konflikt med samboers barn :,(

[Saftsuse 84]

Jeg er 23 år, har ei datter på 2 og en sønn på 4 (bursdag i dag ) Forloveden min er 38 og har 5 barn (1 har flyttet på hybel) fra før som er hoss oss annenhver uke. Jeg føler ofte at jeg ikke kan si ifra til hans barn når noe er galt fordi jeg ikke er moren deres og de tåler ikke at jeg sier ifra.

I går morges gikk jeg på badet for å ordne meg. Da jeg var nesten ferdig fikk jeg fryktelig vondt i magen og måtte bare sette meg på skåla. Da kom minste sønnen hans og dro i døra og spurte om jeg var ferdig, jeg svarte at jeg satt på do. Da gikk han rett til søsteren på 15 og klagde. Da kom hun og røsket i døra og spurte om jeg var ferdig snart, jeg svarte igjen at jeg satt på do. Da jeg etter en stund var ferdig, tok jeg med meg klærne ut i gangen for å kle på meg der slik at det ble nestemann sin tur, da overhørte jeg jenta på 15 og jenta på 13 baksnakke meg som bare det inne på kjøkkenet. Jeg ble så forferdelig skuffet og såret over at de kunne stå å snakke dritt om meg bare fordi jeg satt på do. Så jeg sa ingenting, bare gikk inn på rommet og smelte igjen døra. Sambo kom inn etter en stund og spurte hva som sto på, og jeg forklarte hva som hadde skjedd og at jeg ble så skuffet over dem. Jeg prøver og prøver hele tiden å gjøre det beste, og det er ikke alltid så lett! Spesielt ikke med jenta på 15. Hun tåler ingenting, og er veldig ofte i konflikt med både samboeren min og moren sin. Desuten er hun til tider veldig slem med søsteren sin på 13, men har perioder der hun er snill med henne, og da gjør 13 åringen alt for at d skal være sånn, for hun tåler ikke så mye. Så når de er venner gjør hun så og si alt hun på 15 sier hun skal gjøre.

Så i går da jeg og sambo snakket inne på romme pakket de sakene sine og dro til moren. Moren ringte og spurte hva det var som egentli foregikk og sambo forklarte. Han kjørte så dit og pratet med barna og da var det plutselig det at vi forskjelsbehandlet ungene så mye at det var derfor de ikke ville komme tilbake. Jenta på 15 hadde reagert på at pappaen hennes hadde betalt bursdagsgaven til sønnen min og handlet til burdagen hans. (mine barn har ikke kontakt med faren sin da han ikke ønsker dette) Vi deler på alle utgifter og regninger, husleie o.l. samt klær til alle barna og mat. Alt deler vi på. Nå har jeg betalt alt en stund fordi han var blakk, og nå er det han som betaler for jeg er blakk. Noe som er helt naturlig.... Det virker som de må finne på grunner å være sint på oss for.... Vi prøver så godt vi kan å behandle alle barna på lik måte, alder tatt i betraktning, av og til får mine barn nye ting, av og til hans. En gang kan en av mine få nye klær eller noe etter en by tur, en annen gang en eller flere av hans. Jeg er veldig bevist på at jeg ikke skal forskjellsbehandle dem, jeg prøver iallefall så godt jeg bare kan... Ihvertfall var planen at vi skulle snakke sammen jeg, han og de 2 jentene, noe de først var enig i, men tilslutt sa de at de ikke kom tilbake, de nektet å snakke. Jeg vet jeg ikke skulle ha smekket igjen døra, men jeg ble så såret!!! Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til er det så vanskelig. Jeg er kjempeglad i barna hans... Jenta på 13 har jeg hele tiden hatt et veldig godt forhold til og hun skriver fine lapper til meg og lager ting til meg og sier jeg er verdens beste stemor, så jeg rekner med at hun er slik nå fordi søsteren hennes sier hva hun skal gjøre. Det er ikke første gangen hun på 15 egger opp de andre søskenene... Hva gjør vi nå???? Jeg var så lei meg i hele går....

[Gjest]

Ikke lett med de barna i tennårene.....

Selv bor jeg sammens med en som har to barn fra før, jeg har to barn fra før og vi har en sammen.

Siden hans barn ikke bor her på full tid sier det seg selv at vi ikke kan stå for å kjøpe alltid bruksting til hans barn, det får hans x penger til å gjøre. Vi har felles penger også. Vi handler bursdagsgaver selv til barna hans på lik linje med våres.

Handler jeg evt klær til mine barn her gir jeg ikke disse til barnet mitt før barnet er alene, litt med hensyn til missunderlse. Nå har vi nettopp pusset opp rom til min ene sønn og hans sønn, de er på samme alder og deler rom. MEN siden hans sønn ikke bor her annet en annehver helg, sier det seg selv at min sønn som lever og bor her vil få størst plass. Disse to guttene begynner å nærme seg tennårene de også og derme føler jeg de trenger litt privatliv og vi har satt opp en delvis skille vegg til de. Han sønn har egen seng , hylleplasser og hyller på veggene, mens min sønn som bor her har litt større plass med pult og div. Tvn har de da felles.

 

Syntes det høres trist ut med at de baksnakker deg, men vil nok tro at dette også kan være litt "rebbel" pga tennårene.(det vet jo du litt mer siden du kjenner de) men vet at tennåringsbarn kan være like stygge med sine egne foreldre så kanskje du ikke skal ta det personlig å heller tenke på at jenta strir med seg selv igjennom tennårings stadie. Ang at de går sammen mot deg tror jeg handler mer om å stå sammen siden de er søsken. Men det høres ut som 13 åringen og du kommer godt overens i utgangspunktet.

Syntes du og mann din skal sammarbeide om regler slik at det blir like lett for deg å si i fra til de. Det som er viktig når barna blir så store er å holde sammen på regler og lover i hjemmet, finner barna smutthull og at de kan sladre å skape konflikter pga dere ikke holder sammen, bruker de ofte dette. Så snakk sammen om visse regler og hold sammen slik at 15 åringen skjønner at hun ikke kan bøye på reglene og heller ikke baksnakke folk uten at det blir konsekventer av det.

 

Ønsker deg lykke til.

[Saftsuse 84]

Tusen takk for

[Saftsuse 84]

....svar

[freebird]

Tenåringer er på en måte en annen "rase" og det er mye tenåringsoppførsel som bare må overses, feks giddaløshet, klaging over lekser og oppgaver i hjemmet osv osv. Det som IKKE skal være godtatt er ondsinnet oppførsel slik som stedatteren din driver med! Men grunnen til at hun gjør det er fordi hun tester grenser og hverken din samboer eller du står tydeligvis opp imot henne. Som far må din samboer si klart i fra at sånn oppførsel ikke er godtatt, og du som voksen omsorgsperson må sette deg i respekt. Du er med på å betale for husleie, mat osv osv, da må barna hans høre på deg når de er der uansett om du er moren deres eller ikke. Sånn er regelen her hos oss, uansett hva deres mor måtte mene hjemme hos seg så er det kun mannen min og jeg som bestemmer hjemme hos oss.

 

Dere har barna ofte og da er det enda viktigere at reglene er klare for alle og enkle å forstå. Din samboer burde ha en alvorsprat med alle sine hjemmeboende barn og fortelle dem at dere to nok har vært litt uklare på hva som er greit og hva som ikke er greit, men at nå er det nulltoleranse for dårlig oppførsel. Det er helt ok om de ikke er glad i deg, det kan man ikke tvinge på noen. Men man kan faktisk forvente respekt og høflig oppførsel. Samboeren din burde sikkert snakke litt med sin eks også, bare sånn at hun vet hva slags regler dere setter opp osv. Det skal ikke være greit at barna bare stikker fra den ene foreldren til den andre om de er litt misfornøyd, da lærer de seg å rømme fra problemene i stedet for å møte dem, og det passer dårlig å løpe hjem til mamma når man er voksen og får problemer på jobben...

 

Jeg håper virkelig at dere klarer å snu dette og at du kan sette deg i respekt hos hans barn. Men husk, pick your fights, tenåringer må få lov til å være crancy og gretne, bare ikke tillat barna å tråkke over dine grenser. Ønsker dere masse lykke til!

[Saftsuse 84]

takk for kloke ord