han ikke hadde fått beskjed før så han kunne få vært med på sykehus, så fikk han beskjed om at det hadde ikke han noe med. Hvorfor skulle han vite det? lurte mor på.

 

Dagen etter, etter en natt med lite søvn, både av bekymring og irritasjon over mor, så ringer far og skal snakke med søsken til dette barnet som brakk armen. Vedkommende har hatt en annen positiv opplevelse, som var planlagt, og far vil høre hvordan barnet hadde det. Barnet begynner da å fortelle om søskens opplevelse, brukket arm oav, for det er jo egentlig "spennende" nytt for et barn. Men da bryter mor inn i samtalen og ber far om å slutte å pumpe barn for opplysning. Så da barnet får røret tilbake, og vil fortsette å snakke om brukket arm, så må FAR fortelle barnet at de ikke kan snakke mer om dette, da mor ikke vil det!

 

Etter endt samtale om den andre GODE opplevelsen til dette barnet, spør far om han kan snakke med eier av bruket arm (som han alltid pleier). Da sier barnet at eier til brukket arm er på en stor hytte.

 

Etter å ha lagt på, sender far en sms til mor (for ikke å skape FOR store bølger), og spør om hvor barnet med brukket arm er, og om hvordan det går med barnet. Far får da til svar at: "Siden du ikke vil være med å BETALE ditt og datt for barnet (far får aldri låne noe, får aldri ting tilbake vi har kjøpt, får ikke være med på ting), så viser det at du ikke bryr deg om barna, så hun skjønner ikke at han er så interessert nå.

 

Det skal sies at far stiller opp på alt han FÅR LOV TIL.

 

Så da går far rundt i stuen, gråter, og lurer på hvordan det går med barnet sitt, hvor det er, hvor armen er brukket, hvordan det skjedde, hvem det er med (da mor og annet barn er hjemme). Mor nekter å svare.

 

Så da ringer vi Barnevernsvakta. De ringer mor, og DA først får han den infoen han trenger.

 

Skal det være SÅ vanskelig å være far?

 

FY FAEN, sier jeg!

Anonym

 

[Gjest]

Syntes det er trist å lese hvor mye mor kan gjøre for å skape konflikter.

Problemet tror jeg ligger mye hos fedre som ikke vet hvor mye de har krav på hvis de virkelig ønsker. Mange fedre orker ikke å gå igjennok et helvete for å få kravene de har rett til å det syntes jeg er trist pga en mor som tror hun eier barnet.

 

Nei jeg heier på de fedrene som virkelig kan sette ned beinet innimellom å virkelig kreve det de har rett til som opplysninger fra skole, lege, helsestasjonene, barnehage og om hvordan barnet har det. Å faktisk det å ta del i oppdragelsen og viktige bestemmelser for barnet.

 

 

[Gjest]

dette er desv en historie jeg har hørt mange ganger... fedre som ikke vet hvor mye de har å si, og alt de har krav på... pga at min mann og jeg, alltid har tadd kontakt med skole og slikt ( biomor gidda ikke engang ta telefonen når han ringte) hadde vi en god sak, nå, når vi gikk til sak ... ungen ville flytte til oss, men fikk ikke låv hos mor.. han han kun bodd der i 2 år.. og vi har kranglet i 1 år, for å få han tilbake til oss.han ønsket å flytte til mor, da hannes første søsken kom, men det gikk kort tid, så ville han hjem igjen.. og siden hr vi kranglet for å få han hjem igjen... men nå kommer han ned ) saken gikk i vår favør !! )

[Gjest]

Ja det lønner seg å være vitende på rettigheter.

Desverre ser jeg også en del "fedre" som ikke orker kampen.....med mor.

 

[alfaalfaalfaalfa]

Ser du skriver "dessverre ser jeg også en del "fedre" som ikke orker kampen...med mor". Forstår du ikke at "fedrene" trekker seg ut fordi mødrene bruker finurlige metoder for å bl.a ordne seg bedre økonomisk pga far, eller at mor setter barna opp mot far? Vi har nå i snart tre år hatt masse problemer med begge disse problemstillingene. "Far" blir så sliten og lei over at mor skal ha penger til ditt og datt. Når han ikke betaler utover bidrag kommer ikke barna på neste besøk, fordi da er de "syke" eller så vil de ikke komme. Dette fordi mor med sitt utspekulerte vesen styrer barna med snakket sitt, slik at de ikke vil.

 

Jeg har i disse tre årene krevet at min mann skal stå imot dette latterlige og til tider svært så slitsomme dramaet som mor steller istand. Jeg har backet han opp når barna ikke kom på sommerferie, jeg har trøstet når barna skriver stygge mail om at de hater han fordi han ikke kan betale skoleturen deres (dette er selvfølgelig skrevet av mor).

Selv om jeg er sta av natur og alltid har tenkt at man ikke skal gi seg, så forstår jeg at min mann ikke klarer det lenger. Han er alltid den store slemme ulven som "kun" betaler bidrag, og ikke noe utenom. Dette har mor også klart å trykke inn i hodene deres. De adapterer hennes meninger om samvær, bidrag og alt som har med han å gjøre!

 

For all del: Jeg vil aldri si at det dessverre er en del "fedre" som ikke orker kampen med mor. Men istedet: DESSVERRE SER JEG MANGE "MØDRE" SOM KJEMPER MED NEBB OG KLØR FOR Å FÅ BARNA PÅ SIN SIDE MOT FAR, OG SAMTIDIG TYNE HAN UT FOR MEST MULIG PENGER.

 

Å BRUKE barna som pressmiddel mot far er en mye værre handling enn at far til syvende og sist "gir opp" for å kunne fortsette et noenlunde ok liv uten å ende om som nervevrak.

Far gjør på denne måten isåfall sitt for at ikke barna skal vokse opp med krangling og atter krangling.

 

Alle her burde informere dere om PAS og hva dette innebærer. Så altfor mange barn her ute er rammet av dette, uten at noen vet hva slags konsekvenser dette kan få for barnas framtid.

 

 

 

[Hannemor]

Må først si at jeg er godt informert om PAS. Men blir allikevel sterkt provosert av det du skriver, ikke bare i dette innlegget.

Jeg sliter med det motsatte her i gården. Har en far som fikk seg samboer, og etter det gjort alt for at barna skal flytte til ham. Med bakvaskelse og løfter. Og blir rettsak snart. Begge barna har sagt klart at de ikke vil bo hos ham, den ene har til og med fortalt hvorfor. Med begrunnelser som ikke kommer fra meg, men fra egne opplevelser.

Her sliter barna i konflikten mellom oss, og også i forhold til samboer og hennes barn.

Jeg har aldri bedt faren om mer enn det som er satt av bidragsfogden, som han aldri har betalt. Men passet på å fortelle barna at jeg får.

Jeg har kjørt barna til far, når han over fler helger har sagt at det er greit de ikke vil til ham, for barna skal ikke ha lov til å straffe oss med å ikke komme til samvær.

Det er meg som må kjøre og hente, stille opp på skole, lege og sykehus, kjøpe alt de trenger, også medisiner, og som må høre om alle skuffelsene over løfter som ikke blir holdt. Eller at stesønn får bursdagsgave til 9000, mens de fikk 500. Og allikevel får jeg beskjed om at jeg må være lojal. Skal love deg at det ikke alltid er like enkelt!

 

Jeg må også være lojal og levere min yngste til samvær, med en far som lider av kontrollerende adferd, er aggresiv og har et alkoholproblem. Og det til tross for at jeg selv har fått tilbud om voldsalarm.

 

Så i alle slike forhold er det alltid 2 sider. Tror nok ikke far til min yngste sønn kommer til å forteller om dette til en evnt. ny samboer, men kommer sikkert til å fortelle hvor grusom jeg er. og hvor vanskelig jeg gjør alt. Vet i hvertfall at faren til de 2 store gjør det til sin samboer.

 

Fedrene får beskjed om sykdom, skoleaktiviteter og alt anna som er vesentlig i forhold til samvær og barna. Men reiser de på tur mens dem er hos meg, og jeg mener de er trygge, så ser jeg ingen grunn til å informere om det. Det er jeg som avgjør hva og hvor og med hvem de skal noe med når de er her. Og far når de er der.

[Gjest]

dere har egentlig det samme problemet.. at den andre foreldren ikke bryr seg... dette har ikke noe med bio, eller ste, men dårlige foreldre, uansett om det er mor eller far..

[alfaalfaalfaalfa]

Til Hannemor: Ingen grunn til å bli provosert. Alle her inne vet vel at det er flere sider av samme sak. Mor har aldri samme story som far og vice versa. Jeg forteller min historie, og jeg kjenner til en del flere som gjør at jeg engasjerer meg veldig når det gjelder dette. Ikke dermed sagt at jeg ikke føler med deg eller at du ikke har rett i det du forteller. Jeg har vært involvert i min mann helt siden det ble slutt med hans ex, og pga dette vet jeg også hvordan han har oppført seg mot henne, og henne mot han. Her er det ikke snakk om kontrollerende adferd, aggresivitet og alkoholproblem. Her er det snakk om ren og skjær pengeutpressing fra en bitter mor med barna som middel.

 

PAS er i vinden som aldri før, og det er store mørketall. Det kan man ikke legge under en stol, men jeg har da aldri sagt at DU manipulerer barna dine til å si at de ikke vil til sin far! Men jeg har sagt at min manns ex gjør dette. Og det behøver hverken være provoserende eller feil av meg å si dette i et forum som heter mine, dine, våre -barn...?

 

Jeg er fullstendig klar over at ikke alle mødre er slik... Og du vet jo best selv hvordan du er mot dine barn. Ikke jeg!!

[Gjest]

Hei du abc....

Skjønner at dette stakk rett i hjerte, men jeg mener "desverre" og "fedre" for jeg opplever det selv. Hadde det vært meg ville jeg ha tatt opp kampen med nedd å klør uavhengi av hvor sliten jeg blir, det er også mitt barn. Om jeg så måtte dra den motsatte parten inn for rette.

 

Poenget her er at det stemmer det du sier med mødre som setter seg på bakbeina å ja det er slitsomt, her endte det med eldstesønn til min samboer de har nesten ikke kontakt, han er 19 nå å kommer hit hver gang han er på disse kanter nå, de vokner opp etterhvert, det jeg ikke forstår er hvor hen her er kampenhete mer slit enn å kreve det som er sitt.

Kansklje jeg er streng i min mening her, men ser selv hvordan x en til min samboer manipulerer her, hadde jeg kunnet hadde vi vært i retten alt, men desverre kan ikke jeg kjære denne kampen, men da kan ikke de klage heller, for hadde barna hatt det så ille som mange skal ha det til, ville man ikke sluppet øksa å løpt. Hvis du skjønner hva jeg mener.

[Hannemor]

Kjenner også dem som lager livet til far til et helvete. Som går rundt og er kronisk sure og bitre. Som prater om far og alle hans dårlige sider med og til barna. Som krangler åpenlyst med ham.

 

PAS går begge veier det, Ikke bare fra den som har daglig omsorg. Når den med bare helgsamvær er negativ, nekter barna kontakt eller å fortelle om den andre foreldren, eller forteller at den andre bare lager bråk eller er skyld i bruddet. Gir barnet ansvar for sitt eget sinne og frustrasjon.

Her har det blitt så ille at ene barnet ikke nesten tåler synet av faren sin, og det er trist. Veldig trist.

Her kom barna til meg, spesielt den eldste, og sa at nå var ho lei alt det negative faren fortalte om meg, og hans samboer.

 

Alle delte familier har sin historie, min er ikke unik, men min. Og hadde barna slitt psykisk med alt dette, så hadde jeg fått fastlegen til å henvise til BUP eller lignende. Her skal hele familien inn til veiledning og terapi på familieklinikk. Far med sin samboer, hans foreldre, jeg og mine foreldre. For alle er endel av konflikten rundt barna. Og den må bort. Om barna skal få ro.