Hvordan takler menn å bli stefedre? Noen erfaringer

[Anonym bruker]

Som de fleste stemørdre, er det gått å få hentet seg inn mellom hver gang barna er på besøk for å ha overskudd og kunne glede seg over samværet.

 

Men tenker på menn, som ofte bor med stebarna 90% av tiden... Noen som vet hvordan de takler dette?

[Anonym bruker]

Da jeg ble stemor snakket jeg med en kamerat som er stefar om at jeg følte ting var litt vanskelig.

Han sa at han forsto for at det er jo et evig irritasjonsmoment, men en får prøve ikke fokusere på det, og gjøre det beste ut av situasjonen.

Og det er jo sant

[Anonym bruker]

Tror det varierer veldig.

 

Kjenner noen godt som nesten bare ser det positive i det.

 

For egen del har jeg stefar til mitt eldste barn, en treåring. Mannen har vært inne i bildet siden barnet var et år, biofar har vanlig samvær, to helger i måneden og en ettermiddag i uken samt ferier. For stefar har det vært og er fortsatt utfordrende. Noen ting dreier seg reellt om stebarnsituasjonen, for eksempel usikkerhet på hvordan fylle rollen/forholdet til biofar, følelsen av ikke å være helt med. Og også det at stefar har vokst opp i et miljø kjemisk fritt for denne type familiekonstellasjoner og har tilnærmet null erfaring med barn og mangler rett og slett litt forbilder, selv om han er godt voksen.

 

Men jeg tror også det er mange ting som kan være vanskelig i et forhold med et lite barn som i en stebarnrelasjon lett legges på steforholdet i stedet for på at det faktisk er utfordrende å ha små barn. Det går særlig på hvor mye av mors tid og oppmerksomhet barnet faktisk tar osv. Og jeg er nok også veldig oppmerksom når stefar ikke hører/"ser" barnet, antagelig mye mer enn jeg ville vært hvis jeg hadde sikkerheten på at dette var hans barn som han elsket osv.

 

For oss har dette vært vanskelig og er det fortsatt, men det går bedre og bedre. Barnet er heldigvis veldig glad i stefar. Vi vet vi vil ha hverandre men har valgt å være offensive i forhold til utfordringene og bruker familievernkontoret på veien. Tror rett og slett vi begge har godt av litt nøytrale innspill i noe som betyr så mye for oss begge. Men jeg tror det er veldig sunt og vil anbefale å bruke hjelp før det blir for kritisk. Nå kommer det et nytt barn og vi er spente på hva det innebærer.

[3 blå]

Gutten min møtte samboeren min når rett før han fylte 1 år, og han har hatt stefar rollen siden da. Utrolig nok har det gått knirkefritt Dette er nok mye hans fortjeneste, han er en tolmodig person, men sier likevel klart ifra hvis det er noe som plager han. I tillegg har jeg aldri krevd at han må stå opp, skifte bleie, lage mat, passe gutten osv, iallefall ikke før vi ble samboere.

Nå er det såklart anderledes, vi er jo en familie og vi må begge to ta del i guttens liv. Og han stiller opp 110%

 

Han viser at han er glad i litjen min og det vises tydelig omvendt også. Deilig å se at det virkelig går an

 

[Anonym bruker]

Tror det varierer veldig, min mann har taklet det utrolig flott!

Han kom inn i bildet når jenta var tre år, nå er hun ni. Vi brukte selvfølgelig litt tid på at de skulle bli kjent med hverandre, men allerede fra det tidspunkt vi flyttet sammen, var han er omsorgsperson på lik linje med meg. De kjente selvfølgelig hverandre godt på det tidspunkt. Nå tar han sin del av "jobben" med å ha barn, både når det gjelder sykdom, tilstelninger på skolen, kjøring hit og dit mm.

 

Når du skriver at det for de fleste stemødre er godt å få hentet seg inn mellom samværene, tror jeg ikke at jeg er enig. Nå er ikke jeg stemor, og det er jeg veldig glad for.

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å vert den som bare skulle hatt barna annenhver helg. Dersom jeg skulle vert stemor, ville jeg ønsket at jeg kunne hatt samme rollen ovenfor de som min mann har ovenfor min datter, noe som ikke ville vært mulig med samvær annenhver helg.