SÅ SINNSYKT USIKKER

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten min har vert sammen lenge og gutten min på 2 kaller han for pappa-han har ikke kontakt med sin biologiske far...

 

Problemet er at:jeg kan ver lykkelig smmen med kjæresten min lenge men så får jeg sånn panikk og begynner og tenke på om han virkelig er der rette for meg.....

 

Grunnen til det er vel fordi i parajoder så føler jeg nesten at jeg ikke liker ham for den han er-alt med han irriterer meg i..vet ikke om det er normalt?

 

Er så redd for at jeg skal ta feil valg i livet mitt frem over-har hatt pause med han flere ganger men ender opp sammen igjen...jeg vet jeg er utrolig glad i han og vi har vert venner fra vi var små men han har egentlig aldri fått hjerte mitt til og banke sånn som det gjør når man er skikkelig forelsket

 

 

Vi koser oss sammen også og det at som sagt gutten ser på han som far men er så forvirret.......

 

TENK om jeg roter til livet mitt:=(-for meg selv men også gutten min..

 

Han har veldig lyst at vi skal få barn sammen og jeg var gravid for ikke lenge siden men mistet-

 

Har i grunnen lyst jeg også men det er liksom den usikkerheten som sniker seg inn i følelseslivet mitt og slukker gnisten og gleden i forholdet...

 

 

Jeg har allerede snakket med han om det men han mener det er bare personligheten min som er så ustabil

 

Har andre det sånn som meg?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

JA! Jeg har det også litt sånn!

 

Jeg er sammen med verdens beste fyr. Vi har vært sammen i 3 år- altså siden vi var 18 og 20. Han er pen, morsom, utrolig snill, respekterer meg og han elsker meg! Jeg har liksom alt jeg ønsker meg, men det er så KJEDELIG!

 

Etter at jeg ble gravid ( er 21 uker på vei) har jeg begynt å savne eksen min. Vi var sammen nesten hele ungdomskolen og halve vgs. Jeg elsket han aldri og vi kranglet hele tiden. Men jeg var så opp etter ørene forelsket i han! og jeg savner den spenningen.

 

Jeg håper dette er bare en periode i livet mitt. Og kanskje det er litt panikk også pga graviditeten (en nokså uplanlagt en).

 

 

Jeg har ihvertfall en som elsker meg, og er nok heldigere en mange andre...

[lilleappelsin]

Du er ikke alene om den følelsen. Har den titt og ofte, men det går i perioder og da irriterer jeg meg over ALT han gjør. Men så plutselig går det over, og jeg kjenner at ååååå så glad jeg er i han. Jeg har begynt å tenke at hva ville jeg gjort hvis det ble slutt, ville jeg orka det? Nei, jeg vil ha han. Bestemora mi hadde et ordtak som jeg liker veldig godt, og hun sa det bestandig til meg når hun snakket om kjærester og fremtidige ektemenn: Husk det jenta mi, at det er ikke om å gjøre å finne den rette, men å være den rette. Og er man den rette, så får man den rette. Jeg prøver å leve etter det, men det er ikke lett når jeg bare vil glefse til han for at han gjør et eller annet som irriterer meg.

Stå på, han er en god far når han kan være det for en annens barn også, betyr at han har omsorg og empati. Og det er det ikke alle som er i besittelse av!! Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror faktisk det er normalt. Har hatt det sånn i perioder med alle kjærestene mine, og vært rimelig kjapp å dumpe dem fordi jeg trodde alt skulle være perfekt og lyserosa 100% av tiden. Slik er det ikke! Har begynt å bruke mamma som samlivsekspert så nå går det mye bedre! Har lært meg å leve med at følelsene svinger. Når jeg får disse periodene da alt han gjør irriterer meg prøver jeg å gjøre noe hyggelig sammen med han, gå ut å spise, kino eller noe og det hjelper faktisk!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen:=)likte veldig godt det ordtake som en av dere hadde fått av bestemor:=)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen her ja... MEN - Etter å ha vært sammen i ein del år, har eg sett mønsteret. For meg dreier deg seg om PMS. Det er så ille at eg vurderer å gjere det slutt ein gong i mnd., sjøl om vi har ei lita tulle på 1 år. Alt irriterer meg. Synes han er vrang, ekkel og lite tiltrekkende. Og så plutselig over natta er han min store kjærlighet igjen, kul og snill og deilig ---og så kjem mensen:-) Så prøver å sei til meg sjøl (og til han) når det stormer som verst at hormonene spiller meg et puss, og at det går over. For det gjer det!

[Anonym bruker]

Ja det der kunne jeg ha skrevet selv! Tror det er vanlig i perioder for mange. Jeg synes det hjelper å være litt for meg selv en liten stund, feks dra på venninnebesøk ei helg eller noe. Bare få litt luft:-) Da savner jeg han forferdelig og det er godt:-)