Skal jeg dra fra sambo?

[Anonym bruker]

Trenger noen ærlige, seriøse svar på dette....

Jeg har en sønn fra før, og sammen har vi en datter på 2 mnd. Saken er at sambo i de siste mnd (fra jeg ble syk da jeg var gravid) har gitt mer og mer f... i oss og forholdet vårt.

jeg sliter med depresjoner fra før pga en vond barndom med omsorgssvikt og misbruk, og i noen perioder sliter jeg ganske mye, men det blir jo ikke akkurat bedre av at forholdet til sambo holder på å ryke da. Han bryr seg ikke uansett hva jeg sier. han er på jobb hver dag, og borte på et eller annet hver kveld, og ofte i helgene. På fredag nærmest tryglet jeg han om han kunne være hjemme idag, da jeg er dønn sliten, og virkelig trenger litt avlastning. Men den gang ei - han overhørte meg helt, og dro bort idag også for å drive med hobbyen sin.

Hvor har det blitt av kjæresten jeg en gang hadde??? Vi har nesten ingen fysisk nærhet lenger, og ikke kan vi kommunisere heller. Jeg har foreslått samlivsterapi, men det vil han ikke engang høre snakk om. Nå har dette gått så lang at jeg vurderer å flytte fra han. Og når jeg sier det, får jeg beskjed om at det er greit - mere sier han ikke. Jeg er jo utrolig glad i den mannen, men føler at det er så enveis. Og vil jeg klare meg alene? Har jo egentlig ikke noe hjelp i han uansett, men...

 

Ble rotete og kronglete dette, men håper noen gidder å svare.

 

Klem fra fortvilte meg.

[Anonym bruker]

Hei,vanskelig dette! Jeg hadde lignede forhold med min samboer før!

For å gjøre en lang historie kort,så endte det med at jeg flytta fra han og da ble han plutselig klar over hvor dårlig jeg hadde hatt det de siste årene vi bodde sammen,han gjorde alt forå prøve å å meg tilbake og etter jeg hadde bodd alene i 6 mnd,begynte vi å date litt igjen å han fikk mulighet til å vise meg at dette var noe han virkelig ville satse på!

 

Nå er vi sammen igjen(har flyttet tilbake) og vi har det helt fantastisk og mye bedre enn vi noen gang har hatt det!

 

Å flytte var det beste jeg noen gang har gjort,og det ga han en skikkelig oppvekker og ga oss begge mulighet til å tenke på om det var verd å satse mer på! du har ingenting å tape i den forstand,vil han ikke ha deg,så er du fri til å finne noen som virkelig fortjener deg og det gir også han en mulighet til å finne ut hvordan de er å bo uten deg og kansje ta til vettet og jobbe for å få deg tilbake! Men vanskelig med barn inne i bilde ja,så dette er ikke noe man må ta lett på,men jeg følte at et var eneste utvei for meg!

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Jeg har bestemt meg for å dra jeg også.... Har tross alt en 6 åring (fra tidligere forhold) å ta vare på også, og han har ikke godt av at stemningen er som den er.

Synd, men sant... jeg er jo egentlig SÅ glad i sambo, men hva hjelper det da, når jeg føler at det er enveis???

[Anonym bruker]

Denne typen din har gjort det veldig tydelig på alle måter at han vil ut av dette forholdet, hadde kasta'n ut jeg, det er jo du som trenger boligen mest, medmindre han er villig til å ta alt ansvaret for ungene. Han viser jo ikke akkurat respekt da, ei heller er han særlig voksen, når han gjør det på den måten istedenfor å sette seg ned og være ærlig og gjøre det slutt på en ryddig og ordentlig måte, noen blir såret når et forhold tar slutt,sånn er det bare. Dessverre er det du som føler mest, og vil bli såret, og da bør han ihvertfall gjøre det på best mulig måte for deg !

[Fridulf]

For en drittsekk. Han viser NULL interesse. Hva er det for noe å samle på med en nyfødt baby?

[Anonym bruker]

du skriver at du er depresiv og av erfaring( familiemedlemmer og venner med samme diagnose) vet jeg at det ikke er enkelt å være sammen med en depressiv person... kanskje dette har blitt for tøft for han å takle. jeg mener ikke at du er e forferdelig person, men prøv å se dette fra hanes side... jeg ville gått for samlivsterapi... jeg vet du vil det, men du må fortelle han hvor viktig dette er for dere..

[Far til tre]

Oppførselen hans er ikke bra i det hele tatt. Sånn isolert sett er det ikke akseptabelt. Men vi har likevel bare fått presentert din side av saken, og det er sjelden sånn at én part har all skyld. Jeg har vondt for å tro at han har så lite vett at det er fullstendig umulig å snakke med ham? Prøv på en rolig måte å forklare hva du mener. Eller skriv et godt, gammeldags brev. Da kommer du til orde uten å bli avbrutt, og iblant er det enklere å stokke tankene på papir enn face to face.

Jeg mener man skal være varsom med å treffe veldig store beslutninger i den typen overgangsfaser dere befinner dere i nå. I forbindelse med store forandringer (ny jobb, store økonomiske investeringer, dødsfall i familien osv.) oppstår det ofte ubalanser mellom mennesker. Et nytt barn er vel nesten den største forandringen man kan utsette et parforhold for. Du har barn fra før av, du har kanskje til en viss grad visst hva som kan skje. Forstår jeg deg rett, har ikke han barn fra før av? I så fall er dette helt upløyd mark for ham, og det er faktisk ikke bare, bare å bli far heller. I en fase etter fødselen er far det minst viktige medlemmet i familien. Alle er opptatt av den nye babyen, og mange lurer på hvordan det går med mor. Det er ikke så mange som lurer på hvordan det går med far. Det kan være litt ensomt for ham. Ikke at det på noen måte unnskylder oppførselen hans, men jeg tror ikke man kommer så langt med bastant å slå fast at han er en dust. Jeg tror at man i et forhold skylder hverandre såpass at man i hvert fall prøver å forstå hvordan den andre kan ha tenkt.

Vet ikke om det hjalp så mye, jeg. Dere opplever store forandringer nå, dere må finne en eller annen type ny likevekt i familien. Han høres ut som en dust, men det spørs om du ikke tross alt bør prøve å få ham i tale og i hvert fall vente litt med å bryte. Ikke tru altfor ofte med å bryte og så la være å gjøre det. Da bruker du opp det virkemidlet. Og din egen troverdighet. Lykke til!