Førstegangs..

[Gjest]

Er førstegangs og gleder meg villt til å se vårt barn, men jeg (mannen min vil gjerne ha flere) har bestemt meg for at ett barn er nok. Har hatt ett fint svangerskap, ingen plager og kvir meg ikke til fødselen, men har bare ikke lyst på flere barn... Vet at det ikke er ideelt å vere enebarn, men tror nok jeg har bestemt meg. Noen andre som tenker/føler det det slik?

[Snart firebarnsmamma! Fødeklar]

Respekterer fullt og helt din avgjørelse. Men jeg vil anbefale deg å holde en liten mulighet åpen, for før du vet ordet av det, kan det faktisk hende at du kommer til å få lyst på flere... ) Lykke til videre i svangerskapet!

[Fire småtroll]

Jeg var helt bestemt på at jeg bare ville ha to barn jeg, men da minsten ble to år ombestemte jeg meg. Plutselig synes jeg det var så lite med bare to, tiden går så fort, de begynte å bli så store, og jeg følte meg ikke helt ferdig med babytiden likevel...

 

De har så mye glede av hverandre, leker sammen så vi voksne ikke trenger å aktivisere dem hele tiden. Begynte plutselig å tenke langt frem også jeg da, tenk om begge reiser utenbys for å studere, finner seg partnere og ikke kommer tilbake igjen, hvem skal komme på sønagsmiddag til meg da? Mannen min var helt enig i disse tankene han, så nå har jeg nr tre i magen...

 

Jeg har all respekt for de som velger å få bare en unge, bare du vet hva som passer deg og din livssituasjon best, ikke la deg presse til noe som helst! Ville bare fortelle om meg selv for si at du må være åpen for at du plutselig kan tenke anderledes om noen år..

 

Lykke til!

[cizeta]

Du sier ingenting om hvorfor? :-) Jeg respekterer din mening, men synes det høres litt "stusslig" ut.......For det er veldig kjedelig og til tider ensomt å vokse opp som enebarn, og tenk senere i livet, både for deg og barnet. Jeg hadde et veldig tungt sv.skap første gangen, tidlig sykmeldt, 4 sykehusinnleggelser, operasjon, bekkenløsning, depresjon, svangerskapsforgitftning, keisersnitt, akutt syk etter fødselen og 14 dager på sykehus. Og første tiden hadde jenta mi masse mageproblemer, så det ble en del skriking og bæring....Så du kan si jeg var ikke særlig fristet til å starte på igjen :-) Men nå, 4 år etterpå, har jeg "ofret" meg selv litt, og venter snart et søsken til min lille prinsesse, hun fortjener det, synes jeg. Og jeg er så glad på hennes vegne at jeg turte å hoppe i det igjen, for jeg har hatt så lyst at hun skal slippe å vokse opp som enebarn.

 

Jeg håper du ombestemmer deg etterhvert :-)