Så går min lille familie også under (langt)

[Anonym bruker]

Veit ikkje nokon eg kan snakke med dette om, typen har hatt dame på si, sidan minsten var 7uker gammel. Forstår ikkje korleis eg kan leve videre med dette, so blir vel eg gjort ansvarleg for at ungane mister sin omsorgsfulle og gode far, som seier han angrar djupt og inderleg og ikkje vil noko anna enn å leve med meg og barna.

Hrmf. Først då eg oppdaga det sa han at dei berre var venner, med litt kos, men absolutt ikkje hadde pult. Det var så godt å bli sett og sett pris på i ein stressa heimesituasjon.Fuck. eg e so sint at eg vil knuse ting, ødelegge pc hans, aargh. Som om ikkje eg hadde trengt å bli avlasta for nattevåk m baby på 7 uker,keisersnittsår og gutt på 3 år. Hadde vore fint å "blitt sett"for meg og. Har ikkje lyst t å gå på byn og sjekke opp ein tilfeldig fyr som hevn. Har lyst t at det aldri sku ha skjedd, men det har det jo.

 

Saken e den at vi alt hadde jobba oss gjennom det, gjenvunne tillit og alt det der. So kjem det fram detaljer frå denne dama. Sjølvsagt hadde dei pult og han har hatt kontakt med henne lenger enn han har sagt, og lenge etter at vi vart enige om å satse på oss 4.

Blir so kvalm når eg tenker på kva han kan ha dratt i hus av gonore og faenskap. Skal til lege og sjekke meg straks.

Ein ting e det han har gjort. Ein annan ting e hat han lyg inntil han blir nødt til å tilstå. Korleis kan eg tru på han igjen?

Finnest det tilgivelse for slikt? Veit ikkje om eg kjem over dette. og då kan eg vel like godt be han flytte?

Skal eg og barna fortsette å bu med han til dess han finn ut at han ikkje vil likevel, eller det byr seg fram ei ny?

På ei side omsorgsfull far, venn og kjærast, på andre sida løgnar og horebukk. Er alle menn slik? Eller har eg vore spesiellt uheldig?

 

Veit at om vi ikkje hadde vore ein familie so hadde det vore rett ut med han. Og det veit han og. Men eg kan ikkje leve med han kun for barna! Kan ein leve saman kun for barna ei stund, og sjå omdet kan bli noko meir etter kvart? Eller er eg igjen naiv og godtruande som kan vurdere det? Han seier at han gjerne ville hatt det ugjort.Eg vil at han skal kjenne seg like liten og usikker som han har gjort meg. Eg låser badedøra og orkar ikkje at han tar i meg. Finnes det håp for oss?

Er so forvirra og fortvila no, kan ikkje ta det opp med venner el familie.

 

Nokon som har vore i lignande situasjon og overlevd som familie?

[Mirakelungen]

det der er en vanskelig situasjon å havne opp i. Du er den som kjenner deg best. Det er kun du som vet om du klarer å svelge dette her og gå videre. Jeg kjenner deg ikke og der med vet jeg ikke hva som er det beste for deg og din familie. Du månok gå inn i deg sjøl og overveie alle muligheter og prøve å kjenne på dine føleser. Kan du klare å tilgi/leve med den mannen som om ingenting hadde skjedd? Vil du kunne stole på han noensinne, som sagt: det er du som kjenner deg og vet hva som er best. Lykke til med det valget du kommer til å ta:)

[Anonym bruker]

uff... høres ikke bra ut!!!

Jeg har ikke vert i akkurat den samme situasjonen, men jeg var sammen med en som brydde seg mer om andre damer. han løg om hvem han var med og var heller med "dem" enn meg og datteren vår. var MYE løgner, som gjorde at det ble MYE krangling etterhvert.. Barn merker når ikke foreldrene har det bra sammen.. Så jeg fant ut at vi har det bedre uten han.

og det hadde jeg rett i og!

Nå venter jeg en liten en med verdens hærligste mann, som ser på min datter som sin egen. og jeg VET han vil heller vere med oss enn andre damer=)

 

Jeg prøvde å redde forholdet selv, men han forandret seg ikke.

 

Så håper du klarer å gi slipp på han!

Ingenting er verdt det når du ikke klarer å stole på han.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

hvis han jugde når an ble tatt.

hadde sex men påsto at han ikke hadde hatt det.

Og tydligvis fra hva du skriver (hvis jeg ikke misforsto) vært sammen henne etter at han ble tatt også.... ja da hadde jeg ikke turt å stole på han igjen.

Alle kan gjøre feilen en gang, men hvis man tilgir 2 ganger vil han ikke da tenke at ho tilgir meg nok en 3 gang også... pga barna.

Ikke vet jeg.

Håper du tar et valg du kan leve med. Er ikke så lett med barn i bildet.

Men du fortjener bedre syntes jeg. Han kan godt være en omsorgful far, men vill ikke si han er en omsorgfull venn og kjæreste hvis han velger å svike deg med å finne en annen bare fordi at han syntes det var stessendes hjemme........

 

[Trillet]

åi åi åi åi.. huff så vanskelig!!!!!!!!

Broren min ble også utsatt for utroskap for litt siden.. Han å dama skal ha barn, men hun har vært å pult på en annen å vært hos han og hatt kontakt med han og vært helt forferdelig mor broren min... Det er faktisk sånn at jeg lurer på om hvem som egentli er far til det barnet, men hun mener nå at det er broren min som er det.. Det har vært et helvette i vinter med dette og de flyttet fra hverandre, men flyttet sammen igjne for å prøve på grunn av ungen de nå skal ha om to måneder... Tenk hun var på en annen samme dag som hun hadde vært å fått bekreftet hos legen at hun var gravid.... det finnes så mange syke folk at det er forferdelig! Broren min har altså tatt henne tilbake mest for ungen sin del tror jeg, men jeg tor åsså at han har det fryktelig vondt og det er vondt å se på..

 

Nå skulle ikke dette bli en historie om min bror, men bare et eksempel på at du ikke er alene om å oppleve et svik. Dette som du har opplevd er for meg på en måte utilgivelig... Jeg tenker at hadde det vært meg hadde jeg kastet han ut å helle sett etterhvert hva som kom til å skje om en stund. Jeg tror at å bo sammen med noen etter noe sånn kommer til å ete deg opp innvendig.. Men nå er man forskjellig i forhold til hva man klarer å tilgi.... Hvis du klarer å tilgi dette er du meget stor! Jeg tenker åsså at man kan tilgi, men kan man glemme? Dette kommer til å forfølge dere i lang tid framover og det kommer til å bli utrolig tøft... uff.. dette var kanskje ikke så mye trøst..men noen tanker...

 

Hva med å gå til sånn der samlivsterapi??? få profesjonell hjelp.. dette er e stor og vanskelig sak!!!!

 

Vil ønske deg lykke til og håper du finner ut av dette og kommer deg gjennom det!!!!

[Anonym bruker]

hvis han virkelig ville ha d ugjort så hadde han ikke gjort det.. det er den dårligste unskyldningen jeg har hørt...når man har en annen person på si mens man skal ha et barn. og over en god stund tror ikke jeg at det er noe han angrer på.

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Kjenner meg helt igjen i historien din. For nesten tre år siden kom min mann hjem og fortalte at han hadde hatt et forhold til ei dame, etter at jeg gjentatte ganger hadde mistenkt dette og konfrontert han med mine mistanker skjønte han plutselig at han var nødt til å si sannheten. Jeg har bestandig sagt at om noe slikt skulle skje kunne han bare pakke sammen å dra. ...men man vet ikke hvordan man reagerer den dagen man står der. Det hadde helt klart vært enkelt å gi deg råd om det hadde vært bare dere to, da ville jeg sagt kast han ut. Og det er fremdeles det rådet jeg tror jeg ville kommet med i dag, hadde jeg ikke visst hvor problemfullt dette ble for meg.

 

For å gjøre en lang historie kort, så hadde jeg bestemt meg for å skilles og flytte, ordnet det meste av det praktiske da det gikk opp for meg at det ikke var det jeg ville. Vi måtte gjennom mange vanskelige samtaler, og vi har jobbrt kjrmprmyr mrd forholdet for å rett og slett klare å bygge opp det vi hadde. Enda merker jeg at jeg tar meg selv i å spekulere i om dette var rett.

 

Det tar lang tid å bygge opp ett tillitsforhold igjen etter noe slikt. Jeg er nødt til å tro at dette ikke vil skje igjen, og velger å prøve så godt jeg kan å stole på han. Min mann har enda ikke brutt noen avtaler med meg etter dette, og jeg tror han idet skjønte hva han hadde gjort, og hva han var i ferd med å miste.

 

Jeg tror at du burde tenke litt på hva du ønsker, klarer du å komme over dette?? Eller vil forholdet bare utvikle seg til en bitter strid hvor du aldri kan tilgi ham for det han har gjort??

 

Lykke til... Jeg håper det ordner seg for deg uannsetthva du velger å gjøre.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huff da! *trøsteklem*

D hørtes ikke ut som du har hatt d noe greit i d siste!

D e vanskelig å gi råde i slike saka, men eg kan jo fortelle deg ka eg ville ha gjort, siden eg har hvert igjennom noe lignanes..

 

Eg forlot barnefaren til mitt ufødte barn fordi han var utro, vi prøvde å bygge opp tillitten, men etter at eg blei gravid ble han mer og mer fjern i tillegg... Eg gjorde d slutt, også fikk han en sjanse til, men tillitten var så ødelagt at vi ikke fikk d til å fungere.

Eg forlot han ikke bare for min skyld, men også for vår lille ufødte datter..

Eg meine d at d e bedre å vokse opp i et stille heim, og ha to forldre som kan sammarbeide, selvom de ikke er ilag, enn å ha to foreldra som går å krangle konstant og som ikke har d bra ilag.

 

Eg føle at eg har tatt d riktige valget, og at vesst eg ikkje hadde forlatt han sa hadde eg ikkje hvert et bra forbilde som mor for datteren min.

 

Men min situvasjon e ganske så ulik din, eg har ingen barn fra før av som eg må tenke på, vi hadde ikkje hvert sammen i mer en 4-5mnda, og graviditetn var ikke planlagt..og vi skulle flytte sammen, men vi har aldri bodd ilag.

Så eg hadde mindre å tenke på når eg tok valget mitt.

 

Pratet med en psykolog om barnet mitt kom til å savne å bo med far, og da sa hun at et barn kunne ikke savne noe som d aldri har opplevd..

Så barnet mitt blir ikke å gå igjennom noe traumatisk med at mor og far ikke bor sammen lenger, siden hun aldri har bodd me oss begge.

 

Så du har jo et litt mer vanskelig valg enn d eg hadde.

Men eg trur at vesst eg va i din situvasjon så hadde eg forlatt han.

D eldste barnet deres e bare 3år, og jo yngre de er jo mindre traumatisk blir d for dem...

 

[Anonym bruker]

Trøsteklem fra meg også. Dette er så vanskelig for det finnes ingen fasit på hva som er rett å gjøre. Det hadde vært så greitt om man kunne sett inn i fremtiden og funnet svarene der, men det kan man jo ikke. Føler sånn meg deg fordi jeg er i en tilsvarende situasjon; er høygravid og vurderer å dra fra barnefaren fordi han gang på gang bryter den tillitten som jeg prøver å bygge opp (lyver og er utro). Nå den siste gangen fikk jeg ikke tid å bygge opp noe tillitt en gang, så jeg har begynt å bli veldig likegyldig til det hele og er usikker på mine følelser overfor han. Det ufødte, uskyldige barnet kompliserer jo det hele..... Høres kanskje litt kynisk ut, men blir for langt å fortelle hele historien.

 

Men, tilbake til deg, du må bare kjenne etter; har du det godt? Hvor lenge skal man gå og ha det vondt før man eventuelt gjør noe. Barna merker også når foreldrene ikke har det bra. Ja, det er (kan være) traumatisk for barnet på 3 år dersom dere går fra hverandre (barn vil jo ha trygghet og helst faste rutiner), men etter hvert vil det gå seg til. Kanskje 3-åringen har det tøft også nå, når han ser at mor og far ikke trives...

 

Ønsker deg av hele mitt hjerte, lykke til med det valget du tar. Det er viktig å tenke på deg selv også oppi alt dette, å gå slik over lang tid uten at ting blir bedre, kan bryte ned selv den sterkeste!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Trøsteklem fra meg også.....

Hjelper vel lite i en sådan stund, og forstår at du har det tøfft. Har opplevd utro og løgnaktig kjæreste, men uten barn inne i bildet, og det er jo det som gjør det hele mer problematisk.

 

Min erfaring er: engang utro, alltid utro. Hvis du lar det hele passere uten at det får noen konsekvenser for han, er sannsynligheten for at han er utro igjen ved en senere anledning, stor. Han vet da at du er villig til å tilgi pga hensynet til barna, og terskelen for å gjøre noe lignende blir lavere.

 

Jeg var selv godtroende og tilga, men såret satt der, og tilliten og respekten for hverandre ble aldri det samme. Det endte jo som det måtte.

 

Synes det skal få konsekvenser for ham. Be han flytte ut for en stund til du har tenkt deg godt om, og snakk med venner om det. Min stolthet var for stor til å vise noe utad og snakke med mine venniner om det, noe jeg angret på.

 

Lykke til! Klem