Jeg er så sint inni meg hele tiden...

[Anonym bruker]

Og det er så slitsomt!!! Jeg irriterer meg over den minste ting, og jeg koker over av feks at toåringen sutrer og gråter uten grunn. Eller at babyen min ikke sover lengre enn kort korte dupper. Og jeg får lyst til å kicke samboen i baken av den minste ting. Jeg blir gal snart av å kjenne at jeg er så lett irritabel, og det å få lyst til å leke struts av det hele (gjemme meg for meg selv).

 

Tror ikke jeg er deprimert, for jeg gråter ikke og er ute av lage. Jeg storkoser meg med barna mine. Jeg er veldig glad for at jeg har de, og nyter livet sammen med de. Men når det er kaos er det slitsomt, selvfølgelig. MEN jeg klarer å beherske sinne når jeg er sammen med de, bortsett fra litt for mye kjefting hvis de hyler som værst i kor. Da kan jeg heve stemmen og beordre stillhet av den eldste.

Det er forresten mye som skjer rundt og med oss i familien for tiden. Og det er mye uavklart i hva som skal skje og når. Vet bare at det blir mye forandringer det neste halve året, bl.a. flytting. Det tærer på...

 

Hva tror dere om denne irritable og sinna-følelsen? Har noen flere det slik, eller har hatt? Hva gjorde dere for å bedre det? Det er så slitsomt å være slik, for jeg er vanligvis en glad og lett jente!

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat slik du beskriver,tror jeg rett og slett er sliten og ikke fått hvilt ut på veeeelid lenge;-)

[Anonym bruker]

Helt sikker noe der, i tillegg til at jeg vet at det blir svært urolig og mye styr dette året. Og jeg som så for meg ett rolig og godt år hjemme med babyen. ÆSJ!!

hi

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat gått tilbake til jobb etter 1 år hjemme,trodde det skulle bli avsalppende men det ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg.Nå er det nesten så det er godt å komme på jobb og 'slappe' av...

[hårsår]

Jeg har et skap fullt av plastikkboller og lokk til disse + diverse bokser og desilitermål. Av og til går det litt fort for seg, og av og til blir det litt fullt i dette skapet, av og til er jeg litt sliten og trett, og av og til blir jeg rett og slett litt F¤#"!!%¤!& fordi disse bollene raser ut av skapet. Slenger de inn i skapet, men de kommer ut igjen i 190 km/t og lander på gulvet. Slenger de inn igjen og ut igjen kommer de. Kjenner at det mørkner sakte men sikker samtidig som jeg puster dypt for å roe meg med. Neste gang havner bollene ut vinduet.......! =(

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Jeg var ei veldig passiv jente før, men så i januar 2006 så bare kom all aggresjonen ut i form av et ukontrollert raseriutbrudd,- det jævligeste var at de kom flere ganger, altfor ofte, og jeg klikka totalt på min daværende kjæreste!:-( Jeg søkte hjelp, snakka med mange forskjellige mennesker, men helsevesenet brydde seg ikke en dritt,- f.eks. dro jeg til en psykiater på skolen (sånn akkutt-time) og han sa nærmest at dette var vanlige problemer i et forhold, og at det ikke var hans jobb å hjelpe meg med raseriutbrudda!

 

Greide å holde igjen noen ganger, og da kjente jeg sinnet i kroppen,- det gikk fra ryggen og ut i armene...helt sykt. Jeg vet ikke hva jeg gjorde for å få slutt på det her...tror det utvikla seg til en sterkere depresjon (bare så det er sagt så sliter jeg en del psykisk), men heldigvis så blei det slutt på utbrudda. Men nå har jeg det på samme måten som deg...jeg kjenner det inni meg. Det kommer nå ut verbalt, f.eks. som en ÅÅÅHHH!!! Rundt snulla så kommer det ikke ut, men det har hendt noen ganger at hun har vært i nærheten når jeg åh-er, så da får jeg jo dårlig samvittighet i etterkant, men akkurat der og da så bryr jeg meg ikke!:-/ Det er så dritt å ha det sånn...våkna skikkelig sinna i dag, så dagen blei jo totalt ødelagt, og jeg sov sinnet vekk. Stakkars eksen måtte jo passe på snulla selv om han var litt syk!:-(

 

Det er mye som skjer rundt oss her...det var det også i 2006. Ofte får også jeg lyst til å leke struts,- noen ganger når eksen snakker til meg (vi bor fremdeles sammen) så fryser jeg helt...jeg vil ikke høre det han sier, for jeg blir sinna og lei meg (og da snakker han liksom om helt vanlig ting!) Så blir han sur fordi jeg avviser ham, men jeg gjør det jo ikke fordi jeg har lyst til å avvise ham, og så blir jeg sur likevel, og så blæh!:-/ Jeg går nå på en psykiatrisk poliklinikk, og håper jeg tar knekken på sånt sinne engang for alle! Jeg ville råde deg til å snakke med noen om det her...begynn med samboeren din f.eks., men ikke forvent at han skjønner deg eller kan hjelpe.

 

Lykke til!

[IdaJacobine]

Høres ut som om du er sliten og stressa!

Prøv å kom deg litt vekk og gjør noe du liker. :-)