Uke 28: Flere som ikke fungere i hverdagslivet?

[Gjest MMJ]

I morgen skal jeg til legen. Dette går ikke mere. Jeg orker jo ingenting, alt er et slit, lukker jeg øynene presser tårene på, ikke kan jeg gå pga bekkenet, ikke kan jeg finne på noe med venner fordi jeg er så trøtt jeg er totalt fraværende.

 

Jeg spør ALDRI om hjelp til å passe tulla mi på 2, men i dag MÅTTE jeg. Nå har jeg sittet i vakum 2 timer... uten nett og tv og alt... bare helt vakum. Når jeg våkner om morgenen tenker jeg ÅNEI, ikke enda en dag... Alt er et slit!! Har bare lyst til å grine hele tiden!!

 

I går var jeg lei av å sitte på rompa, så jeg bestemte meg for en liiiiten gåtur i Norges minste gågate kunne ikke skade. Da jeg kom hjem kunne jeg ikke gå uten støtte, så nå må jeg skaffe meg krykker. Det er bedre i dag heldigvis.

 

Heldigvis går tulla mi i barnehage!! Jeg gjør ALT for at vi skal kose oss når hun er hjemme, men når hun ikke er det... da bare synker jeg sammen... Føler meg som et gammelt innskrumpet eple nesten

 

Det KAN ikke være vanlig dette her. Veninna mi lurte på om jeg var deprimert... men tror ikke det, hva skulle det være for liksom? Alt er jo bra bortsett fra at jeg ikke har energi, er trøtt og ikke kan bevege meg uten et smertehelvete etterpå..

 

Har noen noe råd eller tips eller noe annet som kan hjelpe?

 

Hilsen ei som synes frrrryyyktelig syndt på seg selv for tiden

[gledeseg:)]

Huff a meien!! det hørtes alt annet enn koselig ut=(

 

Men det er jo bra du skal til legen imorgen, så kan du høre med ham... Kan jo være at du har lave verdier av ett eller annet som gjør at du blir så sliten? Få ham til å sjekke alt som er, så man kan begynne å utelukke=)

 

God bedring!!=)

[Gjest MMJ]

Håper bare de finner noe og noe som kan fikses lett.

[gledeseg:)]

Ikke sant? alltid lettere med noe helt konkret å forholde seg til!! som å begynne å ta jerntabletter for eksempel...

[sandrine fødeklar:-)]

Jeg har hatt det helt likt, det hjalp mye med 50% sykemelding. Ta imot den hjelp og støtte du kan få, ingen er tjent med at du er helt utslitt, ikke du, barnet i magen, jenta di hjemme eller parforholdet ditt. Lykke til;-)

[Ikkelektuell]

Det er mange som er i din situasjon og tenker det samme som deg, - "deprimert? Nei, det har jeg da ingen grunn til å være".

Men tingen med depresjoner er jo at når de inntreffer så kan det godt være tilsynelatende uten grunn. Trøtthet og mangel på energi er helt vanlig i sammenheng med en slik tilstand. Svangerskapsdepresjon er forøvrig et kjent fenomen. Det skjer mye i en gravid kvinnekropp, som vi vet, - både fysisk og psykisk.

Jeg sier ikke at "du er nok deprimert", ville bare si at det ikke er utenkelig. Uansett er det viktig at du ikke bærer på slikt alene.

Mitt råd til deg er å prate med noen om dette. Ikke vær redd for at de skal tro du synes synd på deg selv. Jeg tror at når du har fått satt ord på de vonde følelsene, så vil alt føles mye lettere. Lykke til! :-)