Føler meg som outsider annenhver helg..

[katia76]

Føler meg litt som outsider annenhver helg...

Forstår jo han må gi stebarnet mye oppmerksomhet

men noenganger blir det konstant MYE fra morgen til kveld

og føler meg i annen rekke.

Dere som har fått barn med mannen deres, sier han til dere

at det er spesielt å leve sammen med >DEG, at DU er mor

til barna hans og at han ser deres unge hver dag?

Jeg føler nemlig at stebarnet er så viktig at jeg og vårt barn

kommer i andre rekke.

Men er vel ikke enkelt for han heller..

[ana baroma]

Aner ikke hvordan det blir når den lille kommer, men jeg VET at guttungen hans betyr mye for han, jeg vet at en liten til ikke kan ødelegge dette, og det er jo selvfølgelig noe jeg ikke ønsker skal skje heller.

Kan du kanskje forsøke å delta litt mer i det de to gjør? Finn på ting med hele familien, så blir du ikke utenfor:))

[ostekaka]

Min mann er flink til å si fine ting til /om både meg og barnet vårt. Men jeg har til tider også følt meg både i andre rekke og som en outsider.

Jeg ville snakket med han om jeg var deg, beskrevet hvordan samværshelgene oppleves for deg og fellesbarnet, og spørre han om det er nødvnedig at det skal være sånn. Si hvordan du gjerne vil ha det, og spørre om han ikke går med på det. Sier han nei, må du få vite hvorfor ikke.

Han kan umulig vinne noe på det, for ingen barn har godt av å bli satt på pedestall og få styre alt i familien.

Det er ikke sikkert at han ser helt av seg selv uten hjelp hvordan hans oppførsel og fokusering på det ene barnet går på bekostning av fellesbarnet og deg.

Lykke til :-)

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

Jeg og samboeren fikk vårt første felles barn for 6 uker siden,han har 3 fra før som er hos oss annenhver helg.Han er veldig flink til å fortelle meg det du skriver. Men når de andre barna er hos oss behandler han alle de 4 barna sine likt:)

Kanskje mannen din har litt dårlig samvittighet siden han ser det andre barnet sitt kun annenhver helg og føler at han derfor må gi det litt mer oppmerksomhet når det er hos dere? Er nok sikkert ikke lett å finne en balanse gang.

[lecoco]

Føler det som deg. Vårt felles barn og jeg kommer alltid i andre rekke.

Når sønnen hans er her skal det være julaften hver gang og de skal finne på noe fra morgen til kveld. Kjøpe ting og tang.

Han passer på datteren vår også men meg er helt utenfor.

Blir ikke bedt med på ting de gjør eller han sier ikke hva de skal gjøre heller. Har forklart dette til han mange ganger. Vi har diskutert det mye i familieterapi. Samtaler om sønnen er et ekstremt følsomt tema for han og han setter opp en forsvarsmur før man får sagt A.

Og jeg har ingen ting jeg skulle sagt ovenfor hans sønn i hans hus.

 

Jeg har lært meg til å trekke meg tilbake å gjøre mitt. Ikke for at jeg synes det er riktig for slik bør ikke en familie være. Men for at jeg skal få det bedre med meg selv. Dette forholdet brister på mange punkter.

[ostekaka]

Jeg tror nok at du har rett i det du skriver om at mulig årsak til at mannen gjr som beskrevet erdårlig samvittighet, og vanskeligheter med å finne en balansegang i samværet etc.

Og det er nok ikke lett for han, og det tar nok tid for han som for alle andre og tilpasse seg rollene i den nye familien, eller være med å skape dem :-)

 

Jeg tror nok aldri det har vært min manns hensikt å få meg til å føle meg oversett, jeg tror heller ikke det er noe han har tatt lett på, gidd f'en i. Hadde han hatt ond hensikt eller rett og slett ikke brydd seg om meg hadde det jo vært totalt utilgivelig, da er det jo ingen grunn til å fortsette å være sammen.

 

Men det er jo remdeles feil, nå er jo ting mye bedre for oss, ting har endret seg radikalt, det har tatt tid, og vi fungerer mye bedre sammen nå også i samværs periodene. Men jeg har veldig vanskelig for å komme over at ting var som de var, at det ble som det ble. Han gjorde så godt han kunne, men allikevel såret han meg så mye, om att og om att. Det verste av det hele synest jeg var at det var så fryktelig unødvendig.

Er ikke sånn at barna hans har vunnet noe på det, neida, det har vært helt poengløst.

 

Ståa er at han har såret meg veldig ved ikke å se meg, han har såret meg dypt ved å ikke å ha tenkt på meg og respektert meg. Over tid. Men jeg vet det var fordi han ikke hadde et klart hode, det er fremdeles vondt, men han har gjort så godt han kunne.

[ostekaka]

Bor dere ikke sammen? Er det ikke deres hus? Jeg tror at om min mann ikke tilsutt hadde respondert, vi gikk til psykolog sammen vi også, hadde vi ikke kunnet fortsette sammen. Jeg tror jeg ville ha gjort tilsvarende en uke med fellesbarenet. Og så snakket med han etterpå.

Veldig barnslig, det vet jeg, men mulig han faktisk kan åpne øynene og se hva han holder på med.

Det du beskriver er noe av det verste jeg har hørt av sånt som dette, at han ikke vil si hva de skal og at du ikke får være med. Ikke rart du sier forholdet brister, for det er så veldig vondt, urettferdig og ikke minst unødvendig. Jeg ser ikke helt hvilken nytte det har, hvorfor det skal være så bra for særkullsbarnet at det skal være nødvendig å holde på sånn. Ser ikke helt hva de oppnår.

[Gjest]

Hvordan er mannen din når han er sammen med kun deg og deres felles barn da? Vier han dere masse fin oppmerksomhet da?

 

Jeg vet at min samboer ofte sliter med "dårlig samvittighet" når det er lenge siden han har sett datteren sin, og bruker veldig mye tid og energi for å ta igjen det tapte med henne.. - Helt ubevisst.

 

Vi har snakket en del om det, og jeg forstår at det er viktig for ham at han kan bruke den energien på datteren når hun først er der. Og det er viktig at jeg ikke gir ham dårlig samvittighet for at han "glemmer" meg i det hele. Jeg følte også at jeg kom i 2. rekke når hun var tilstede. Men det forandret seg når jeg begynte å inkludere meg i deres planer og inkludere dem i mine planer. Plutselig så fant vi på ting sammen alle 3, og nå alle 4 (vi har nettopp fått en sønn sammen). Vi er en familie på 4 når hun er hos oss.

 

Jeg tror det er viktig å forstå at pappen lider av like mye "kjærlighetssorg" over at barnet deres er borte fra dem lengre perioder av gangen, som for mor.. Bare sett deg i hans sted. Hvordan hadde du hatt det om din sønn/datter var borte 2.hver uke eller du bare så h*n 2.hver helg..

[ostekaka]

Som sagt ovenfor, en kan forstå hvorfor det blir slik, men på et eller annet tidspunkt må en kaste av seg dette det er synd på meg, det er synd på barnet, nå har vi akseptert situasjonen slik den er og så går vi videre.

Før far faktisk greier det er han egentlig ikke klar til å etablere seg på nytt, mener jeg.

Jeg har opplevd min del i mitt liv, og en trenger ikke oppholde seg i den rollen der det er så fryktelig synd på seg selv så derfor gjelder ikke normale sosilae spilleregler, derfor trenger en ikke ta hensyn til andre for jeg lider tiden i all evighet.

På et eller annet tidspunkt må det kunne gå an å si at nå går vi videre. Hvor lang rekke med mennesker skal omstille livene sine og hvor ofte for at det er synd på deg, eller far i dette tilfellet?

Vet ikke om jeg klarte å uttrykke meg på best mulig måte, men håper du forstår hva jeg mener. Han får dårig samvittighet fordi han vet at du har rett, fordi han vet at det er feil å sette deg til side når han kjemper med sine demoner og overfokuserer og handikapper hele familien. Du bare sier hva du mener, om han føler at han gjør det eneste riktige, og at datteren virkelig trenger dette, da hadde han nok ikke hatt dårlig samvittighet.

En kan lett bli i den selvmedlidende rollen, der alt en gjør er greit om de folkene rundt oss lar oss. Kjenn sorgen, bearbeide den og gå videre, en har andre en skal være ansvarlig for også. Igejn er det jo balanse det dreier seg om. Ting kan dyrkes.

[Gjest]

Kunne ikke vært mer enig med deg, kanskje vi blir flere !

Her snakker vi ikke om å dyrke noens selvmedlidenhet, men å gi dem aksept for at de føler en sorg, og ikke klandre dem for historien deres. (har gjort den tabben selv en gang, og ting gikk fort i stå)

Jeg er i den tro at så snart man får aksept for sorgen, så kan man lettere komme videre.

 

Sånn er vi jo skapt som mennesker, vi kommer lettere inn på rett spor om vi føler vi blir forstått og at følelsene blir akseptert.

[Gjest]

Stebarnet er der 2hver helg, da har du og barnet han resten av disse ukene.

Han setter vel pris på deg og barnet da.

Selv tenker jeg at vist jeg kun hadde sett mitt barn 2hver helg ville jeg også brukt de to dagene på barnet og hele familien. Gjort ting sammen.

[~~DoraDora~~]

Mannen min sier hele tiden til meg at jeg og våre barn kommer først. Han bor jo med oss, og har fullt ansvar for våre barn. Slik føler jeg det også. Han sier han skulle gitt alt for at det var jeg som var hans eldste barns mor... Barnet han har fra før av, kommer bare på besøk til oss annenhver helg, og i14 dager i sommerferien.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver:(