Hjelp, hva skal jeg gjøre?

[moru]

Er samboer, gravid med barn nr 2,termin 1,juni, førstemann er to år. Har slitt i forholdet i ett år, graviditeten var ikke planlagt, og faren er overhodet ikke interessert i barnet. Han er kun interessert i seg selv og sin familie, vet ikke hvor ofte jeg og sønnen vår har sittet alene fordi han er på besøk hos sine foreldre/ søstre. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke er velkommen hos dem...Mistet et lite foster i fjor sommer pga trakassering fra familien hans. Så hvorfor er jeg fortsatt i forholdet? Livredd for å miste sønnen vel, i tillegg til at han psyker meg ned så jeg har null selvtillit igjen. Har veldig lyst til å flytte, men vet ikke om jeg klarer... Noen som har noen tips og råd??

Hva med daglig omsorg?

[yinyang]

Flytt langt!

Bor dere i Oslo, kan du flytte til Bergen, f.eks.

Da blir det noen pappa helger av og til, når ungene blir større, og du har ikke familien hans i nærheten..

 

Du vil bli mye mye sterkere alene. Det har jeg blitt! For man må ordne opp med så mye, og hverdagen krever så mye, at styrken kommer.

Ikke hold ut i et forhold, som kan ende med nervesammenbrudd..

 

Som alene vil du få støtte økonomisk av Trygdekontoret. Du vil ha et sted mellom 15.000 og 20.000 i mnd, i stønader og evt. bostøtte..

 

Kan du ikke begynne prosessen med å kaste ham ut?

Og så finne ut hva du vil..

Husk det er hele livet til dine barn, og du har ett langt liv foran deg.

Ikke kast det bort.

 

Lykke til,

klem

[Anonym bruker]

Tipper han er muslim? Flytt vekk, det er veldig vanskelig i starten, lete etter leilighet, men be noen om å hjelpe deg, dra på visninger kontakt sosialen og nav/trygdekontoret og si du trenger råd ang dette.

[camilla^]

Ta kontakt med familievernkontoret og fortell om din situasjon. Hjelpe deg med situasjonen kan de ikke, men de kan gi deg råd. De kan kanskje gi deg den støtten du trenger for å ta steget dit du vil.

Jeg hadde en slik samtale med de, sammen med en fra barnevernet (siden pappan til ungene er psykisk syk) så mente hun på familievernkontoret at det kunen være lurt å ha med en fra barneværnet, for hun kunne gi meg endel svar som ikke hun på familievernkontoret hadde veldig greie på. Snakker en med barneværnet, har det igrunn lite å si. Det blir ikke noe sak så lenge de ikke har fått en bekjymringmld. Er du redd for at far kan sende en slik mld bare for å få barna, for å hevne seg på deg er det lurt for deg å være føre var. Da kjenner de til deg og din situasjon. For å si det slik, det er ikke sjelden de har slike saker som far psyker ut mor eller barn.

Snakk med helsesøster.

 

Det høres kanskje teit ut å prate med så mange, men det kan være lurt å ha gjort det i forkant om det skulle skjære seg totalt med barnefar om du velger å gå ifra han. Da har du litt på papiret, og noen å støtte deg til om du skulle trenge det. Familievernkontoret kan heller ikke ha egen samtale med far om ikke du godkjenner det, såfremt du var i samtale med de først. Han kan ha samtale med familievernkontoret i en annen kommune. Dere kan også komme sammen, og prate der.

 

Jeg vil bare råde deg til å gjøre det du føler er riktig for deg og barna. Det er viktig å prøve å få ting til å fungere og være en familie, men det skal ikke gå på bekostning av noen. Har du det vondt, ser barna at du ikke har det godt. De har det da heller ikke noe godt å bo i en familie der ikke alle har det som de skulle hatt det.

Og det er ditt ansvar å skjerme barna for noe du ikke vil dem skal oppleve. Psyker han deg og barna ned, og ikke du gjør noe med saken (enten flytter eller får ordnet forholdet i hjemmet skikkelig) viser du bare at du synes dette er helt greit. Du stiller svakere i ettertid om du ikke gjør deg noe.

Jo lenger du venter med dette, jo værre blir det for deg og de små. Vondt og hardt vil du få det uansett om du flytter fra han nå eller om ett år. Men ting blir bedre igjen, selv om det tar litt tid. Nå er ungene dine enda små, slik at de skjønner ikke like mye ut av dette enn om noen år. Mitt eldste barn var 3 da jeg flyttet fra min ex-mann. Hun tar dette mye tyngre enn min datter som da var 1år. Ser også på mine stebarn, hvor anderledes de tar ting enn mine. Vi har alle sammen ett godt forhold, mine, dine, våre, ex-er, nye kjærester går bra overens. Men for de største ungene så er slikt mer sårt, og ett større håp om at ting skal bli som de var. Selv om de har funnet seg bra tilrette med nye familiemedlemmer. Så småbarn er mer tilbassningsdyktige enn større, de tenker mer.

 

Håper du finner ut av hva du vil.